Homohat. Eller?

Jeg absolutt elsker denne... Har du ikke sett denne enda, så gjør det nå. Og du må se hele! Tre minutt well spent. «Faith in humanity restored»-materiale.

Dette er fra en debatt om homoseksuelle burde bli lagt til lista over minoriteter som trenger beskyttelse, i et lokalt kommunestyre i Missouri. Pastor Phil Snider begynner å advare om hva som vil skje dersom homofile får økte rettigheter. Det er ugudelig å gi homofile rettigheter, og det er et springbrett til et umoralsk og lovløst samfunn. Han uttrykker bekymring for byens fremtid, og mener det trøbbel og ødeleggelse vil råde. Å gi rettigheter til homofile vil gå ut over ens egne rettigheter.

Så avbryter han plutselig seg selv. Han beklager seg, og sier at argumentene hans er visst fra feil århundre, det han har lest er sitater fra hvite prester på 50- og 60-tallet som var for raseskille. Det han har gjort var bare å bytte ut «Racial Segregation» med «Gay Rights». Videre sier han at han må ha blitt forvirret etter å ha hørt så mange lignende argumenter den siste tiden. Han håper at andre ikke vil gjøre samme feilen, og han håper at de vil stå på rett side av historien.

Ei hånd å holde i

Første gang jeg traff Lise, var på Blitzhuset i Oslo. Det var suspention (=å henge etter kroker gjennom huden), jeg kom for å titte, Lise kom for å henge. Vi kjente ikke hverandre, men jeg hadde lest bloggen hennes og kjente henne igjen. Det var hennes første suspention, og det var rett og slett helt magisk å se på, noe jeg kommer til å huske det resten av livet. (Du kan lese hennes nydelige innlegg om det her). Jeg ble nødt til å sende henne mail for å fortelle hvor fantastisk det var å se på, og etter det hadde vi kontakt. Først litt på mail. Etterhvert litt mer på facebook. Vi fulgte hverandres blogger, og ble bedre og bedre kjent.

Det er to år siden søndagen på Blitz, og Lise er blitt en av de flotteste personene jeg har i livet mitt. Hun er lett å ha kontakt med. En jeg klarer forholde meg til selv når jeg ikke klarer forholde meg til noen. En jeg kan snakke med selv når jeg ikke orker snakke med noen. En jeg kan slippe inn selv når jeg ikke klarer annet enn å stenge alle ute. Hun er en sånn som bare skjønner. Og det beste er at det er gjensidig. For meg er tillit det største komplementet man kan gi, og få. Vi tåler godt å høre om den andres smerte, og vi tåler godt at det er perioder hvor den andre ikke tåler det.

En ting som er veldig fint, er at hun skjønner når ting bare er dritt og at det ikke finnes noe å si for å gjøre det bedre. Hun veit når jeg trenger forståelse mer enn jeg trenger oppmuntring. Da skriver hun rett og slett bare at hun skjønner, og jeg vet at hun virkelig skjønner, og jeg føler meg litt mindre alene.

Vi har selvsagt mer enn «smerte» og blogging til felles. Vi deler ofte gleder også. For eksempel har vi begge en forkjærlighet for piercing og tattovering. Lise er som oftest den første som får høre om mine piercinger-/tattoveringsplaner, og som oftest den første som får se resultatet.

På bloggen hennes skriver hun modige, vakre og rå tekster om hverdagen og livet sitt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun har satt ord på tanker/følelser jeg selv ikke har funnet ord til. Det er spesielt to ting jeg vil dele her nå. I innlegget Motgift skriver hun: «Når jeg er forgiftet av mine egne tanker, vrangforestillinger og destruktivitet, så trenger jeg motgift, som i mitt tilfelle er samtaler, bekreftelser og betryggelse, en trygg hånd som forsiktig henter meg ned fra min egen lille planet, tilbake til virkeligheten og realiteten.» Og det er så himla godt beskrevet! Bare... motgift, rett og slett. Monstrene fyller hodet mitt med giftige tanker og følelser, og jeg trenger motgift. En motgift jeg selv ikke klarer fremstille. En god beskrivelse på hvorfor det ikke er sånn at man bare skal «ta seg sammen». Har man blitt forgiftet, vil jo alle og enhver behøve hjelp.

