Viktig og riktig valg av ord

Selv om jeg har jobbet mye med det, har ikke kommet bort fra at «alle» ting i hodet mitt aller helst blir sort-hvit og enten-eller. Fargene jeg prøver tvinge inn er blasse og vage, uansett hvor hardt jeg prøver. Og jo mer jeg prøver, jo mer utilpass og stresset blir jeg. «Utrygghet» og «uforutsigbarhet» gjør sitt inntog, og ting blir rett og slett stressende og uhåndterlig. Det er nok akkurat her asperger diagnosen kan komme inn og forklare, for denne sort-hvit tankegangen er veldig typisk aspergers. Enten er det, eller så er det ikke. Så enkelt er det. Bare at det er aldri sånn. Men nå som jeg vet at det er sånn jeg er, kan jeg jobbe med å tilpasse meg, i stede for å prøve å forandre meg. Å omformulere ting er blitt en svært viktig strategi. Gjøre abstrakte ting mer konkret.

Det er vanskelig å forholde meg til ord som «bra», og spesielt «bedre». Folk sier jo stadig vekk at de håper det går bedre med meg, og når andre spør hvordan det går med meg sier jeg jo som oftest «bedre». Men det er et så utrolig intetsigende ord. Selv om det går bedre nå enn da jeg feks hadde sonden, så går det jo fremdeles ganske dårlig, sammenlignet med å faktisk ha det «bra». Om man har en skala som går bra 1 til 1000, er det jo «bedre» å være på åtte hundre enn på sju hundre, men det er jo også «bedre» å være på tjue enn på fem. «Bedre» kan bety så mye at det nesten ikke betyr noe som helst. Og selv om det jo går bedre med maten, går det kanskje verre med andre ting, så hvordan blir det regnestykket? Går jeg fortsatt i pluss slik at jeg kan si «bedre»? Etter å ha gått rundt og tygd på dette i lang tid kom jeg på et helt annet ord, som kan brukes i denne sammenhengen men betyr veldig mye mer. «Fremgang». Hvordan det går med meg? Jo du, det går fremover! Det er et ord som ikke sier noe om hvor man er, men om hvor man er på vei. «Fremover/fremgang» er ord fulle av nyanser! Selv om man tar feilsteg, så er det ikke nødvendigvis steg bakover. Jeg er ikke komfortabel med å si at det går «bedre» med meg, samtidig som jeg med hånda på hjertet kan si at det går fremover.

Et annet ord jeg sliter med er «vanskelig». Et ord som rommer mye mer enn det egentlig har plass til. Også et svært intetsigende ord, når det er i sammenheng med å klare noe eller ikke klare noe. Spesielt når det kommer til terapi og behandling. Noe kan være «vanskelig» men jeg klarer gjøre det, eller det kan være så «vanskelig» at jeg ikke klarer gjøre det. Hvis vanskelig er å ikke klare det, så må det jo bety at «enkelt» er å klare det? Hvilket vil si at alt jeg faktisk klarer, er «enkelt»? Det er det jo ikke. Dersom man står ansikt til ansikt med noe vanskelig, er det ofte man får høre at man «klarte det jo sist» (man sto foran noe vanskelig). Men man kan strengt tatt ikke sammenligne to «vanskelige», fordi «vanskelig» har et vanvittig stort spekter. For eksempel; havregryn er noe jeg klarer å spise, sjokolade er noe jeg overhode ikke klarer å spise. Begge deler er ting i kategorien «vanskelige ting» å spise, men i hver sin ende av spektret. Et bedre ord å forholde seg til er derfor «(u)overkommelig». Den typen helt tydelig ord sparer meg for tid og frustrasjon. Det finnes ingen grader av det, ikke rom for tolkning eller misforståelser. Enten er det overkommelig, eller så er det uoverkommelig.

Jeg har ikke tenkt å slutte å bruke «bedre» eller «vanskelig»; det bare er godt å ha alternativer når det trenges noe mer dekkende. For noen vil det kanskje høres ut som to sider av samme sak, men for meg er det en veldig stor forskjell.

Jeg er veldig usikker på skrivingen min for tiden. Jeg stoler ikke på meg selv, på hodet mitt. Hukommelsen og konsentrasjonen er gått inn i en trassalder, og tankegangen min er som en potetsekk jeg må slepe etter meg. Ordene er mange og følelsene er mange, men det er vanskelig å få koblet dem sammen. Jeg skriver likevel. Håper på at jeg ikke er helt på bærtur. At det er en eller annen form for rød tråd, som er mulig for andre å følge.