Hva som gjør det uoverkommelig

Del 4

( del 1 - den aller verste beskjeden | del 2 - gamle strategier

 del 3 - begynnelsen på slutten (?) ) 

Her på bloggen er den eneste plasser jeg har sagt/skrevet noe om... Det. Jeg nekter å snakke om det. Vil ikke snakke om det med noen, vil ikke at noen skal snakke om det til meg. Jeg isolerer meg. Redd for at noen skal spørre «går det bra?» og dermed minne meg på at det ikke går bra. Det bare orker jeg ikke. Det er uansett umulig for meg å si det høyt. Selv med Siri og Cecilie klarer jeg ikke helt gå så mye inn på det, vi snakker mest "rundt" det. Jeg gjør alt jeg kan for å distansere meg. Mentalt sett holder jeg for ørene og brøler LA-LA-LA-LA-LA. Jeg vet ikke hvor lenge den strategien funker. Nå som det er «offentlig», nå som alle (som leser bloggen min) vet det, er det på en måte blitt mer sant. Jeg kan ikke lengre late som ingenting, men jeg gjør det likevel.

At Cecilie skal slutte, er uutholdelig. Men det som gjør det uoverkommelig, er at jeg mister både Cecilie og Siri. I april skrev jeg om at Siri skal slutte. I utgangspunktet skulle vi avslutte i september, men det ble forandring i planene, og hun slutter ikke før i januar. Cecilie slutter til jul. Det vil si at jeg i løpet av svært kort tid mister begge mine ankre, mine viktigste støttespillere, mine tryggeste hjelpere. De to som holder Håpet i live. Cecilie snakker om det som «uheldig» at de begge to blir borte. Men jeg tenker ikke på det som verken uheldig eller uflaks. Urettferdig, det er hva det er.

Helt tydelig kan jeg se alle følelsene og reaksjonene som ligger «klar», men det er som om det ikke angår meg. Jeg låser alt inn i bokser og esker som jeg stabler vekk. Det er så uendelig mange, og jeg stabler som en gal, i faretruende skeive tårn rundt meg. Og det funker tilsynelatende bra, helt til alt velter over meg og nesten knuser meg. Innbitt stabler jeg igjen. Det raser, jeg stabler, det raser, jeg stabler. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre, enn å fortsette å stable. Det hjelper ikke vente og jeg kan ikke ta tiden til hjelp, for tiden løper i fra meg. For hver dag som går, blir Det en dag nærmere. Men jeg bare klarer ikke forholde meg til det.