Selv de enkleste valg...

Når man sliter psykisk, kan det ofte bli vanskelig å ta avgjørelser. Selv de enkleste valg, som hva man skal ha på brødskiva til frokost eller hvilken juice man skal velge når man står i butikken, kan virke uoverkommelig. Superslitsomt og frustrerende! Jeg merker det veldig godt; hva skal jeg lage til middag, hva skal jeg se på tv, hva skal jeg drikke, hvilken neglelakk skal jeg ha på, hvilke smykke skal jeg bruke, hvilke sko skal jeg ta, hvilket kryssord skal jeg løse... I det hele tatt, hundrevis av valg som ikke burde være noe å stusse over. Og det er akkurat der jeg må ta meg i det, før jeg begynner med «stussingen». Jeg kan sammenligne meg med Roxy. På en plass vi går tur noen ganger, må vi over et gjerde. Det er en sånn trekantig stigesak som man enkelt kan klatre over. Dersom Roxy bare går rett på med en gang, klatrer hun enkelt over, men dersom hun begynner å nøle, har hun ikke sjans om å klare det. Uansett hvor mye vi oppmuntrer og lokker, klarer hun det bare ikke. Hun står foran og er på tur til å ta sats, men hun feiger ut, har mistet motet  fullstendig. Går frem og tilbake langs gjerdet og klynker av frustrasjon. Til slutt må hun bare løftes over. Og litt sånn er jeg også. Begynner jeg først å nøle, så er løpet kjørt.

For en stund siden skulle jeg løpe en snartur på butikken for å kjøpe en banan jeg skulle ha til lunsjen. Jeg ville ikke velge en som var «for stor» fordi da ville jeg være grådig, og jeg ville heller ikke ha en for liten, fordi jeg følte det ville være å gi etter for spiseforstyrrelsen. En passe banan ville jeg ha. Medium. Men hvordan ser en medium banan ut? Også ble jeg sint på meg selv fordi det ble så teit, herregud, hvem er det som tenker sånn?? En banan er en banan! Jeg ble stående å stirre på bananene i flere minutter, fullstendig ute av stand til å velge meg ut en. Etterhvert ble jeg helt på gråten av irritasjon over meg selv, og gikk fra butikken uten en jævla banan.

Banan-hendelsen gjorde meg veldig obs på hvor mye energi denne beslutningsvegringen potensielt kan skape. Jeg har laget noen smarte regler for meg selv, for å ikke falle ut i nølingen. Regel nummer en, ta en valg så fort som mulig! Jo lenge tid som går, jo verre og vanskeligere blir det (og jo dummere føler jeg meg). Blir jeg i tvil om feks hvilken stol jeg skal sitte i, eller hvilken tyggis jeg skal ha, eller hvilken frukt jeg vil ha (ja, selv seks klin like epler er vanskelig å velge mellom!) så velger jeg alltid den/det til høyre. Eller tenker jeg på hvilken bokstav tingene/valgene begynner på, og velger det som kommer først i alfabetet. Dersom magefølelsen sier noe, så forsøker jeg å følge den. Blir jeg i tvil om jeg skal gjøre noe eller ikke, så må jeg bare gjøre det.

På avdelingen er det vanskelig for meg å bruke fat og bestikk. Men jeg gjør det likevel. Begynner jeg å lure på om det er ordentlig rent, eller om den som har tatt ut av oppvaskmaskinen har vært helt ren på hendene, så psyker jeg meg selv helt ut. Spinner jeg meg inn i de tankene så kommer jeg meg ikke fri igjen. Jeg må bare gjøre det, ta en skje eller et fat uten å nøle. (Fordi det er ikke farlig, ikke sant?)

Når jeg har laget meg mat (etter å faktisk ha funnet ut hva jeg skal lage), så må jeg bare spise det. Ikke «second guess» valget mitt, begynne å lure på om det er for mye eller om det er feil, bare spis! (Fordi jeg trenger det, ikke sant?)

Og når jeg skal kjøpe bananaer... Å velge en klase går greit. Annen frukt går også som oftest helt greit. Men å bare skulle velge èn banan er det vanskeligste. Litt tid kan jeg gi meg selv, 2-3 sekunder, for å peile ut en som verken er for grønn eller for brun, ta den, og så bare gå. (Fordi det er normalt, ikke sant?)