Veien tilbake til seg selv

Til å begynne med var det mye bedre å komme hjem fra den tre uker lange akuttinnleggelsen enn jeg hadde trodd det skulle være. Jeg dro opp i stallen noen timer etter at jeg kom hjem, og det kjentes helt rett og veldig fint å være der igjen.

Jeg var så utmattet etter alt som hadde skjedd, at det var ro i hodet mitt, for første gang på lenge fikk jeg en pause. Jeg følte ikke så mye, verken godt eller dårlig. Det var deilig og jeg bestemte meg for å bare nyte det så lenge det varte. Matlysten var enorm, og jeg valgte å lytte til den og bare spise akkurat det jeg ville ha, når jeg ville ha det.

To dager etter at jeg kom hjem hadde jeg time hos psykologen min. Ting har sklidd litt ut og plutselig var det et halvt år siden, så det var på høy tid å ta opp den kontakten igjen. Samtalen gikk over all forventning. Jeg hadde håpet at jeg kunne få litt hyppigere oppfølging enn 1 gang i mnd, i hverfall når situasjonen var som den var, og det ble jeg møtt på. I et avgrenset tidsrom skulle jeg få tettere oppfølging, to timer i uka, og det skulle settes i gang samarbeidsmøter og ting skulle planlegges og alt føltes veldig trygt og godt.

I Bodø fikk jeg strengt tatt ikke behandling, men de passa på meg mens det sto på som verst. Så får jeg heller den behandlingen jeg trenger her hjemme, av folk som kjenner meg og som kommer til å være der i det lange løp. Det tror jeg er det beste.

Så ble det litt vanskeligere igjen.

Samtidig som det føltes ok å være i stallen, så var det også skikkelig vanskelig. Før jula så var ting skikkelig på g, fysisk var jeg i fin form og jeg kunne bruke kroppen nesten ubegrenset. Dessuten hadde jeg rideskola to dager i uka og hadde god oversikt over alt og alle. Det føltes som om jeg hadde mistet alt sammen. Tidligere kunne jeg måke 10-12 bokser, men når jeg kom hjem så låste nakke og skuldre seg fullstendig etter kun 1 boks. Å løfte tunge ting som vanndunker eller sponsekker var bare å glemme. Psykisk var jeg veldig ustabil. Det gikk greit å være i stallen på dagtid når det kun var en annen person der, men helgene ble vanskelig. Første lørdag hjemme fikk jeg rett og slett angst av å være der, enda jeg kun skulle måkke for Frøya og ga en liten tur med henne. Hjertet dundret, jeg kaldsvettet, og jeg måtte puste gjennom munnen fordi det føltes som om nesen ikke fikk luften ned i lungene. Jeg følte ikke at jeg var den jeg var før jeg dro, og selv om jeg var hjemme så følte jeg ikke at jeg var «tilbake». Stallen, som tidligere har vært den tryggeste plassen i verden, og menneskene i stallen, som er de jeg kjenner best og stoler mest på. Hvorfor i alle dager reagerte jeg da som jeg gjorde??

Det føltes som at jeg hadde rykket helt tilbake til start, både fysisk og psykisk. Før jul hadde jeg vært redd for at det skulle skje, at jeg skulle trenge å bli innlagt. Det føltes nemlig som jeg hadde hendene full av tråder, ift stall og hest og rideskole og ansvar. Dersom jeg mistet så mye som en tråd, så ville alt rakne. Og det var akkurat det som skjedde. Jeg kom tilbake og visste ikke noe om noe, og klarte ikke noe av noe. Dessuten var den sterke kroppen jeg hadde brukt halvannet år på å bygge opp, borte. Det kjentes ut som alt var brutt ned og jeg lurte på om det ville ta et nytt halvannet år på å bygge opp igjen? Jeg kjente meg skikkelig bitter.

Jeg forsøkte å fortelle meg selv at jeg må gi det tid! Mye mer tid enn jeg kanskje hadde sett for meg på forhånd. At psyken hangler er jammen ikke rart. Og at kroppen ikke er på g har sannsynligvis en klar sammenheng med at jeg i de tre ukene før hadde ligget til sengs i omtrent 23 timer i døgnet, og i tillegg ikke drukket noe på flere dager, og ikke spist noe i enda flere dager. Ting var som de var og det var ikke noe å gjøre med det, jeg måtte bare ta tiden til hjelp. Det var bare å glemme alt som het «må/burde/skulle». Det gjorde at det igjen ble litt lettere.

Rideskolen to dager i uka ble for mye, det ble for mange unger, for mye stress, for mye uforutsigbarhet, for intenst. Så jeg startet opp med den roligste dagen, og overlot den andre dagen til en av de andre, som heldigvis gladelig påtok seg det ansvaret. Med Frøya kjente jeg at det ble for mye ansvar, for mye press, og hadde heldigvis mulighet for å overlate en del av ansvaret til en god stallvenninne. Da slapp jeg være nødt til å dra dit hver dag, og jeg kunne velge å ikke dra i stallen i helgene. Inntil videre. Jeg tilbrakte mer tid utenfor stallen, og tok livet generelt mer med ro.

Da jeg ble utskrevet fra Bodø var det seks uker til neste planlagte innleggelse i Vesterålen (som heldigvis/merkelig nok ikke ble påvirket av akuttoppholdet). Jeg bestemte meg for å bruke de seks ukene til å trappe opp gradvis. Tok det lengre tid, så var det greit, men jeg skulle passe meg for å gjøre det for fort. Jeg følte på en måte at jeg fikk blanke ark, i forhold til mat og drikke og aktivitet og alt. Jeg fikk en sjanse til å bygge alt opp på ny, men på en bedre måte.

Etter tre uker lettet sløret. Kroppen og matlysten stabiliserte seg. Følelsene kom tilbake, både de gode og de vonde. Jeg tenkte at faen, nå er det tilbake, og jeg ble overmannet, men fikk hjelp hos psykologen, til å plassere ting og se sammenhenger, og det hjalp. Jeg kom mer i balanse, og klarer mer, både fysisk og psykisk, men tok samtidig med meg en del; fortsette å ha aktiviteter utenfor stallen, ikke gjøre ting fordi jeg føler jeg må/burde/skulle, være flinkere til å hvile, osv. Kroppen har tatt seg fort opp igjen, og jeg begynner føle meg mer som meg.