I øyeblikk som dette #4 (sykepleieren)

Det er høst. Det er kveld. Et sterkt lys er rettet mot meg. Jeg halvt sitter, halvt ligger på en kald benk. På ene siden står legen og syr. På andre siden står sykepleieren og klipper av tråden for hvert sting. Her og nå gjør legen jobben sin, men det han sa til meg i forkant og den holdningen han har, gjør at tårene mine triller helt ukontrollert. Jeg pleier ikke gråte på legevakta, men nå har jeg ikke sjans om å holde igjen tårene. Hodet mitt er bøyd, jeg forsøker å gjemme vekk ansiktet, ønsker å skjule ydmykelsen og skammen.

Så legger sykepleieren hånden sin på kneet mitt, og lar den bli værende der. Varmen fra hånden hennes kjennes gjennom både ullstilongsen og buksen jeg har på, og den upersonlige engangshansken hun har på. Jeg løfter ikke blikket, rører meg ikke. Jeg er fullstendig utslitt og nummen i både kropp og sinn, men jeg kjenner varmen fra hånda, og i  dette øyeblikk betyr det alt.

Retten til å være sint

Jeg har egentlig aldri vært redd for å føle følelser, feks typ ikke turt å gråte eller bli sint, men det har vært følelser jeg ikke har fått til å føle. De har vært vanskelig å uttrykke, sette ord på. Sinne og irritasjon for eksempel. Ikke alltid, men noen ganger. Jeg har trykket ned sinne i mange situasjoner, spesielt i behandlings-sammenheng. Ikke fordi jeg ikke turte slippe det ut, men fordi jeg ikke visste hvordan.

Det har vært noen ganger at ting har skjært seg litt mellom meg og psykolog eller miljøkontakt. Jeg har ikke følt at jeg hadde noen rett til å bli eller sint, fordi jeg tenker at jeg bare burde være jævlig takknemlig for at noen i det hele tatt gidder hjelpe meg. Det har vært et fåtall ganger jeg har fått (og benyttet) både tid og rom til å uttrykke sinne og være sint. Vedkommende har tatt i mot følelsene mine på en god måte og relasjonen har endt opp med å bli sterkere. Likevel har jeg som regel bare svelget unna sinnet og latt det etse innover i meg.

Dersom noen gjør noe man reagerer på er det naturlig å bli sinna, men hva om man ikke har kranglet med noen, eller noen andre ikke har gjort noe galt? Hva om man bare er...sint?

Nå for tiden er det en del usikkerhet og «tull» i behandlingsteamet mitt. Det gjør meg stresset, irritert, frustrert og sint. Jeg har ikke helt klart å snakke med noen av partene om sinnet mitt, fordi det er jo ikke dem jeg er sint på. Det er ingen å skylde på. Men om jeg ikke er sint på dem, om jeg ikke er sint på noen, er jeg da egentlig sint? Har jeg (god nok) grunn til å være sint?

Det er først nå i det siste at jeg har skjønt at man kan være sint, uten at man trenger å være sint på en person. Man kan faktisk være sint på en situasjon, på hvordan ting har blitt, selv om det ikke er noens feil men kun en følge av tilfeldigheter eller uflaks.

Jeg er s-i-n-t! Og det er greit.

Å vokse inn i klær, ikke ut av dem

For litt over et år siden skrev jeg innlegget «Å forholde seg til klesstørrelser – eller ikke», om det å vokse ut av klærne sine når man er i recovery og begynner å få kroppen sin tilbake igjen. Selv har jeg ikke det problemet, for etter at jeg i 2010 nådde min sunneste og høyeste vekt, har jeg kun kjøpt klær i den størrelsen jeg brukte da. Den størrelsen det er meningen jeg skal ha. Å kjøpe klær som passer en mindre kropp enn det er bare upraktisk og triggende. Rundt årskiftet 2013/2014 var jeg omtrent 25 kilo lettere enn i 2010, og det var frustrerende å ikke ha et eneste plagg som passet. Jeg motsto likevel fristelsen til å kjøpe plagg som passet, og dermed også få vite hvilken størrelse jeg faktisk var i stand til å presse den døende kroppen min inn i. Det er mye bedre å vokse inn i klærne sine, enn ut av dem!