I innlegget En helt vanlig dag deler hun en av sine beste mestringsstrategier, nemlig “Hold ut, pust, sov litt, det blir bedre”. Det er kanskje banalt, men samtidig fryktelig viktig. Jeg har lenge gjort det selv, men aldri bevisst. Nå er jeg veldig bevisst på det. Å gi det tid er ofte det lureste jeg kan gjøre, når følelsene truer med å rive meg i filler. Det er ofte ikke så mye å gjøre med det, bortsett fra å la det roe seg. Bare vente. Ikke gjør noe overilt. Ikke ta avgjørelser i affekt. Ikke tro på dette du føler nå. Hold ut. PUST. Vent. Når det stormer som verst, er jeg sikker på at det aldri vil gi seg, men gang på gang erfarer jeg at det gjør nettopp det. Det blir ikke bra, men det blir bedre. Det glir over fra uoverkommelig, til overkommelig.

Lise, du er tøffere enn du føler deg, vakrere enn du aner, nydeligere enn du tror. Tusen takk for at du finnes. Fortsett med det ♥

Ondskap i sin reneste form

For 5 uker siden postet 15 år gamle Amanda Todd en 9 minutter lang video på youtube, hvor hun forteller sin historie. Long story short (men se videoen... gjør det); det begynte da hun som 12-åring blottet puppene sine på webam til en fyr hun snakket med over internettet. Et år senere kontaktet denne fyren henne igjen. Han visste hvem hun har, hvor hun bodde, hvilken skole hun gikk på, hvem vennene hennes var, og han truet med å sende ut toppløsbilde av henne. Noe han også gjorde. Hun skiftet skole, men et år senere laget mannen en facebookside, hvor han brukte bildet hun hadde sendt han som profilbilde, og alle hennes nye venner fikk dermed vite hva som hadde skjedd. Igjen skiftet hun skole. Hun traff en gutt som hun likte, og hun trodde det var gjensidig. De lå sammen, selv om han hadde kjæreste. Senere ble Amanda banket opp av kjæresten til denne gutten. Det skjedde utenfor skolen og mange stod å så på, men ingen gjorde noe (bortsett fra å filme det). Hun gjemte seg i en grøft, hvor faren hennes til slutt fant henne. Da hun kom hjem prøvde hun ta selvmord ved å drikke blekemiddel. På facebook dukket det opp kommentarer som «She deserved it», «Did you wahs the mud out of your hair?» og «I hope she dies». Hun flyttet igjen, og da hun postet denne videoen var det et halvt år siden hendelsen på den siste skolen. Folk postet fortsatt bilder av blekemidler og grøfter på facebook, hvor de «tagget» henne skrev kommentarer som «she should try a different bleach», «I hope she dies this time», «better luck next time», «drink up Amanda» og «I hope she sees this and kills herself». Hun slet med angst, depresjon og selvskading. Hun avslutter med

«I have nobody. I need someone. My name is Amanda Todd.»

Under videoen skrev hun:

«I'm struggling to stay in this world, because everything just touches me so deeply. I'm not doing this for attention. I'm doing this to be an inspiration and to show that I can be strong. I did things to myself to make pain go away, because I'd rather hurt myself then someone else. Haters are haters but please don't hate, although im sure I'll get them. I hope I can show you guys that everyone has a story, and everyones future will be bright one day, you just gotta pull through. I'm still here aren't I?»

Det er en ting å bli mobbet av klasse«kamerater», eller «bekjente», det kan man flytte fra, komme seg unna. Men når folk man ikke engang kjenner, folk man aldri har møtt og aldri har gjort noe som helst mot sier at de hater deg, gjør narr av smerten din og ønsker at du dør, da er det jammen ikke rart at det blir for mye. Man kan ikke rømme fra internett.

