Det er helt
overveldende frustrerende og slitsomt med mennesker som tror det bare
er å bestemme seg for å bli frisk, og vips så er man frisk. Og da
mener jeg ikke de som mener at «man må bare bestemme seg for å bli
frisk», jeg snakker om de som ikke ser nyansene. De som tror det er gjort sånn over natta, de som ikke vet
hvor uendelig lang veien er fra syk til frisk, og ikke forstår hvor
mange smertefulle tilbakesteg man tar før man til slutt når toppen.
Mange har kommet til meg etter artikkelen i lokalavisa, og sagt at
jeg er tøff og modig som står frem, etterfulgt av et «men nå går
det bra med deg, ikke sant?». Det er bare snakk om uvitenhet. De færreste, som ikke er personlig berørt av
spiseforstyrrelser, vet om alle opp- og nedturene man må gjennom. De
færreste, selv blant de som faktisk er personlig berørt av
spiseforstyrrelser, vet at det som oftest tar flere år å bli frisk fra
en spiseforstyrrelse. Jeg trekker på skuldrene og svarer «nja, det
går hvertfall rette veien» når jeg får det forhatte spørsmålet.
Det er vanskelig å ikke tolke det dithen at jeg ikke ser ut som jeg
enda sliter med maten (aka ikke ser spesielt tynn ut), til tross for at jeg veier omtrent det samme
som jeg gjorde da jeg fikk sonden. Jeg skal liksom være alvorlig
undervektig, men det ser ut som «det går greit» med meg nå?
Vanvittig triggende.
La oss si jeg hadde
en sunnere vekt. Det ville likevel ikke forandret noe. Vektoppgangen
er kun en liten del av det, 95 prosent av prosessen må skje i hodet.
Selv om jeg hadde vært normalvektig, selv om alle mine sår
forlengst var gått over i kategorien «arr», hadde det ikke nødvendigvis betydd at jeg hadde hatt det bra. Stormen i hodet kunne
vært like sterk, monstrenes brøl kunne vært like høylytt – du
ville bare ikke sett det på meg like tydelig som du (kanskje) gjør
nå.
Selvsagt er det ikke
alle de andre jeg blir sliten av, for det er jo i bunn og grunn meg
selv som er problemet. Eller retter sagt; tankene mine.. Det er jeg
som må takle kommentarer som rett og slett er uheldige, uansett hvor
godt ment de måtte være. Bare så det er sagt, er dette noe
alle med spiseforstyrrelser sliter med. På samme måte som vi har
briller som forvrenger speilbildet vårt, har vi også høreapparat
som tolker alt mulig rart på verst mulig måte. Vi er hudløse og
fryktelig sårbare, og til tross av hva enkelte tror (selvsagt
fremdeles i beste mening, går jeg ut fra?) kan vi ikke bare «ta oss
sammen». Det er ikke sosial akseptabelt for oss å reagere heller, det er jo ikke noe å reagere på, og dermed vendes frustrasjonen og smerten innover. Hvor godt man takler «velmenende» kommentarer kan ofte
være en indikator på hvor langt i prosessen man er kommet, men
man skal være kommet ganske langt før man oppriktig klarer ta en
kompliment som et kompliment i stede for som kritikk eller en
fornærmelse. Dette var en liten digresjon, tilbake til hva jeg
egentlig skrev om - hodet må også henge med!
Mange er redde for
at de vil miste hjelpen og støtten fra hjelpeapparatet når
symptomene blir mindre synlige, og jeg er intet unntak. I min
sort-hvite verden tenker jeg at dersom jeg ikke sulter meg og ikke
skader meg, så vil jeg ikke kunne verken kreve eller forvente å få hjelp (uten at
det betyr at jeg sulter meg eller kutter meg for å få hjelp altså,
bare for å ha det på det rene). Det er ikke sånn det funker, og
til tross for at jeg selv er forvirret så er jeg helt trygg på at legen min
og psykologen min ser hele bildet når jeg selv sitter fast i
detaljene. De ser meg, og ikke bare symptomene mine. Legen min
oppsummerte det helt perfekt; de kommer aldri til å bedømme hvordan
jeg har det basert på hvor lite jeg spiser eller mye jeg skader meg,
men på hva jeg forteller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar