Les del 2, "når løsningen på problemet, blir et problem", her
Så
lenge jeg ikke spiste og drakk var alt veldig numment, all tid og
energi gikk med til å tenke på vann og mat, og alt fokus var på
det. Naturlig nok. Jeg kan ikke huske å ha følt meg så fysisk
dårlig før, men så har det heller aldri gått så langt før. Når
jeg først begynte å ta til meg væske, så steg formen raskt.
Kroppen min er sterk selv om den har fått litt hard medfart den
siste tiden, jeg kjenner at jeg har et godt grunnlag. Jeg klarte også
å begynne å tenke igjen, og jeg kjente på hvor skremmende det
var/hadde vært å ikke føle at jeg hadde kontroll i mitt eget hode
og mine tanker og følelser. Jeg ville jo ikke ha det sånn og jeg
var redd for at det skal ta overhånd. Innen da hadde de mest
voldsomme tankene dabbet litt av, men jeg var usikker på hvorfor og
følte ikke at jeg kunne stole på at den virkelig hadde begynt å
slippe. Kanskje var det fordi jeg hadde sultet meg, og så ville det
komme tilbake når kroppen fysisk var mer i balanse? Kanskje var det
fordi så mye hadde skjedd og jeg hadde fått andre ting å tenke på,
og så ville de komme tilbake når ting roet seg? Kanskje var det
rett og slett fordi det hadde gått tid?
Selv
om tanken om å dø hadde blitt litt svakere, hadde ikke tanken om å
leve blitt noe sterkere. Jeg lå på sånn 50/50. Den nyttårskvelden
hadde jeg resignert totalt og egentlig godtatt at livet var over. Jeg
hadde «sluppet» alt og jeg var usikker på hvordan i all verden jeg
skulle begynne med å plukke ting opp igjen.
Et
stykke inn i oppholdet i Bodø fikk jeg vite noe. Det var en bombe,
som kanskje ikke er noe bombe for NOEN andre enn meg; jeg var
deprimert. Sånn alvorlig deprimert. Tanken hadde ikke en gang slått
meg. Jeg pleier ikke være deprimert! Selv om jeg har det tungt
innimellom, sånn skikkelig tungt, så pleier jeg ikke være
deprimert. For selv i de tunge stundene så føler jeg på følelser
som takknemlighet og kjærlighet og til og med øyeblikk av glede.
Denne gangen var det ikke slik. Alt var bare mørkt, alt var bare
tungt, jeg visste at jeg burde føle takknemlighet og kjærlighet men
følelsene var der ikke. Selv ikke for mine nærmeste, selv ikke for
Frøya. Jeg begravde meg selv i arbeid og tok avstand til venner og
familie. Den dårlige samvittigheten for manglende følelser var der,
men jeg sa til meg selv at jeg var sikkert bare sliten, jeg skulle
nok komme sterkere tilbake senere. Jeg tenkte at jeg måtte bare
holde det gående.
Å
få vite at det var en klinisk depresjon som var årsaken til at de
ble slik det ble, er en lettelse. Denne veldige følelsen av at jeg
måtte dø og at det ikke var noen annen utvei, det var ikke meg
selv. Det faktumet alene gjør det lettere.
Det
var mange kokker og mye søl. Ting som ble snakket om og avtalt i
timene med behandler eller leger, ble ikke gitt beskjed om videre, og
det ble en del diskusjoner og misforståelser. Når jeg sa noe som
ikke hadde blitt ført ned i behandlingsplanen min, virket det som de
tok utgangspunkt i at jeg løy. Jeg skjønner at ting er kaotisk på
en akuttpost, det er mange forskjellige personer og mange beskjeder,
men det ble i overkant slitsomt. Halvannen uke inn i innleggelsen,
når jeg omsider følte at jeg hadde landet litt, blitt litt kjent
med plassen og følte det var litt kjente fjes der, og så vidt var
kommet i gang med spisingen, fikk jeg en merkelig beskjed. Det kom
til å være fullt på akuttposten den helga, så jeg måtte bli
midlertidig flyttet til en annen avdeling noen dager. Et helt nytt
sted, helt nye mennesker, helt andre rutiner, helt andre regler. Føkk
stabilitet og forutsigbarhet, liksom. Mens jeg gråt mine modige
tårer pakket jeg sammen sakene og dro avgårde.