Onsdag denne uken tok hun livet av seg. Uten at det legger noe som helst demping på hetsingen. Det er ekstremt mange stygger bilder som spiller på hennes tidligere selvmordsforsøk og hennes død. Bilde av henne med "slagord" som «Show tits and die crying», «Life's a bleach», «but why is the bleach gone» og «I don't allways post tits to random guys, but when I do I cry and drink bleach». Jeg ante faktisk ikke at det gikk an å være så hjerteløs, så fæl, så grusom. Det er sjokkerende, hjerteskjærende og hårreisende.  Kanskje føler disse menneskene seg tøff men er ikke noe mer enn noen feige jævler. Det er så altfor lett å sitte foran en pc-skjerm og spy ut stygge og støtende ting. Dette er rett og slett ondskap i sin reneste form.

Jeg har rappotert de stygge facebooksidene jeg har kommet over, og håper dere også kan gjøre det. (Klikk her, her, her, her og her). Du trykker på den lille stjernen ved siden «liker»- og «melding»knappene. Rapporter side -> hatmeldinger -> rettet mot personer med en funksjonshemning eller sykdom (for eksempel, jeg tenker det var det alternativet som var nærmest).

I et kommentarfelt på yotube, la jeg spesielt merke til denne kommentaren;

«She didn't just commit suicide, she was encouraged, helped, had the rope given to her, tied for her and then those people, those bystanders and bullies were the ones that pushed her into death's sleep.»

Og det er helt sant. Dette kan nesten ikke kalles selvmord. Det er drap. En annen kommenterte «bullies are killers».  Nettavisen skriver at det kanadiske politiet setter inn store resurser for å ta hovedpersonene bak «mobbingen» (mobbing i gåsøyne, for det er liksom ikke et dekkende ord). Jeg håper noen blir tatt. Jeg håper noen blir straffet. Man kan ikke gjøre slike ting, og så bare slippe unna med det.

Jeg har skrevet et innlegg om mobbing tidligere (se her), med blant annet en svensk reklamefilm som illustrerer nettmobbing på en veldig god måte;

Det er laget en veldig fin film om nettopp nettmobbing, «Cyberbully» fra 2011. Den beskrives hvor lite som «skal til», hvordan det kan ta helt av og hvor vanskelig det er å stoppe det. Det er ganske tydelig at det er en "ungdomsfilm", men så er det jo nettopp ungdom som trenger se den. En veldig viktig film, selv om den kanskje ikke er verdens beste. Anbefales! Den er lagt ut på youtube, og du finner den her.

Selv de enkleste valg...

Når man sliter psykisk, kan det ofte bli vanskelig å ta avgjørelser. Selv de enkleste valg, som hva man skal ha på brødskiva til frokost eller hvilken juice man skal velge når man står i butikken, kan virke uoverkommelig. Superslitsomt og frustrerende! Jeg merker det veldig godt; hva skal jeg lage til middag, hva skal jeg se på tv, hva skal jeg drikke, hvilken neglelakk skal jeg ha på, hvilke smykke skal jeg bruke, hvilke sko skal jeg ta, hvilket kryssord skal jeg løse... I det hele tatt, hundrevis av valg som ikke burde være noe å stusse over. Og det er akkurat der jeg må ta meg i det, før jeg begynner med «stussingen». Jeg kan sammenligne meg med Roxy. På en plass vi går tur noen ganger, må vi over et gjerde. Det er en sånn trekantig stigesak som man enkelt kan klatre over. Dersom Roxy bare går rett på med en gang, klatrer hun enkelt over, men dersom hun begynner å nøle, har hun ikke sjans om å klare det. Uansett hvor mye vi oppmuntrer og lokker, klarer hun det bare ikke. Hun står foran og er på tur til å ta sats, men hun feiger ut, har mistet motet  fullstendig. Går frem og tilbake langs gjerdet og klynker av frustrasjon. Til slutt må hun bare løftes over. Og litt sånn er jeg også. Begynner jeg først å nøle, så er løpet kjørt.

