Gamle strategier

Del 2

(fortsettelse på del 1 - den aller verste beskjeden)

Resten av uka skygger jeg unna både Cecilie og Siri. Svarer ikke på mail eller telefon, dukker ikke opp til avtaler. Ovenfor alle andre later jeg som ingenting. Går rundt på autopilot, mens jeg desperat venter på at jeg skal våkne opp og finne ut at det bare er et mareritt. Men det gjør jeg ikke. Dette skjer virkelig. Jeg klarer ikke snakke om det, klarer ikke tenke på det, klarer ikke skrive om det. Jeg klarer ikke husker hvordan jeg føler, hvordan jeg gråter, hvordan jeg hyler, hvordan jeg puster. Trykket inni meg er så enormt at jeg er sikker på at dersom jeg ikke får utløp for det, vil hjertet mitt stoppe. Jeg går rundt som en levende trykkoker, og har ikke noe annet valg enn å gi etter for mine gamle og dårlige strategier. Litt fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre, mye fordi jeg ikke finner noen grunn til å ikke gjøre det. Så jeg gjør det, og det lindrer, dessverre, om enn kun litt og kun midlertidig.

Så tar jeg meg selv i å angre på å ha gitt etter. Eller, kanskje ikke angrer. Jeg angrer sjeldent på noe. Det som er gjort er gjort. Men jeg merker at jeg plutselig befinner meg på en plass jeg ikke ønsker å være. Kanskje klarer jeg ikke se framover, eller gå framover, men betyr det nødvendigvis at jeg må bakover?

Det løsner, bittelitt. Jeg krampholder meg fortsatt fast i trivielle ting, og vil ikke snakke om Det, men jeg begynner skrive litt. Noen stikkord, noen setninger. Etterhvert kommer også avsnitt. Jeg oppdager at det jeg skriver, er til Cecilie. Men tør ikke sende den. Vil ikke, klarer ikke, ser vel egentlig ikke poenget. Jeg tenker at hun allerede er borte. Alle er borte. Jeg er selv i ferd med å bli borte. Håpløsheten er fullstendig, komplett altoppslukende. Ingenting betyr lengre noe som helst. Skal jeg se på tv3 eller skal jeg skifte kanal, skal jeg stå opp eller bli liggende, skal jeg spise eller ikke spise, skal jeg fortsette i behandling eller ikke, skal jeg prøve litt til eller bare gi opp. Uansett hva det er jeg tenker på, så kommer jeg frem til samme konklusjon; det betyr ikke noe, det har ingenting å si, det spiller ingen rolle, samme kan det være. Jeg tenker tilbake på alt jeg har vært gjennom det siste året, og det eneste jeg klarer tenke er at alt slitet, alle kampene, all smerten, ALT har vært til ingen nytte. 

I helgen drar jeg på fest begge dagene. Alkoholen mykner meg opp, følelsene jeg har undertrykt kommer litt opp mot overflaten, jeg både ler og gråter. Når den ene venninnen min spør meg oppriktig om hvordan det går, svarer jeg som sant er; ikke bra. Jeg klarer å kjenne at jeg har det ikke bra, og jeg vet ikke hvordan dette kan løses. Har strengt tatt ikke tro på at dette KAN løses. Natt til søndag kommer jeg hjem klokken tre, og bestemmer meg for at det er nå eller aldri. Og det blir «nå». Jeg limer den ferdigskrevne teksten inn i mailen. Tingene jeg skriver, gjør meg redd for at Cecilie skal bli sint, eller skuffet, eller såret, eller verst av alt; være enig med meg om at det bare er å gi opp. Fingeren min kjemper for å trykke på «send». Når det endelig er gjort, spør Gmail meg om jeg vil angre. Jeg bare stirrer dumt på skjermen, før jeg x-er bort vinduet, klapper igjen skjermen og går å legger meg.