Den aller verste beskjeden

Del 1

Jeg var så klar for høsten og vinteren. Klar for stabilitet, rutiner, trygghet, fremgang. Alt lå så til rette at det var nesten ikke til å tro! Ofte slo det meg at det virket for godt til å være sant. Men da Cecilie kom tilbake på jobb etter ferien, turte jeg stole på at det var sant. Jeg begynte føle meg trygg, klarte slappe av. Og når man føler seg trygg, det er da alt går til helvete.

Tirsdag, for to uker siden;

Det er andre dagen Cecilie er på jobb etter ferien. I går hadde vi en god og etterlengtet samtale, og vi skal ta opp tråden igjen i dag. Når vi setter oss ned er Cecilie er alvorlig, og hun begynner med å si at hun må fortelle meg noe. Noe som kommer til å være vanskelig for henne å si, og vanskelig for meg å høre. Jeg skjønner umiddelbart hva det er som kommer. Hun sier flere ord jeg ikke helt får med meg, før jeg hører ordene jeg frykter aller mest; Cecilie skal slutte. Så sier hun enda flere ord. Mange ord. Jeg vet ikke om jeg sier noe. Hodet mitt har for lengst løsnet fra kroppen min, og flydd avsted.

Alt inni meg blir slukt av et sort hull, både vondt og godt, og jeg sitter igjen som et skall, fylt av etsende tomhet. Samtidig som alt i meg blir til stein, og jeg er så tung at jeg aldri ville klare bevege meg igjen. Samtidig som bakken forsvinner under bena på meg. Eller, ikke bare bakken, men hele verden. Jeg kjente at alt som gir mening, ikke lengre gjør det likevel.

Og alt skjer helt lydløst. For uten hodet er kroppen låst. En million tanker og følelser ville ut i form av ord. Jeg ville gråte av redsel, trygle henne om å bli, kjefte på henne fordi hun forlater meg, rase fordi hun har tatt det valget, løpe derfra i panikk. Men ingenting skjer. Kroppen er som lammet. Blikket mitt låste seg på en detalj på buksen min, fingrene plukket mekanisk på armbåndene jeg har på meg. Jeg klarte ikke reagere. Det eneste jeg tenker er at hun sitter der og snakker om verden ende. Tiden går ikke lengre, hjertet mitt glemmer å slå, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er forsvunnet fullstendig i håpløshetens tåkeland.

                                                               

Vær så snill å ikke si til meg at det vil ordne seg. Ikke si at det kommer til å gå bra. 
Det føles som en bagatelisering av smerten min/situasjonen jeg er i, uansett hvor klar jeg er over at det ikke er ment sånn. Jeg tar i mot alle klemmer jeg kan få (som jeg ikke klarer be om), men vil ikke høre at det kommer til å gå bra, at det kommer til å ordne seg, for det gjør det ikke. Jeg er absolutt blottet for tro på og håp for at det vil gjøre det. Så vær så snill å bare ikke si det...