For en stund siden skulle jeg løpe en snartur på butikken for å kjøpe en banan jeg skulle ha til lunsjen. Jeg ville ikke velge en som var «for stor» fordi da ville jeg være grådig, og jeg ville heller ikke ha en for liten, fordi jeg følte det ville være å gi etter for spiseforstyrrelsen. En passe banan ville jeg ha. Medium. Men hvordan ser en medium banan ut? Også ble jeg sint på meg selv fordi det ble så teit, herregud, hvem er det som tenker sånn?? En banan er en banan! Jeg ble stående å stirre på bananene i flere minutter, fullstendig ute av stand til å velge meg ut en. Etterhvert ble jeg helt på gråten av irritasjon over meg selv, og gikk fra butikken uten en jævla banan.

Banan-hendelsen gjorde meg veldig obs på hvor mye energi denne beslutningsvegringen potensielt kan skape. Jeg har laget noen smarte regler for meg selv, for å ikke falle ut i nølingen. Regel nummer en, ta en valg så fort som mulig! Jo lenge tid som går, jo verre og vanskeligere blir det (og jo dummere føler jeg meg). Blir jeg i tvil om feks hvilken stol jeg skal sitte i, eller hvilken tyggis jeg skal ha, eller hvilken frukt jeg vil ha (ja, selv seks klin like epler er vanskelig å velge mellom!) så velger jeg alltid den/det til høyre. Eller tenker jeg på hvilken bokstav tingene/valgene begynner på, og velger det som kommer først i alfabetet. Dersom magefølelsen sier noe, så forsøker jeg å følge den. Blir jeg i tvil om jeg skal gjøre noe eller ikke, så må jeg bare gjøre det.

På avdelingen er det vanskelig for meg å bruke fat og bestikk. Men jeg gjør det likevel. Begynner jeg å lure på om det er ordentlig rent, eller om den som har tatt ut av oppvaskmaskinen har vært helt ren på hendene, så psyker jeg meg selv helt ut. Spinner jeg meg inn i de tankene så kommer jeg meg ikke fri igjen. Jeg må bare gjøre det, ta en skje eller et fat uten å nøle. (Fordi det er ikke farlig, ikke sant?)

Når jeg har laget meg mat (etter å faktisk ha funnet ut hva jeg skal lage), så må jeg bare spise det. Ikke «second guess» valget mitt, begynne å lure på om det er for mye eller om det er feil, bare spis! (Fordi jeg trenger det, ikke sant?)

Og når jeg skal kjøpe bananaer... Å velge en klase går greit. Annen frukt går også som oftest helt greit. Men å bare skulle velge èn banan er det vanskeligste. Litt tid kan jeg gi meg selv, 2-3 sekunder, for å peile ut en som verken er for grønn eller for brun, ta den, og så bare gå. (Fordi det er normalt, ikke sant?)

«Har du det ikke vondt nok?» (om behovet for smerte)

-Hvordan skjedde det?

-Jeg gjorde det selv.

-Du tuller, sier hun. (Hun tror meg ikke.)

-Nei.

-Mener du at du gjorde det med vilje?

-Ja.

-Du tuller, sier hun igjen. (Usikker.)

(Stillhet)

-Mener du virkelig det?

(Stillhet)

-Du tuller, sier hun en gang til, spakt. (Ansiktsuttrykket hennes forteller meg at det har gått opp for henne at jeg mener det.)

-Uff, sier hun, medfølende.

Verken jeg eller hun sier noe mer mens hun legger på en ny bandasje.

Det er litt fint å bli møtt med en sånn vantro, en bekreftelse på at det ikke er normalt å skade seg, på at det ikke er en selvfølge at jeg er en person som fortjener å skade meg selv. Litt fint med mennesker i helsevesenet som takler selvskading, uten å "hverdagsliggjøre" det.

