Konkret fremgang

Tirsdager er fast dag for veiing, handling og samtale med miljøkontakten min. I går fikk jeg telefon om at hun ikke ville være på jobb i dag, men at noen andre kunne handle sammen med meg. Jeg var så uforberedt på det at jeg begynte å gråte. Jeg la på, gråt enda mer, og ringe tilbake igjen og avtalte handling. Så spiste jeg middagen min, som jeg akkurat var ferdig med å forberede da telefonen ringte. Det høres kanskje ikke ut som noen stor prestasjon, men let me tell you, hadde dette vært for 3 måneder siden hadde det vært overhengende fare for minst en av følgende tre ting ville skjedd; jeg ville ikke hadde gått med på handling (og dermed blitt fri for mat), middagen hadde havnet i søpla, jeg ville tilbragt store deler av kvelden på legevakta.

Når jeg møtte opp på Dagenheten for å handle nå i formiddag, fikk jeg vite at miljøkontakten min ikke bare er borte - hun er sykemeldt. Jeg vet ikke noe om når (eller om) hun kommer tilbake. Jeg blir slått i bakken med en vanvittig kraft. I min hverdag er dette en ganske stor krise. Så hvordan reagerer jeg? Jeg handler, drar hjem og ringer både fastlegen og psykologen. Mens jeg venter på at de skal bli ledig og ringe meg tilbake, tilbereder jeg neste måltid. Når legen ringer meg og jeg forklarer situasjonen, skjønner hun umiddelbart at dette er krise for meg. Jeg har egentlig time hos henne om to uker, men får time neste mandag. Det er en stund til, men det går greit. Det var nok å få snakket litt med henne, fortalt hva som skjer og fått forståelse for at dette er vanskelig for meg. Før vi legger på gir hun streng beskjed om å ringe dersom tankene mine blir mørkere og jeg begynner tenke på å skade meg. Hun ser meg, hun forstår meg, hun bryr seg om meg og vil meg vel, og hun forsikrer meg om at hun er der for meg = trygghet.

Hos psykologen har jeg fast time hver torsdag. Når han ringer meg tilbake, ber jeg om time i morgen i stede. Han forstår umiddelbart, han også. Jeg får time klokken ett. Før vi legger på, spør han om jeg klarer meg gjennom ettermiddagen og kvelden, og jeg sier at det gjør jeg. Jeg er glad han spør. Glad at han skjønner at han må spørre fordi jeg sannsynligvis ikke ville klart si det dersom jeg følte jeg ikke kom til å klare meg. Mer trygghet.

Jeg hadde en lignende erfaring i sommer, men denne gangen er krisen og panikken mye større. Nå sitter jeg her, og kjenner at å gråte (slippe ut følelsene) og å be om hjelp er uendelig mye bedre enn alternativet. Å si høyt at det er i ferd med å gå galt og at jeg trenger hjelp er MINST like kraftfullt som å vise det gjennom sulting og kutting. Jeg tør ikke love at jeg ikke kommer til å ty til de gamle strategiene igjen, for den fysiske og psykiske formen og styrken svinger fra dag til dag. Men akkurat i dag har jeg fått erfare at andre og bedre måter finnes, og funker.