«Har du det ikke vondt nok?» (om behovet for smerte)

-Hvordan skjedde det?

-Jeg gjorde det selv.

-Du tuller, sier hun. (Hun tror meg ikke.)

-Nei.

-Mener du at du gjorde det med vilje?

-Ja.

-Du tuller, sier hun igjen. (Usikker.)

(Stillhet)

-Mener du virkelig det?

(Stillhet)

-Du tuller, sier hun en gang til, spakt. (Ansiktsuttrykket hennes forteller meg at det har gått opp for henne at jeg mener det.)

-Uff, sier hun, medfølende.

Verken jeg eller hun sier noe mer mens hun legger på en ny bandasje.

Det er litt fint å bli møtt med en sånn vantro, en bekreftelse på at det ikke er normalt å skade seg, på at det ikke er en selvfølge at jeg er en person som fortjener å skade meg selv. Litt fint med mennesker i helsevesenet som takler selvskading, uten å "hverdagsliggjøre" det.

«Har du det ikke vondt nok?» spurte psykolog Siri en gang jeg hadde skadet meg. Hun har et poeng, og det spørsmålet dukker stadig opp i hodet mitt. Men indre smerter og selvpåført smerte kan ikke sammenlignes. De fleste har (heldigvis) vanskeligheter med å skjønne behovet for å påføre seg selv smerte og/eller skader. Og det er minst like vanskelig å skulle forklare det. I den fantastiske boken «I morgen var jeg alltid en løve», oppsummerer Arnhild Lauveng det ganske bra:

"For meg betydde også selvskadingen veldig mange forskjellige ting. Noe av det viktigste var at den var en måte å uttrykke en smerte som var større enn ordene mine. Det var en måte å vise verden rundt at jeg hadde det vondt, men også en måte å gjøre smerten konkret og håndterbar og, bokstavelig talt, håndfast. Å skade seg selv var en måte å erstatte, eller overdøve, den ukontrollerbare, indre smerten med en ytre smerte, omtrent på samme måte som når vi graver neglene inn i håndflaten når vi er hos tannlegen".

Og akkurat det med tannlegen kan vel de fleste kjenne seg igjen i. Mange graver nok neglene inn i håndflaten under turbulens på fly også. En spontan, kroppslig reaksjon for å distrahere seg selv.

Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg har tatt vare på et sitat;

«people underestimate how much pain you have to be in to drag that blade across your skin». Ikke glem det. Det handler ikke om oppmerksomhet. Det handler om å ikke klare å finne andre måter å overleve på.