Den
andre avdelingen var en åpen allmen-avdeling, med lavere bemanning
og mer oppegående pasienter. Miljøpersonalet som møtte meg var
helt super. Jeg kom fredag ettermiddag, og hun som tok i mot meg
jobbet hele helga. Hun var varm, snill og hjelpsom. På avdelingen
følte jeg for første gang siden jeg kom til Bodø, at jeg ble
behandlet som et menneske, ikke som en pasient. På en lukket
akuttavdeling er det mange syke folk, og det å oppholde seg i
fellesarealet er egentlig helt meningsløst. På den åpne avdelingen
kunne vi derimot sitte sammen og se på tv. En kveld satt jeg og så
en hel film sammen med en medpasient. Jeg spilte kort sammen med
personalet i timesvis, og det var rolig og fint. Jeg kunne slappe av
og senke skuldrene litt. Jeg følte meg såpass ovenpå at jeg møtte
en venninne på lørdag. Hun er en av mine nære venninner som jeg
har kjent siden barneskolen. Vi kjenner hverandre godt og jeg er
fullstendig trygg på henne, så det var en mild og god start etter å
knapt nok ha gjort noe annet enn å ligge i en seng i to uker.
Søndag
følte jeg meg ikke fullt like ovenpå, men gikk meg en tur på litt
over tre kvarter og kjente at det føltes bra. Jeg er jo veldig glad
i å gå tur, men har ikke hatt ork til det på veldig lenge (kanskje
også tegn på depresjon?). Mandag var det tilbake til akuttposten.
Jeg ønsket egentlig bli igjen på den åpne avdelingen, men de hadde
fullt opp. I samtale med behandleren på avdelingen fikk jeg beskjed
om at jeg skulle bli skrevet ut dagen etter. Det var forsåvidt ok,
jeg var ikke lengre så syk at jeg hadde behov for å være på en
akuttpost. Jeg hadde ønsket å få komme over på en åpen post, men
siden det ikke var et alternativ så var det riktigere å dra hjem
enn å bli på akuttposten. Jeg var likevel litt skuffet, for
psykologen der hadde sagt at vi skulle jobbe med ting når jeg hadde
fått spisingen mer på plass, for kognitivt går det ikke an å
jobbe med noe dersom hodet og kropp ikke får næring. Og når jeg
hadde klart å ha et stabilt næringsinntak gjennom helgen, og trodde
vi skulle ta fatt på ting, så ble jeg i stede utskrevet.
Heldigvis
var den eneste miljøkontakten som jeg faktisk hadde fått en god
connection med, på jobb igjen den formiddagen jeg skulle reise hjem.
Selv om hun ikke var min kontakt så fikk jeg en prat med henne før
jeg dro. Det var godt å få en god avslutning på oppholdet. Jeg
fikk en skikkelig bamseklem av henne før jeg satte meg inn i taxien.
Jeg
var veldig spent på hvordan det ville være å komme hjem, og litt
redd for at alt skulle komme tilbake og jeg skulle falle inn i det
samme gamle sporet. Samtidig visste jeg at jeg sannsynligvis ikke
ville føle meg noe mer klar selv om jeg hadde fått være der enda
litt lengre, så da var det vel bare å hoppe i det.
Jeg
tenkte på alle de jeg har hjemme. Selv om det lå et
depresjonsfilter over følelsene mine som gjorde at alt egentlig bare
kjentes begredelig blast, så minnet jeg meg selv på at jeg hadde
glitrende gull og diamanter i livet mitt, både i form av tobeinte og
firbeinte. Jeg håpet at jeg ville bli litt mer meg
selv og få tilbake følelsene mine, og på et eller annet vis ville kunne klare å ta opp tråden når jeg kom hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar