Bakemester Harepus - sukkerfrie yoghurtnøtter

Oppskriften har jeg klippet og limt litt fra forskjellige nettsider jeg har tittet på.

Ingredienser (jeg skriver ca, fordi man kanskje må prøve seg litt frem. Smak og behag osv):

• Ca 200 gram yoghurt (gjerne gresk eller tyrkisk, for det er tykkere enn vanlig yoghurt)
• Ca 1-2 ss kokosolje
• Ca 3 ss sukrin melis
• Ca 10 steviadråper vanilje
• Nøtter (salte nøtter, naturelle nøtter, hva enn du vil)
  

Du trenger:

• Kaffefilter eller sil + rent håndkle
• Noe å blande i
• Spiseskje
• Et brett (noe som får plass i fryseren din) med bakepapir

Det første du må gjøre er å ha yoghurten i et kaffefilter eller en sil med et håndkle over, og la den renne godt av seg. Noen anbefaler 1 timer, andre fem timer eller kanskje til og med over natten. Rør gjerne litt i yoghurten underveis. Når den er «ferdigrent» så blander du bare inn melisen, steviaen og kokosolje. Bare at det finnes visst ikke egentlig kokosolje, kun kokosfett, men kokokfettet blir kokosolje når det blir varmt! Jeg trodde det måtte varmes på ovnen for å bli flytende, men det blir flytende bare det blir over 24 grader. Og det er tydeligvis 24 grader pluss i leiligheten min, for da det kom i hus ble det flytende. Det fant jeg ut da jeg skulle åpne krukken. Jeg trodde jo innholdet var hardt, derfor åpnet jeg den litt på skrå. Ooops.. Det er tross alt en glasskrukke, jeg burde jo ha sett at innholdet hadde gått fra hvitt fett til blank olje! Hvertfall, nå skal alle ingrediensene bortsett fra nøttene være blandet. I noen oppskrifter står det at man skal ha nøttene oppi, og deretter helle alt ut på et bakepapir og spre nøttene utover. Så skal de stå i fryseren i en times tid. Det jeg gjorde var å ta en og en nøtt oppi, og plukke de + ekstra yoghurt opp slik at det ble et tykt lag yoghurt rundt hver nøtt. Jeg brukte mandler og pecannøtter. Neste gang skal jeg prøve macadamia og/eller paranøtter, ser for meg at det kan bli ganske godt! Jeg har kun en sånn liten fryser øverst i kjøleskapet, derfor hadde jeg nøttene på et middagsfat. Da fatet var fullt hadde jeg kun brukt halvparten av yoghurten, så neste gang skal jeg lage en litt mindre ladning.

Etter å ha stått i fryseren løsnet de greit fra fatet selv om jeg hadde glemt å ha bakepapir under dem. De smakte overhode ikke slik yoghurtnøtter fra butikken gjør (og det var heller ikke meningen) men de var fryktelig gode.

Jeg spiste noen av dem, og la resten i en boks som jeg satte i kjøleskapet. I løpet av natten gikk de fra å være ganske fine yoghurtnøtter, til å bli en skikkelig smørje med nøtter i. Jeg tok det med hjem til mamma og pappa slik at de hvertfall skulle få smake på det. De syntes det smakte kjempegodt. Det bare så ikke ut slik det var meningen at det skulle. Jeg husket ikke på å ta bilde.

What went wrong? Jeg lot yoghurten dryppe av seg i 2 timer, skal prøve la den stå lengre neste gang! Også hadde jeg kanskje i litt for lite kokosolje. Jeg brukte 1 ss. Siden den er flytende når den er varm og hard når den er kald, er det vel meningen at det er den som skal være «limet» i bladingen. Men kanskje er det meningen at de skal spises opp med en gang? Eller kanskje kan de oppbevares i fryseren, også tar man ut det man vil ha. Neste gang prøver jeg det. Jeg har dessuten lyst å lage den med soyayoghurt. Problemet er at den er veldig tyntflytende. Men jeg får prøve meg frem. Det er det som er så greit med disse, de er så enkle å lage (og når jeg sier noe er enkelt å lage, så er det jammen det!)  at man bare kan prøve og prøve til man blir fornøyd.

Se også Bakemesteren lager:

Grove urtescones

Sunn (lavkarbo) pannekake

Black Bean Fudge Brownies

Sammen om det

«Jeg er så redd for at når jeg skal begynne å spise mer,

så vil jeg begynne å skade meg selv igjen.»

Rett overfor meg sitter den snille, gode, trygge, nye miljøkontakten min. Hun er stille litt, før hun sier ord som gir meg fuglehud nedover nakken når jeg tenker på dem. 6 små ord som rett og slett er en bekreftelse på hvor godt hun allerede skjønner meg, at hun tar meg på alvor, at hun bryr seg, at hun ser meg, at jeg kan stole på henne, at vi er sammen om det, at hun står sammen med meg i stormen. Hun pakker ikke noe inn i tomme løfter, falsk positivitet eller intetsigende optimisme.

Hun ser alvorlig på meg og sier, ganske enkelt; «Det er jeg også redd for».

Mamma, min mamma

Mamma, min mamma... Bjørnemamma. Løvemamma. Verdens besteste, tøffeste, snilleste mamma. Jeg har skrevet om henne flere ganger før, blant annet innlegget «Hun som aldri mister troen» - om at hun, sånn kort oppsummert, er en person som jeg er trygg på at aldri vil gi meg opp, som kjemper for meg, tror på meg og elsker meg, som går gjennom vann og ild for meg. Hun er ikke bare en god mor, hun er et godt menneske.

Min mamma er der jo ikke bare for vonde og vanskelige ting, men også for fine ting. Vi to har alltid vært nærme hverandre, og kjenner hverandre godt. Mange ganger når jeg ringer henne, forteller hun at hun akkurat tenkte på meg eller akkurat var i ferd med å ta opp røret for å ringe meg. Jeg kan begynne å si noe til henne, og hun vet hva jeg mener før jeg har pratet ferdig. I dag, for eksempel, var jeg hjemme en tur. Etter å ha vært på do, sier jeg til henne «det var ikke noen håndduk der, men jeg tørket meg på en...» og hun avbryter meg med et «ok, det er greit.». Jeg blir litt irritert og spør HVA som liksom var greit, hun vet jo ikke hva jeg tørket meg på! «En vaskeklut?» sier hun, og det var jo selvsagt rett. En annen dag begynte jeg si «jeg trenger en...» og hun avbrøt meg med å si at hun skulle hente en. Og det var rett også, selv om det var en helt tilfeldig ting hun ikke hadde noen forutsetninger for å vite at jeg trengte der og da. Også er det jo en del ganger at hun tror hun skjønner hva jeg prøver fortelle henne, men er helt på bærtur!

Flere ganger i uka poster hun fine uglebilder på veggen min på facebook, fordi hun vet hvor glad jeg er i ugler. Vi er flinke til å gi hverandre små gaver uten at det nødvendigvis er noen spesiell anledning. I dag fikk hun to hvite telys-holdere med sommerfugler på innsiden, slik at når man tenner dem vises sommerfuglene gjennom. Hun elsker nemlig både telys (hun tenner så mange at det innimellom kunne vært eneste varmekilde i huset) og sommerfugler. Jeg fant også en fin kalender med fine ordtak og sitat om mødre og det å være mamma. Noen nydelige utdrag;

Jeg er så glad i deg mamma! ♥ Takk.

Sykepleieren

!!! om selvskading !!!

Tror ikke det skal være triggende, men vet selv at det ikke
nødvendigvis trenger være «triggende» for å trigge....

                                                                                                                   

Sykehuset, en tidlig morgen, time hos øyelege. På tur inn møter jeg en sykepleier jeg har møtt før, de gangene det har gått riktig ille og jeg har blitt sendt videre fra legevakten og opp på kirurgisk. Sykepleieren stivner når hun ser meg, og utbryter «har du....?» mens hun drar en finger over håndleddet sitt. Jeg smiler og rister på hodet. Lettelsen hennes er så oppriktig som det går an å bli, skuldrene henne synker omtrent en halv meter. Hun puster lettet ut og legger en hånd på brystet sitt, en spontan og ubevisst gest. Hele kroppsspråket hennes forteller meg hvor redd hun ble for meg da hun så meg og trodde jeg var på tur til lege. Hennes genuine reaksjonen gikk virkelig inn på meg.

Jeg har gått ut fra at legene og sykepleierne ikke tenker på meg etterpå. Å lappe mennesker sammen er er jo tross alt en del av jobben deres. Og dersom de går rundt og tenker på noen når arbeidsdagen er over, må det da heller være et ungt menneske som er blitt alvorlig syk, eller et barn som har blitt skadet. Ikke en 23-åring som har for vane å maltraktere sine egne armer. Men plassen jeg bor på er ikke stor, og det er (forhåpentligvis) ikke så veldig mange som har behov for den hjelpen jeg så alt for mange ganger trengte i 2012. Det gjør kanskje at de som møter meg ikke glemmer meg så lett.

Det er så mange jeg har møtt på, og jeg klarer ikke helt huske alle fjesene, langt mindre navnene. Men de husker meg, spesielt sykepleierne. Og selv om jeg ikke nødvendigvis husker dem, så husker jeg bekymringen, vennligheten og omsorgen de hadde for meg. Jeg husker den svenske sykepleieren som sa «sköta om dig» da jeg dro. Den danske legen som kalte meg «min pige» (åh, jeg elsker dansk!) og mumlet et lavt «men for helvede» da han så armen min. Sykepleieren jeg har skrevet om tidligere, som så ofte har vært i andre enden når jeg har ringt legevakta, og alltid har vært så fin mot meg.

Gleden over å kunne fortelle sykepleieren at jeg ikke hadde skadet meg den morgenen, var så utrolig mye større enn skammen og den dårlige samvittigheten ville vært dersom jeg hadde måttet innrømme at jeg hadde gjort det.

Det deilige fraværet av krav og forventninger

Jeg har mange ganger fått høre at vonde følelser går over. De varer ikke. De går til et visst punkt, og så stopper de. Som bølger. Bølger kan være små eller store, men de er aldri uendelige, de slutter før eller siden. Problemet er at det ikke bare gjelder vonde følelser, det gjelder de gode også. Noen mennesker får lykke og glede til å vare, de lærer seg å surfe på bølgene. Jeg er ikke en av dem. Jeg kan knapt svømme.

Slike gledesbølger er verdsatt og etterlengtede, men noen ganger er det vanskelig for meg å være positiv. Så fort jeg skriver et positivt innlegg, får jeg ofte tilbakemeldinger som «så bra at det går bedre!» og «nå går det rette veien!» - men det gjør ikke nødvendigvis det. Det er skummelt når folk tror det går bedre, for da kommer det plutselig en hel masse forventninger jeg ikke har sjans om å leve opp til. Det er som med anoreksi, at man har gått opp i vekt og spiser er overhode ikke ensbetydende med at alt er bra. Det er svært mye mer enn kun det «overfladiske» som må på plass. Jeg har tidligere skrevet om man ikke nødvendigvis har det bra selv om det går bra. Og det høres kanskje rart ut men det er motsatt også; at jeg har det bra er ikke det samme som at det går bra. De siste dagene har jeg for eksempel hatt det ganske bra, men det går ikke spesielt bra.

Her kommer den fine fastlegen min inn som en slags motvekt. Der jeg kanskje er i overkant av negativ og andre helt sprudlende positiv, er hun realistisk. For eksempel i forrige uke. Jeg kom ti minutter for sent til timen, men fikk heldigvis komme inn likevel. Til tross for forsinkelsen gav hun meg god tid. Jeg var faktisk inne hos henne i over en halv time. Hun tar meg veldig på alvor, og hun ser meg, hun ser virkelig Tora. Fine legen er ærlig og legger ikke noe i mellom når hun prater. Hun er veldig direkte og er ikke av typen som pakker noe inn. Det gir lite rom for tvil og misforståelser, og det er trygt og fint.

Legen sa at vi trenger å holde meg (/selvskadingen/spiseforstyrrelsen/depresjonen) i sjakk, mer enn å forvente at jeg skal bli «normal». At vi må applaudere de små seirene. For noen høres det kanskje pessimistisk ut, men jeg er så glad for at hun sa det, glad for at hun ser det. Baby steps. Hun setter ingen krav eller forvantninger, bare tar i mot meg som jeg er. Jobben hennes er ikke å lære meg å verken surfe eller svømme, det hun fokuserer på er å holde meg flytende.

Endings are hard...

“Don't cry because it's over, smile because it happened.” - Dr. Seuss

Det er et nydelig sitat! Og jeg ER takknemlig for all hjelp og støtte jeg har fått av min tidligere psykolog Siri og min tidligere miljøkontakten Cecilie, jeg er virkelig det. Men det gjorde forferdelig vondt å miste dem. Det skjedde så mye tidligere enn jeg var klar for. Jeg merker at det blir litt og litt lettere, selv om det fremdeles gjør vondt. Kanskje er det noe som alltid vil gjøre litt vondt. Jeg har ikke villet tenke at det er pga situasjonen med Siri og Cecilie som gjør at det siste halve året har vært så tøft for meg, for jeg vil ikke at det skal være «deres feil» eller «deres skyld». Jeg har hatt enormt dårlig samvittighet for at jeg var i så dårlig forfatning da de sluttet. Hvorfor klarer jeg ikke ta meg sammen, hvorfor går dette så hardt inn på meg, jeg må jo være fullstendig gal og ødelagt som lar dette knekke meg på denne måten!! Jeg gjorde en allerede vanskelig avslutning, enda vanskeligere. Herregud som jeg har skammet meg. Vendepunktet kom da jeg fikk snakke med sjefen på avdelingen, og hun sa rett ut at det overhode ikke er rart at det er kjempevanskelig for meg. At det er forståelig at jeg reagerte så sterkt! Jeg innså etterhvert at alle rundt meg har full forståelse for at det er trist og vondt og vanskelig for meg at jeg mistet mine to viktigste hjelpere og støttespillere. Selvsagt er det mer som ligger bak, men at begge sluttet, omtrent samtidig, ble liksom symbolet på alt som var vondt og galt i (min) verden. Å miste dem var så veldig konkret, og enklere å forholde seg til enn den udefinerbare, flytende smerteredselen som har bosatt inni meg.

Selve avskjeden var det verste. Hvordan si takk og farvel til mennesker som i perioder mer eller mindre har sørget for å holde deg i livet? Hvordan oppsummere med ord hva et slikt menneske betyr for deg? Det lar seg knapt gjøre, men jeg måtte forsøke. Til Siri sa jeg litt, og skrev resten i et kort som jeg ga henne den siste timen. Da jeg gikk ga hun meg en klem, noe jeg setter veldig stor pris på, det var vår første (og siste) klem. Med Cecilie ble det noe helt annet. Siri hadde jeg time hos en eller to ganger i uken, og hadde gått til henne i nesten et år da jeg begynte på Dagavdelingen hvor jeg fikk Cecilie som kontakt. Cecilie var jeg ofte sammen med hver dag, hele dagen (sammen med de andre pasientene og ansatte på avdelingen), i tillegg til at vi hadde 2-3 samtaler i uka. Vi kom veldig godt overens, og jeg ble fort kjent med henne. Ikke bare som miljøkontakt, men som person. Samtidig ble hun kjent med meg, ikke bare som pasient, men som person. Og da hun skulle slutte var det nettopp det det aller verste; å miste mennesket Cecilie. Jeg klarer ikke tenke på det uten at tårene triller. Selv om jeg visste at hun visste hvor enormt mye hun betydde for meg, så var jeg nødt til å finne på noe som kunne VISE det. Ord alene strakk ikke til.

Jeg virkelig vridde og vendte hjernen min for å komme på noe, og til slutt klarte jeg pønske ut en fryktelig god idè. En fotobok! Med fine bilder, minner, noen utdrag fra bloggen, «takk-tekster» for generelle ting og «takk-tekster» for konkrete ting. Sort på hvitt, at hun ikke bare er en utrolig dyktig miljøterapeut, hun er også en fantastisk flott menneske. At hun har gjort så enormt mye for meg, og vi har fått til så vanvittig mye sammen. Ting jeg kan/skal/må ta med meg og bruke videre. At hun har funnet frem fargene mine, har gitt meg trygghet, har fått frem ord og tanker jeg ikke visste at jeg hadde inni meg. At hun har vært mitt anker i stormene. At hun har holdt meg oppe når alt i meg har sviktet. At hun har motivert meg og inspirert meg. Etter noen måneder med tenking, skriving, gråting, enda mer tenking, enda mer skriving og enda mer gråting, ble boka til slutt ferdig. Jeg bestilte en ekstra kopi til meg, fordi jeg laget boka like mye til meg selv som til henne.

Veldig plutselig ble situasjonen snudd på hodet. Cecilie skulle komme tilbake likevel. Akkurat nå føles alt bare veldig kaotisk og uoversiktelig, men når overraskelsen og forbauselsen «legge seg» så tror jeg det kan bli bra. Jeg vil ikke få ha henne som miljøkontakt igjen og det vil ikke bli som før, men det blir noe nytt, noe anderledes. Jeg mister ikke personen Cecilie likevel! Da jeg fikk vite at hun skulle komme tilbake var boka allerede nesten ferdig, så etter noen små forandringer ga jeg henne den likevel. Det ble mer en «takk» enn et «farvel», og det ble egentlig bare enda finere.

«Endings are hard... but then again, nothing really ever ends.»

-Fra Supernatural, sesong 5