Når alt håp er ute

Ulempen ved å ikke faktisk poste innleggene når jeg er ferdig med dem, er at ting forandrer seg. Noen ganger gradvis. Andre ganger brått. Innlegget jeg postet i forrige uke ble skrevet i november men situasjonen eskalerte voldsomt mellom november og nå.

I romjula ble jeg innlagt. Til Vesterålen, under en måned etter at jeg kom derfra etter et planlagt opphold. Jeg var kjempe-takknemlig for at de tok i mot meg, det var jeg jammen ikke sikker på om de ville. Men jeg tenkte yes, nå er jeg inne, nå vil jeg få hjelp. Den tanken varte ikke lengre enn frem til innkomstsamtale med legen på avdelingen. Jeg skjønte fort at til tross for at de mot meg på så kort varsel, så anså de ikke situasjonen som spesielt alvorlig. Dagen etter hadde jeg samtale med min faste psykolog på avdelingen. Jeg hadde klart å få ned tankene og følelsene mine på papiret, og fortalte henne alt. At det pleier brenne ut av seg selv på et tidspunkt men denne gangen blir det liksom bare mer og mer flammer. At jeg var fullstendig utslitt, fysisk og psykisk. At terskelen for å tenke at jeg vil dø eller skade meg eller sulte meg, bare ble lavere og lavere. At spisingen var på tur til å bli et problem igjen, selvskadingen var noe jeg ikke klarte å stå i mot lengre. At det bor et monster inni meg som vil at jeg skal dø, og at det eneste jeg kan gjøre for å roe det ned er å sulte/skade (bedre å skade seg enn å dø, vel?). At jeg var i en nedadgående spiral. At jeg var så full av fortvilelse at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. At jeg var på tur å miste håpet.

Jeg føler på ingen måte at jeg ble tatt på alvor. Nesten uansett hva jeg sa så fikk jeg tilbakemelding på at «sånn har det jo vært tidligere». Jeg forsøkte å forklare at det var anderledes nå men kom overhode ingen vei, Selv tenkte jeg at det jeg trengte var tid og rom, mennesker, forutsigbarhet, trygghet, og muligheten til å få hvilt fysisk og psykisk, for å få hodet over vannet. Ting som var vanskelig hjemme ville være de samme når jeg kom hjem igjen, men om jeg fikk mulighet til å komme meg litt mer ovenpå ville jeg kanskje klare å håndtere det bedre. Psykologen informerte meg om at jeg kunne få være der frem til onsdag 2. januar. Det vil si 6 dager. Jeg syntes i utgangspunktet at det var kort, det er ikke nok tid, men det som var vanskeligst å svelge var at datoen hadde blitt bestemt før psykologen engang hadde pratet med meg, Det spilte ikke noen rolle hva jeg sa eller hvordan jeg hadde det – det var den tiden jeg fikk, punktum. Jeg forsøkte å gjøre det beste ut av det, men det vanskelige bare fortsatte å bli enda vanskeligere.

På nyttårsaften toppet det seg fullstendig. Gråtende av bunnløs fortvilelse fortalte jeg at alt jeg ville var å dø, jeg orket ikke mer, jeg gav opp. Vakthavende lege var på avdelingen akkurat da, hun kom en kjapp tur innom og snakket med meg. Jeg fortalte hvordan det var, uten å få noen annen tilbakemelding enn å være ute i miljøet og tenke på noe annet og heller snakke med behandleren min når jeg hadde mulighet til det. Det var helt tydelig at hun ikke tok meg på alvor og hadde helt andre ting å tenke på, selv om jeg påpekte at så ille hadde det aldri vært før.

Det har jo vært vanskelig før, og jeg har følt noen ganger at jeg har stått helt på kanten av stupen. Jeg har da følt en trygghet i det faktum at dersom jeg skulle være på tur til å tippe over, så kunne jeg faktisk be om hjelp, jeg kunne sette ord på det og få den hjelpen jeg trengte. Jeg kunne strekke ut en hånd og noen ville ta den hånda. Det kan til og med kanskje være forebyggende å vite at dersom ting skulle gå skikkelig til helvete, så finnes det et sikkerhetsnett. Og så kom jeg til det punktet, for første gang i mitt liv, og jeg ba om hjelp, jeg åpnet fullstendig opp og vrengte sjela mi men fikk ingenting igjen for det. Og det i seg selv er grusomt ødeleggende; å åpne helt opp, for så å sitte igjen med en følelse at det var forgjeves og man like greit kunne latt være.

Jeg vet at om en pasient snakker om å ta livet sitt, så skal det faktisk tas på alvor og følges opp. Men jeg vet også at det finnes et (slags) unntak; at de som ofte har slike tanker og blir stemplet som «kronisk suicidale», blir møtt på en annen måte enn de som har en nylig oppstått krise. Jeg mistenker at jeg har blitt plassert i gruppe nr 1. Noe som på ingen måte stemmer. Hva kriteriene for kronisk suicidalitet er, vet jeg ikke, men jeg kan ikke gå med på at jeg faller inn under den kategorien. Jeg har hatt en periode før som har vært (nesten) like tung, men det var halvannet år siden. Men det gikk over. Ja, jeg kan i mellomtiden ha hatt tanker om selvmord, noe som trasig nok ikke er uvanlig for folk å ha, men det er stor forskjell på tanker og planer. Jeg tenker at det, i noen tilfeller, nesten blir en lettvint løsning å stemple noen som kronisk *et-eller-annet*, i stede for å hjelpe dem med å komme til bunns i noe som kanskje er stort og tidskrevende.

Etter samtalen med legen kjente jeg at den aller siste gnisten av håp sluktes. Jeg pakket ned alle sakene mine og klærne mine. Miljøkontakten min kom innom meg og trodde jeg hadde tenkt å reise hjem. Det jeg egentlig hadde tenkt var å gå ut i mørket og ikke mer komme tilbake. Jeg hadde gjort mitt beste, jeg hadde prøvd alt jeg kunne, nå var det på tide å legge inn årene. Men dersom jeg ble funnet i tide og tatt med tilbake til avdelingen, var jeg redd de som jobber der ville bli sinte på meg, og redselen var så stort at jeg ikke turte å prøve. I tillegg tenkte jeg at dersom jeg går ut den døra er det ingen vei tilbake. Jeg ønsket ikke å dø uten at noen skulle vite at jeg hadde virkelig prøvd, jeg hadde virkelig gjort alt jeg kunne på egenhånd og når det ikke var nok så hadde jeg bedt om hjelp og lagt alle kortene på bordet. Det kom jeg ingen vei men og det var virkelig ikke noe mer jeg kunne gjøre. Jeg har aldri før følt meg så alene i hele verden.

På et vis kom jeg meg gjennom natta, og da jeg våknet neste dag føltes det ganske likt som kvelden før. Det var forferdelig skremmende å være så sikker på at å dø var det eneste alternativet jeg hadde. Jeg endte opp med å ikke spise eller drikke den dagen, for det å fysisk ikke ha krefter til å gjøre noe var det eneste jeg kunne komme på som ville forhindre meg fra å gjennomføre planen min. Når jeg ble nødt til å ty til så ekstreme midler når jeg var innlagt på en psykiatrisk avdeling, hvordan i alle dager skulle det liksom gå når jeg skulle dra hjem dagen etter?

Det var andre gang jeg var der på akuttopphold. Det var også min andre erfaring med at i krise er ikke det rette plassen for meg å få hjelp. Når jeg har vært der på planlagte opphold og ikke i akutt, så har det vært fint. I krise har det vært, vel, krise. Jeg følte meg ikke tatt på alvor, ikke ivaretatt, ikke trygg. Jeg tror mye ligger i at jeg ikke har forsøkt å ta livet mitt før. Tidligere selvmordsforsøk øker nemlig risikoen betydelig. Men er det virkelig det jeg må gjøre for å bli tatt på alvor? Er det virkelig slik det fungerer?

Ettermiddagen før det som skulle være utskrivelsesdagen, var min favorittkontakt på jobb, for første gang de dagene jeg hadde vært der. Hun er den jeg snakker best og lettest med, og hun er nok en av de som kjenner meg best. Jeg snakket en del med henne, fortalte om alt som hadde skjedd og alt jeg tenkte og følte. Snakket om situasjonen hjemme. Og hun sa noe som jeg virkelig trengte å høre - hun sa at hun skjønte at det er vanskelig. Herregud så gull verdt det kan være å få høre det, i stede for å bli fortalt hva man bør gjøre og at for å bli bedre så «må man ville det selv!». Anerkjennelse på at det er forståelig at ting ikke er greit, liksom. Hun gjentok for meg flere ganger at jeg var nødt til å fortelle behandleren min det som jeg hadde fortalt henne, og hvor viktig det var at jeg gjorde det. Nattevakta som kom på var også ei jeg er veldig glad i og har god kontakt med og som heller ikke hadde vært på jobb den tiden jeg hadde vært der. Jeg fikk en fin prat med henne også. Så jeg fikk to gode prater, og fikk to ganger høre at de beklaget at jeg følte at jeg ikke hadde vært på alvor. Det trengte jeg virkelig å høre. Å si at jeg ikke følte at jeg ble tatt på alvor, var noe av det vanskeligste jeg har gjort. Alt i meg skriker at jeg bare må holde kjeft og være takknemlig for det jeg tross alt får, hvordan våger jeg å be om mer, hvordan våger jeg å være misfornøyd!?

Dagen etter var jeg klar til å dra hjem, og hadde ingen tiltro til at det var noe mer hjelp å få eller at noen ville ta tak i noe mer. Jeg aner ikke hva som gjorde utslaget, men til min store forbauselse så endte jeg opp med å bli sendt til akuttavdeling i Bodø, i stede for hjem.

Les del 2, "Når løsningen på problemet, blir et problem", her