Åpenhet om psykiske lidelser

For halvannen måned siden fikk jeg en henvendelse fra lokalavisa, som ønsket å skive en reportasje om historien min. Etter litt tenketid ba jeg om en uforpliktende prat med en journalist, for å høre hva de var «ute etter» og hvilken vinkling det skulle ha. Jeg var tydelig på at det ikke skulle være noe fokus på tall eller matmengder. Noen uker senere ble jeg intervjuet. Bilde valgte journalisten selv fra bloggen min. Dette er ei lita øy så folk vet hvem jeg er ut fra navnet mitt, likevel var det greit at det ikke var bilde av fjeset mitt. For to uker siden gikk det i trykken. Jeg hadde på forhånd fått lest gjennom saken (og «rettet» på noen småting) men var helt uforberedt på at det skulle stå på forsiden, og faktisk dekket hele forsiden.

Saken ble også lagt ut på avisens nettside, noe jeg på forhånd godkjente. Det jeg ikke fikk vite var at avisa har avtale med nettstedet side2.no om å bruke hverandres saker, og det var en mindre hyggelig overraskelse. En nasjonal nettavis blir plutselig noe helt annet. For all del, det gikk jo greit, men jeg kjente jeg var glad for at jeg ikke hadde gått med på at de skulle legge ut link direkte til bloggen. I artikkelen står det mitt fulle navn og hva bloggen heter, og jeg er mer komfortabel med at de som genuint ønsker å lese bloggen min søker den opp, enn at hvem som helst bare kan ramle innom via en link.

Jeg har fått mange meldinger på mobilen, mail og facebook fra både kjente og ukjente mennesker. Å få høre at det jeg er tøff og modig som «sto frem», og at det helt sikkert vil hjelpe andre, er ubeskrivelig stort. Foreldrene mine har fått mange gode tilbakemeldinger fra sine venner og kollegaer, og det er jeg spesielt glad for. Jeg vet jo at mamma og pappa elsker meg ubetinget og er stolt av meg uansett, men det blir noe helt annet når jeg føler at jeg faktisk gjør meg fortjent til det.

Grunnen til at jeg velger å være åpen er todelt. Det ene er at jeg håper det på en eller annen måte kan bidra til at andre kan få det bedre. Eller i det minste se at det er flere som har det slik, og dermed kan føle seg litt mindre alene. Jeg klarer ikke helt å se for meg at min åpenhet, og det jeg deler på instagram og bloggen, kan hjelpe andre. Samtidig vet jeg at jeg lar meg inspirerer og motiverer av andres blogger og instagramkontoer, uten at jeg helt klarer sette fingern på hva det er som gjør det. Det handler kanskje mye om følelsene man sitter igjen med etter å ha sett/lest det? Jeg skriver ærlig, fra hjertet og sjela. Samtidig som jeg passer på at det jeg skriver om er noe jeg selv kunne tenkt meg å lese, og at bloggen min er en type blogg jeg selv ville fulgt, om det gir noen mening?

Det andre er at, vel, jeg føler strengt tatt ikke at jeg er åpen om sykdommen min; det er livet mitt jeg er åpen om. Ikke at «sykdommen er meg», eller at «jeg er sykdommen», men at det er en del av meg. I perioder tar utfordringene stor plass i livet mitt, i andre perioder er det (bedre) plass til andre ting også. Det er dette som er livet mitt. Spesielt med tanke på at jeg nå har fått vite at jeg har aspergers, en diagnose som tilsier at jeg sannsynligvis vil komme til å ha (ekstra) utfordringer resten av mitt liv.

Jeg ønsker ikke å fortelle om dette til alle og enhver, men jeg vil at de som lurer, enten det er av nysgjerrighet eller oppriktig omsorg, kan få vite det. For en stund siden traff jeg på faren til en venninne av meg. Han spurte om jeg studerer, og jeg svarte nei. Han spurte om jeg jobber, og jeg svarte nei. Han spurte hva jeg gjør da. «Ingenting» svarte jeg, og følte meg som en idiot. Og lignende dialog har jeg hatt med flere. Jeg vil ikke at andre skal tro jeg er lat, at jeg er dum, at jeg ikke har ambisjoner her i livet, at jeg «naver». Da er det bedre å heller være åpen om hvorfor jeg tilsynelatende gjør «ingenting». Heller si det som det er; jeg er syk. Veldig syk. Jeg ønsker å fungere i samfunnet som et normalt menneske, men jeg får det ikke til. Bare at jeg klarer ikke å si det høyt. Hvertfall ikke på samme måte som jeg formulerer det på papiret. Og nettopp derfor skriver jeg.

Og ikke minst; åpenhet om psykisk helse og psykiske lidelser er viktig! Åpenhet foran tabu og skam.