Mellom døden og livet

Skrevet i november 2018

Det har vært mye denne høsten. En egentlig intetsigende setning; «det har vært mye». Men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal si det.

Frøya har fått påvist to sykdommer og det føles som det stadig vekk er noe nytt som feiler henne. Dessuten vil stallen fra november neste år miste en stor del av inntekten, og det er usikkert hvordan det skal løses, hva vi skal gjøre og hva som vil skje. Fremtiden er med andre ord (ekstra) uviss. Det er ikke det at jeg er negativ, jeg tenker heller at jeg er realistisk. Det kan gå bra, men jeg vet at det kan hende at det ikke gjør det. Det vet vi ikke. Det er faktisk ikke alltid at ting ordner seg. Noen ting kan man snakke om og løse opp i, andre ganger kan man ikke gjøre noe fra eller til, man må bare vente og se hva som skjer. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg går og kverner på det, men det ligger der, og jeg kan fysisk kjenne tyngden av det, på skuldrene mine og på brystkassen min. Og der blir det liggende. Og det sliter meg ut. Fysisk og psykisk. Det er ikke den typen slitenhet som «en god natts søvn» (eller to eller tre eller fem eller ti) vil kunne fikse.

Det siste halvannet året har jeg skadet meg selv kun èn gang. Jeg har aldri hatt det så vanskelig som dette før, uten å ha skadet meg. Samtidig har jeg heller aldri før hatt så stort behov for å ikke skade meg. Selv om ønsket er der. Et inderlig ønske, en intens lengsel, en nesten uimotståelig dragning mot en utblåsning, en pause, et pusterom. Jeg vil, men bør ikke, kan ikke, skal ikke. Ikke akkurat nå. Så får vi se hvor lenge «akkurat nå» varer.

I perioder, med ujevne mellomrom, tar håpløsheten overhånd og tankene om døden dukker opp. Livet vil ikke gi slipp på meg, men det vil liksom ikke døden heller. Jeg føler meg fanget. Jeg vil så gjerne ha det bra, og gjør alt jeg kan for å ha det, men tankene og følelsene lar seg ikke alltid styre. Bevisst går jeg inn for, hver eneste dag, å fokusere på det som er bra. Det som jeg får til, det jeg er i stand til. Det jeg har å være takknemlig for. Og det er mye, det er virkelig det. Jeg er ressurssterk, oppegående, jeg har gode folk rundt meg, jeg har mulighet til å gjøre det jeg brenner for. Jeg er HELDIG, på så innmari mange måter. Hvorfor kan det ikke være nok?

Jeg er mye i stallen. «For mye», er det mange som sier. Det er sikkert godt ment, men de skjønner ikke, og jeg kan liksom ikke helt forklare, at alternativet er så mye verre. At jeg er så fyllt til randen av tanker om å skade meg selv at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og akkurat nå er den eneste grunnen til at jeg ikke skader meg, at jeg er i stallen. Og at jeg når jeg kommer hjem fra stallen er så sliten at det eneste jeg orker er å legge meg. Ja, det blir litt for mye, og ja, jeg blir litt for sliten men det er det beste av to «onder», og dette «ondet» kommer det i tillegg så utrolig mye bra ut av. For herregud så mye mestring, glede og lykke jeg også får!

Jeg har både fått og tatt mer ansvar i stallen. Jeg gjør mer og jeg klarer mer, og føles ubeskrivelig godt. Det er mye som er bra. Veldig mye! Jeg har jevnt over aldri hatt det så bra som jeg har det. Føler meg mer voksen. Tryggere. Mye av tiden. Men det svinger. Kontrastene er større enn noen gang før. Jeg har fått det mye bedre enn jeg har hatt det tidligere, men dalene er fremdeles like dype. Frustrasjonen, en nesten konstant følelse av å være overveldet, dårlig samvittighet. Jeg jobber i stallen og hjelper til og har ridetimer og koser meg sammen med barna og hestene og er i de øyeblikkene helt på topp, men i bilen på tur hjem renner tårene i strie strømmer og alt jeg klarer tenke er at jeg ikke fatter hvordan jeg skal holde ut et eneste minutt til. Hvordan kan jeg ha det så jævlig dårlig, når jeg har det så jævlig bra?