«Har du det ikke vondt nok?» spurte psykolog Siri en gang jeg hadde skadet meg. Hun har et poeng, og det spørsmålet dukker stadig opp i hodet mitt. Men indre smerter og selvpåført smerte kan ikke sammenlignes. De fleste har (heldigvis) vanskeligheter med å skjønne behovet for å påføre seg selv smerte og/eller skader. Og det er minst like vanskelig å skulle forklare det. I den fantastiske boken «I morgen var jeg alltid en løve», oppsummerer Arnhild Lauveng det ganske bra:

"For meg betydde også selvskadingen veldig mange forskjellige ting. Noe av det viktigste var at den var en måte å uttrykke en smerte som var større enn ordene mine. Det var en måte å vise verden rundt at jeg hadde det vondt, men også en måte å gjøre smerten konkret og håndterbar og, bokstavelig talt, håndfast. Å skade seg selv var en måte å erstatte, eller overdøve, den ukontrollerbare, indre smerten med en ytre smerte, omtrent på samme måte som når vi graver neglene inn i håndflaten når vi er hos tannlegen".

Og akkurat det med tannlegen kan vel de fleste kjenne seg igjen i. Mange graver nok neglene inn i håndflaten under turbulens på fly også. En spontan, kroppslig reaksjon for å distrahere seg selv.

Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg har tatt vare på et sitat;

«people underestimate how much pain you have to be in to drag that blade across your skin». Ikke glem det. Det handler ikke om oppmerksomhet. Det handler om å ikke klare å finne andre måter å overleve på.

Depresjonens jernklo

Depresjonen er kanskje den skumleste av alle monstrene. Med anoreksien så er monstret ganske tydelig, det merkes gjennom mat og fullstendig forvridde tanker. Med selvskadingen er det også tydelig, gjennom ønske om selvskading og faktisk skading. Tvangstankene merkes også; telling-telling-telling, vasking-vasking-vasking. Angsten kommer med hjertebank, kaldsvetting og dansende sorte prikker foran øynene. Men depresjonen, den er musestille, helt rolig, uendelig sterk. Det den har med seg, er et altoppslukende mørke som kan sees fra innsiden av et hodet. Jeg kan kjenne at «mørket senker seg», men siden den er så stille, tror jeg at det er mine egne tanker og følelser jeg sitter med. Jeg tror depresjonens løgner om håpløshet og meningsløshet er min egen sannhet. Den er så tett innpå meg at jeg ikke klarer skille mellom oss. Jeg bruker ofte uttrykket «det er depresjonen som snakker», men selv om jeg ser det, så klarer jeg ikke tro på det.

For den gjør meg likegyldig til det som betyr noe. Gjør at jeg viker unna det som kunne gjort meg godt. Gjør at jeg trekker meg unna i stede for å strekke ut hendene. Gjør meg latterlig sårbar og frynsete i nervene. Gjør at jeg anser de «feile» valgene som de eneste valgene. Gjør at jeg kan klarer å lese «avvisning» eller «bekreftelse på hvor fælt menneske jeg er» i alt andre sier og gjør (eller ikke sier og gjør). Gjør at små ting som jeg før lett kunne taklet, nå føles som både en katastrofe og verdens undergang. Og depresjonen gjør at jeg godtar at «det er ikke noe å gjøre med det». Gjør at mamma må ringe meg å beordre meg til å legge skitne klær i en pose, slik at hun kan komme å hente det og vaske det for meg, fordi jeg ikke har tiltak til å få det gjort selv (new low). Gjør at jeg kan sitte i sofaen i mange dager på rad, med persiennene lukket, uten å så mye som se ut av vinduet.  Gjør meg bitteliten. Gjør meg selvdestruktiv.

Jeg fikk en fin kommentar på ett innlegg jeg skrev for noen dager siden. Anita skrev om The Bloggess, som på sin blogg har skrevet: Depression is a lying bastard. Life will be brighter again. I promise. Ok, så det vil bli lysere. Men når? Og hvordan holder man ut frem til det skjer? Hvordan finner man noe å holde fast i? Hvordan klarer man å holde fast i det noe?