tirsdag 5. februar 2019

Når brikker så smått begynner falle på plass

Les del 1, "når alt håp er ute", her
Les del 2, "når løsningen på problemet, blir et problem", her

Så lenge jeg ikke spiste og drakk var alt veldig numment, all tid og energi gikk med til å tenke på vann og mat, og alt fokus var på det. Naturlig nok. Jeg kan ikke huske å ha følt meg så fysisk dårlig før, men så har det heller aldri gått så langt før. Når jeg først begynte å ta til meg væske, så steg formen raskt. Kroppen min er sterk selv om den har fått litt hard medfart den siste tiden, jeg kjenner at jeg har et godt grunnlag. Jeg klarte også å begynne å tenke igjen, og jeg kjente på hvor skremmende det var/hadde vært å ikke føle at jeg hadde kontroll i mitt eget hode og mine tanker og følelser. Jeg ville jo ikke ha det sånn og jeg var redd for at det skal ta overhånd. Innen da hadde de mest voldsomme tankene dabbet litt av, men jeg var usikker på hvorfor og følte ikke at jeg kunne stole på at den virkelig hadde begynt å slippe. Kanskje var det fordi jeg hadde sultet meg, og så ville det komme tilbake når kroppen fysisk var mer i balanse? Kanskje var det fordi så mye hadde skjedd og jeg hadde fått andre ting å tenke på, og så ville de komme tilbake når ting roet seg? Kanskje var det rett og slett fordi det hadde gått tid?

Selv om tanken om å dø hadde blitt litt svakere, hadde ikke tanken om å leve blitt noe sterkere. Jeg lå på sånn 50/50. Den nyttårskvelden hadde jeg resignert totalt og egentlig godtatt at livet var over. Jeg hadde «sluppet» alt og jeg var usikker på hvordan i all verden jeg skulle begynne med å plukke ting opp igjen.



Et stykke inn i oppholdet i Bodø fikk jeg vite noe. Det var en bombe, som kanskje ikke er noe bombe for NOEN andre enn meg; jeg var deprimert. Sånn alvorlig deprimert. Tanken hadde ikke en gang slått meg. Jeg pleier ikke være deprimert! Selv om jeg har det tungt innimellom, sånn skikkelig tungt, så pleier jeg ikke være deprimert. For selv i de tunge stundene så føler jeg på følelser som takknemlighet og kjærlighet og til og med øyeblikk av glede. Denne gangen var det ikke slik. Alt var bare mørkt, alt var bare tungt, jeg visste at jeg burde føle takknemlighet og kjærlighet men følelsene var der ikke. Selv ikke for mine nærmeste, selv ikke for Frøya. Jeg begravde meg selv i arbeid og tok avstand til venner og familie. Den dårlige samvittigheten for manglende følelser var der, men jeg sa til meg selv at jeg var sikkert bare sliten, jeg skulle nok komme sterkere tilbake senere. Jeg tenkte at jeg måtte bare holde det gående.

Å få vite at det var en klinisk depresjon som var årsaken til at de ble slik det ble, er en lettelse. Denne veldige følelsen av at jeg måtte dø og at det ikke var noen annen utvei, det var ikke meg selv. Det faktumet alene gjør det lettere.

Det var mange kokker og mye søl. Ting som ble snakket om og avtalt i timene med behandler eller leger, ble ikke gitt beskjed om videre, og det ble en del diskusjoner og misforståelser. Når jeg sa noe som ikke hadde blitt ført ned i behandlingsplanen min, virket det som de tok utgangspunkt i at jeg løy. Jeg skjønner at ting er kaotisk på en akuttpost, det er mange forskjellige personer og mange beskjeder, men det ble i overkant slitsomt. Halvannen uke inn i innleggelsen, når jeg omsider følte at jeg hadde landet litt, blitt litt kjent med plassen og følte det var litt kjente fjes der, og så vidt var kommet i gang med spisingen, fikk jeg en merkelig beskjed. Det kom til å være fullt på akuttposten den helga, så jeg måtte bli midlertidig flyttet til en annen avdeling noen dager. Et helt nytt sted, helt nye mennesker, helt andre rutiner, helt andre regler. Føkk stabilitet og forutsigbarhet, liksom. Mens jeg gråt mine modige tårer pakket jeg sammen sakene og dro avgårde.



Den andre avdelingen var en åpen allmen-avdeling, med lavere bemanning og mer oppegående pasienter. Miljøpersonalet som møtte meg var helt super. Jeg kom fredag ettermiddag, og hun som tok i mot meg jobbet hele helga. Hun var varm, snill og hjelpsom. På avdelingen følte jeg for første gang siden jeg kom til Bodø, at jeg ble behandlet som et menneske, ikke som en pasient. På en lukket akuttavdeling er det mange syke folk, og det å oppholde seg i fellesarealet er egentlig helt meningsløst. På den åpne avdelingen kunne vi derimot sitte sammen og se på tv. En kveld satt jeg og så en hel film sammen med en medpasient. Jeg spilte kort sammen med personalet i timesvis, og det var rolig og fint. Jeg kunne slappe av og senke skuldrene litt. Jeg følte meg såpass ovenpå at jeg møtte en venninne på lørdag. Hun er en av mine nære venninner som jeg har kjent siden barneskolen. Vi kjenner hverandre godt og jeg er fullstendig trygg på henne, så det var en mild og god start etter å knapt nok ha gjort noe annet enn å ligge i en seng i to uker.

Søndag følte jeg meg ikke fullt like ovenpå, men gikk meg en tur på litt over tre kvarter og kjente at det føltes bra. Jeg er jo veldig glad i å gå tur, men har ikke hatt ork til det på veldig lenge (kanskje også tegn på depresjon?). Mandag var det tilbake til akuttposten. Jeg ønsket egentlig bli igjen på den åpne avdelingen, men de hadde fullt opp. I samtale med behandleren på avdelingen fikk jeg beskjed om at jeg skulle bli skrevet ut dagen etter. Det var forsåvidt ok, jeg var ikke lengre så syk at jeg hadde behov for å være på en akuttpost. Jeg hadde ønsket å få komme over på en åpen post, men siden det ikke var et alternativ så var det riktigere å dra hjem enn å bli på akuttposten. Jeg var likevel litt skuffet, for psykologen der hadde sagt at vi skulle jobbe med ting når jeg hadde fått spisingen mer på plass, for kognitivt går det ikke an å jobbe med noe dersom hodet og kropp ikke får næring. Og når jeg hadde klart å ha et stabilt næringsinntak gjennom helgen, og trodde vi skulle ta fatt på ting, så ble jeg i stede utskrevet.

Heldigvis var den eneste miljøkontakten som jeg faktisk hadde fått en god connection med, på jobb igjen den formiddagen jeg skulle reise hjem. Selv om hun ikke var min kontakt så fikk jeg en prat med henne før jeg dro. Det var godt å få en god avslutning på oppholdet. Jeg fikk en skikkelig bamseklem av henne før jeg satte meg inn i taxien.



Jeg var veldig spent på hvordan det ville være å komme hjem, og litt redd for at alt skulle komme tilbake og jeg skulle falle inn i det samme gamle sporet. Samtidig visste jeg at jeg sannsynligvis ikke ville føle meg noe mer klar selv om jeg hadde fått være der enda litt lengre, så da var det vel bare å hoppe i det.

Jeg tenkte på alle de jeg har hjemme. Selv om det lå et depresjonsfilter over følelsene mine som gjorde at alt egentlig bare kjentes begredelig blast, så minnet jeg meg selv på at jeg hadde glitrende gull og diamanter i livet mitt, både i form av tobeinte og firbeinte. Jeg håpet at jeg ville bli litt mer meg selv og få tilbake følelsene mine, og på et eller annet vis ville kunne klare å ta opp tråden når jeg kom hjem.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar