Krympe, ikke jage

I 2009 var jeg, mamma og pappa med på multifamilieterapi i Bodø, et tilbud for «unge voksne med alvorlige spiseforstyrrelser». De har en slik gruppe i året, og den består av 5-6 familier. Det er 6 samlinger fordelt på et år, og hver samling er på 2-3 dager.

En gang fikk vi utdelt playmo-figurer som skulle representere hvert medlem i familie, pluss eventuelle nære venner. Spiseforstyrrelsen var en figur jeg lagde i plastelin. Jeg/vi fikk i oppgave å plassere «meg» midt på et ark, og så plassere de andre figurene rundt meg, slik jeg følte de stod i forhold til meg i livet mitt (hvem stod meg nærmest, hvor stod de i forhold til hverandre, osv). Deretter skulle spiseforstyrrelsen plasseres. Vi fikk flere forskjellige versjoner av oppgaver, typ «hvordan er det nå, hvordan var det før, hvordan ønsker vi det skal være» osv. Jeg husker bare en ting, nemlig at jeg ikke ønsket at Spiseforstyrrelse-figuren skulle være lengre vekk fra meg og «kjernen» i ønske-senarioet. Jeg ville at den skulle være mindre.

Slik lagde jeg den. Så kreativt anlagt er jeg.

Slik tenker jeg i dag også, om spiseforstyrrelsen og de andre monstrene. Jeg vil ikke at de skal bli lenge og lengre vekk fra meg, da ser jeg for meg at de plutselig kan snike seg inn på meg igjen. Eller enda verre; finne noen andre å snylte livslyst av. Jeg vil de skal bli mindre. Ta mindre plass. Bli svakere. Og en vakker, vakker dag så... vel, jeg har ikke bestemt meg enda. Kanskje vil jeg at de skal bli så små at jeg ikke lengre verken kan høre eller se dem. Kanskje vil jeg de skal bli så små at jeg kan tråkke på de med en sko, og knipse de vekk fra sålen slik man gjør med døde insekter. Kanskje vil jeg fange de i et glass, stenge de inne i en beholder og sende de ut i verdensrommet. Mulighetene er mange! En vakker dag...