Oppholdet på akuttavdelingen i Bodø var... mildt sagt varierende. Jeg dro dit frivillig, eller det man kan kalle frivillig tvang, for dersom jeg ikke hadde godtatt det så ville det ha blitt fattet et tvangsvedtak, og jeg ville endt opp der uansett.
Behandleren
jeg fikk var en meget spesiell type. 20% av tiden virket det som han
gav seg fullstendig faen, 20% av tiden virket han forståelsesfull,
resterende prosent var han som en ping-pongball mellom de to
ytterpunktene. Helt fra starten av kjørte han hardt på med at alt
er mitt valg og mitt ansvar. Første time sa han noe i gaten av at
det ville være fryktelig synd dersom jeg tok livet at meg, men at
det var mitt valg. Og det er jeg forsåvidt helt enig i, vi må alle
ta ansvar for oss selv. Men han gjentok det. Mange ganger. Og så
gikk han fra å i starten si at «det hadde vært veldig trist/håper
du ikke gjør det» men det er mitt eget ansvar/valg, til at han vår
tredje time sa at han «verken kan, vil eller gidder forhindre» at jeg
tar livet av meg. Ikke bare en gang, men to ganger i løpet av den
samtalen.
I
tillegg til at hele sulamitten var «mitt valg og mitt ansvar» fikk
jeg også høre at «tanker er ikke farlige». Jeg hater det
uttrykket. Tanker er ikke farlige i seg selv, greit, men det kan bli
skummelt når de blir store og plutselig tar over og man er så
desperat og fortvilet at man mister kontrollen. Veien fra tanke til
handling er ikke nødvendigvis kort, men når tanker er der over lang
tid eller treffer med stor kraft, så er det faktisk sånn at ting
kan gå galt.
Jeg
sluttet å spise og drikke i Vesterålen, og det ble veldig vanskelig
å starte opp igjen. Dette med mat og drikke, det mente psykologen
også var mitt ansvar. Og det var jo helt ok for meg. I de første
samtalene var han ganske bestemt på at han ikke hadde tenkt å ha
noe fokus på det, men at legene sannsynligvis kom til å sette ned
foten ift det med drikke. Men etter over en uke uten mat satte legene
ned foten der også. En høy, tynn, pen og bestemt overlege på høye hæler ble med på behandlingssamtale den dagen, og hun var ganske klar
på at nå gikk det ikke lengre.
Det
å stoppe å spise hadde vært en løsning på et problem, men
plutselig hadde løsningen blitt et problem. Jeg klarte ikke spise. I
mange dager klarte jeg heller ikke å drikke. Ikke fordi jeg ikke
ønsket eller ville, men fordi jeg ikke klarte. Det hadde bare
stoppet fullstendig opp. Og når det har låst seg så har det låst
seg. Det er skummelt, for det føles ikke som jeg har noe kontroll
over det selv, det er liksom helt tilfeldig hva som gjør at det
løsner igjen. Formen var fryktelig dårlig, men heldigvis løsnet
dette med drikking før det gikk for langt. Maten tok det lengre tid
med. Personalet satte mat inn på rommet mitt, og følte meg som et
lite dyr de prøvde å sette ut mat til i håp om at jeg skulle «bite
på».
Etter
møtet med overlegen var det ingen kjære mor lengre, og det var jeg
forsåvidt enig i. Selv om det ikke nytter å tvinge meg, så likte
jeg overlegen og jeg skjønte hva hun sa. Det gjorde at det løsna
litt, så jeg klarte å spiste. Men det var samtidig da det virkelig
ble vanskelig. For dette med næringsvegringen, det handlet om
tvangstanker, ikke om spiseforstyrrelse. Men uansett hvor mye jeg
argumenterte for at dette med mat og spising var en ikke-sak, så
hjalp det ikke. De hadde stempla meg som spiseforstyrra, og har man
først fått det stemplet så hjelper det ikke hva man sier. Da er
det nemlig «spiseforstyrrelsen som snakker» uansett hva man sier.
Jeg fikk en kostplan, sendt fra spiseenheten i tredje etasje, som jeg
måtte følge. Og det... det funker ikke for meg. Å bli tvunget til
å følge en standard mal som skal passe for alt og alle og er det
eneste svaret, det har aldri hjulpet meg, og kommer aldri til å
hjelpe meg. Det som funker, er å få gjøre ting på MIN måte. Og
det handler ikke om spiseforstyrrelsen, det handler om aspergersen.
Mange med asperger har et rigid forhold til mat, og noen ganger kan
det ende opp med å bli en spiseforstyrrelse, men det lar seg ikke
gjøre å presses til å bli helt normal (eller det som kategoriseres
som «frisk»). Det handler om å få det på et nivå hvor det er
til å leve med og ikke legger en hemning på livet man lever. Jeg
har hatt en alvorlig spiseforstyrrelse i mange år, og har nok enda
noen trekk igjen, men på min egen måte har jeg klart å fått en
normal vekt, en frisk og sunn kropp, jeg er ikke redd for kalorier og
har det siste året spist som regel 3000 kalorier eller mer per dag,
for å opprettholde en normal vekt og ha det aktivitetsnivået jeg
ønsker. 3000 kalorier er 1000 kalorier mer enn det som er anbefalt,
men jeg har erfart at det er det jeg har behov for. Hadde jeg hatt en
«vanlig» restriktiv spiseforstyrrelse så hadde jeg jo aldri i
verden spist mer enn jeg «måtte».
Det
er sju år siden sist gang jeg sluttet å spise. Ni år siden sist
gang jeg sluttet å både spise og drikke. Jeg hadde aldri tenkt at
det skulle skje igjen. Jeg gikk ganske fort ned i vekt, men det hadde
nok mest å gjøre med dehydrering. Man mister væske fort når man
ikke drikker. Følelsen av å se vekta gå ned ga meg et blaff av
gamle følelser. Selv om jeg i utgangspunktet var sånn passelig
innenfor normalen, hadde jeg ikke så mye å gå på, og jeg så
raskt forandringer på kroppen. Det føltes bra, samtidig som jeg
visste at det ikke var rett, og at det ikke var en vei jeg skulle
følge igjen. Formen for horribel. I starten så jeg mye på netflix på pc-en. Etterhvert ble jeg så svak at jeg ikke
orket se på noe, ikke orket skrive på mobilen, ikke orket noe annet
enn å ligge i senga med lyset av og øynene lukket. Det gjorde vondt
overalt i kroppen, og det var som om jeg kjente at musklene mine ble
spist opp. Jeg tvang meg til å stå opp og dusje, men det å stå i dusjen gjorde meg så sliten at pulsen lå på 120 og jeg pustet og
peste som om jeg hadde løpt et maraton. Sånn kan man ikke leve, og
jeg bestemte meg for at så snart jeg klarte å begynne å spise
igjen så skulle jeg jobbe meg tilbake til den fysiske formen jeg hadde i høst og tidlig vinter.
Frøya mi ♥
I
et tidligere innlegg skrev jeg at dette med mat var på tur å bli et
problem igjen, men det har fortsatt ikke gått for langt, jeg vet
selv hva som må gjøres, og at det er jeg selv som må gjøre det.
Jeg bare trengte litt støtte og oppmuntring. Det siste jeg trengte
er å bli overkjørt og nærmest umyndiggjort. Det var åpenbart et
problem at jeg ikke spiste, men når jeg første kom i gang igjen så
var jo det problemet løst. Når jeg klarte å spise så løsnet alt
og da var det jo bare å kjøre på. Jeg kjente til og med på sult
og matlyst, for første gang på lenge. I fjor høst fikk jeg en
skikkelig sleivete kommentar fra et familiemedlem. Det er første
gang på mange år at jeg har tatt til meg slike kommentarer, men
akkurat den gikk rett inn på et tidspunkt jeg kanskje allerede var
ganske sårbar. Fortsatt svir det når jeg tenker på den, men jeg
har fått den på armlengdes avstand nå og ønsker ikke å la en
utenksom kommentar ødelegge livet mitt. Og det å kjenne på kroppen
hvor voldsomt vondt det gjør når kroppen ikke får nok næring,
gjør meg enda mer innstilt på å komme på rett kjøl igjen. For
egen maskin.
Jeg
har prøvet og feilet hele livet mitt for å finne ut hvordan jeg
fungerer og hva jeg trenger – og hva jeg ikke trenger og hva som
ikke fungerer. All min erfaring sier at det ikke hjelper å pushe seg
dersom jeg kjenner at det er noe som sier stopp. Dette med
komfortsone, det blir fremstilt som at å gå ut av den er den eneste
måte å komme seg noen vei på. Det stemmer ikke i mitt tilfelle.
For meg er det slik at å gå ut av komfortsonen gjør meg rett og
slett dårlig. Jeg trenger forutsigbarhet, struktur, trygghet. Og
dersom jeg får de tingene, så vil min komfortsone utvide seg. Jo
tryggere jeg er, jo større blir den. Den erfaringen er kanskje den
viktigste jeg har gjort meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar