Begynnelsen på slutten (?)

Del 3

( Del 1 - den aller verste beskjeden | Del 2 - gamle strategier )

Det er onsdag, uken etter at jeg fikk vite at Cecilie skal slutte. Selv om alt fremdeles føles uvirkelig og vondt, så kjenner jeg at jeg i det minste begynne å bli i stand til å trekke pusten jeg mistet tirsdag i forrige uke.  De siste dagene har jeg vært på avdelingen, og fått pratet med henne. Litt på mandag. Mye på tirsdag. Det er viktig og godt, ikke bare for meg men også for henne. Jeg skjønner at dette ikke er noe greit for henne heller.

Onsdag er fast klatredag på avdelingen, og i dag er intet untak. På morgenen har jeg en følelse i magen som jeg ikke helt klarer gjenkjenne. En slags kvalme? Angst? Tretthet? Sult? Jeg spiser frokost på avdelingen, før vi kjører avgårde, og jeg glemmer magen. Vel fremme vil jeg ikke delta på klatringen. Den ugjenkjennelige følelsen som tidligere satt i magen, har nå flyttet seg opp i brystet. Uroen river i meg. Jeg bestemmer meg for å gå en tur. Spretter avgårde opp på små topper og langs svaberg på den lille øya vi er på.

Når det nærmer seg lunsj går jeg tilbake. Stemningen mellom de andre er god og praten går lett mellom dem. Jeg trekker meg litt unna, setter meg på en stein litt unna de andre. Hendene mine nekter å hente opp lunsjen jeg har i veska. Jeg stirrer rasende ned på dem, men de bare ligger der. Etter å ha prøvd å gjøre meg så usynlig som mulig, gjemt ansiktet bak solbriller og hår, klarer jeg til slutt å løfte hodet. Ikke så mye eller så lenge, men nok til at jeg oppdager at Cecilie prøver møte blikket mitt. Hun vet det noen ganger er vanskelig for meg å komme i gang med spisingen, at jeg trenger et lite dytt bak, så hun gir meg tommelen opp og smiler oppmuntrende til meg. Motvillig lystrer endelig hendene, og jeg får spist lunsjen min.

Etterpå er uroen fremdeles stor. Kanskje enda større. Jeg skulle ønske at jeg kunne bli sittende og slappet av i solen, men tenker at det vil være bortkastet tid, jeg må utnytte sjansen til å gå tur når vi først er her. Jeg må. Eller må jeg? Jeg blir usikker, men siden ingen sier noe på at jeg vil gå en tur til, så går jeg bare. Går og går og går. Håper det skal være «utløp» nok. Men gåingen gjør ikke annet enn å utløse den stemmen i hodet som brøler at det ikke er langt nok, jeg går ikke fort nok, det er ikke bra nok, jeg er ikke flink nok. Jeg ender opp med å føle meg enda verre enn jeg gjorde i utgangspunktet.

De andre er i ferd med å pakke sammen når jeg kommer tilbake igjen, og vi drar rett etterpå. Følelsen som hadde flyttet seg opp i brystet, har nå spredt seg til halsen og hodet. «Ikke grin, for faen!». Det nytter ikke. I bilen begynner tårene å trille. Jeg vil virkelig bli sett, jeg vil bli trøstet, men klarer ikke la være å gjemme meg bort, skjule ansiktet og tårene. Febrilsk prøver jeg ta meg sammen, tenke på noe annet, og det funker. Hvertfall til jeg kommer inn døren hjemme. Jeg kommer inn døren, tar av meg skoene, vasker hendene og setter på plass rene kopper og fat på kjøkkenet. Så går jeg bort til stuebordet, hvor jeg gråtende legger meg ned på gulvet. Igjen har jeg glemt hvordan man trekker pusten. Alt føles nøyaktig like smertefullt brutalt og ferskt som det gjorde for en uke siden.