For en måneds tid siden måtte jeg til min gru erkjenner at en av mine favoritt-bukser, en tøy-bukse fra Stormberg, begynte å bli strammere rundt hoftene enn det som komfortabelt var. Jeg kjøpte den da jeg var undervektig, men i den størrelsen jeg brukte i 2010, så det ga ingen mening at den skulle bli (for) trang. Etter å ha gått «et par» runder med meg selv bestemte jeg meg for å ikke lage noen stor sak av det, og i stede bare bestille en ny bukse, i en størrelse større. Det var jo kun snakk om èn bukse, og i denne sammenheng komfort er viktigere enn «prinsipp». Man skal kjøpe klær som passe kroppen sin, det er ikke meningen at man skal presse kroppen sin i en bestemt størrelse. Det er tross alt derfor det finnes så stort utvalg av størrelser!

Til min store lettelse oppdaget jeg at det under produktinformasjon at dette var en bukse som var litt små i størrelsene, og det stod at man burde gå opp en størrelse. Med andre ord var det en falsk alarm, men det visste jeg jo ikke før etter at jeg hadde taklet den, og jeg håndterte den faktisk bra.

Jeg har ikke gått opp alle de 25 kiloene, men jeg har fått tilbake den del av dem og kan konstantere at klærne mine begynner å passer meg. Det er ikke alltid det er så lett det heller, jeg har blitt vant til å leve med store, vide klær, likevel er det absolutt overkommelig. Jeg har jo brukt en del av klærne, men ikke alle, fordi de var for store på en «rett og slett for stor» måte og ikke en «baggy» måte.

Nå har jeg omtrent fått et helt ny klesskap. Eventuelt fått tilbake klesskapet mitt. Jeg kler klærne mine, både fysisk og psykisk. Psykisk i den forstand at jeg kan se meg selv i speilet uten at tusen negative tanker automatisk avspilles i hodet mitt. Det føles greit å vise frem figuren min med klær som er stram på de rette plassene. Undervekt og underernæring fucker med hodet og det er faktisk som regel sånn at jo tynnere man er, jo tykkere føler man seg. Godt ernært + sunnere vekt = ganske allreit.

Hun som jeg ikke ville være

I fjor sommer skrev jeg innlegget "Jeg er ikke den jeg vil være";

«Tora. Hun som er vegetarianer, elsker dyr og er levende opptatt av dyrs velvære og rettigheter, enten det gjelder hjemløse katter eller utrydningstruede tigre. Hun som mener kjærlighet er kjærlighet, uavhengig av kjønn, og som ikke er redd for å si fra om det. Hun som generelt ikke er redd for å si fra om ting. Hun som engasjerer seg i aktuelle temaer og debatter. Hun som ikke er konfliktsky, og heller tar en diskusjon for mye enn en for lite. Hun som finner enorm glede i å smykke kroppen sin med betydningsfulle tatoveringer. Hun som er sosial, og som mer enn gjerne stiller opp for vennene sine. Hun som «lader batteriene» ved å reise vekk for å gå seg vill i byer hvor ingen vet hvem hun er. Hun som er sterk og stolt. Hun som har ønsker, og drømmer, og følelser. Hun som smiler med øynene, håper med hjertet og ler fra magen. Hun som har verden for sine føtter.

Ikke hun som så innmari sterkt ønsker sulte seg i hjel. Ikke hun som har fylt armene sine med merker hun må bære resten av livet. Ikke hun som kun anser seg selv som daukjøtt. Ikke hun som ikke har noe begrep om tid, fordi livet er blitt en eneste lang natt. Ikke hun som ikke vet hva som foregår i livene til sine beste venner fordi hun ikke har snakket med dem på altfor lenge. Ikke hun som ikke har noen tro på eller håp for fremtiden. Ikke hun som er avhengig av andre for å klare gjennomføre de mest basale ting. Ikke hun som gråter mens hun skriver dette, fordi hun er blitt fremmed for seg selv.»

Jeg gråt da jeg skrev det, jeg får tårer i øynene av å lese det igjen. I dag er jeg på en helt annen plass. Selv om jeg fortsatt henger igjen på noen punkter er jeg uendelig mye mer Tora enn ikke-Tora! Jeg kommer nærmere og nærmere meg selv.

Forandringen har kommet langsomt, og jeg la ikke ordentlig merke til det før nå i sommer. På sommerleiren og når jeg møtte venner og familie var jeg i stand til å snakke, le, føle, være meg selv. Tilstede, i stede for tilsynelatende tilstede men egentlig inni min egen boble. Jeg møtte mange nye mennesker, og de likte meg. De likte meg, ikke bare for hva jeg sa eller hva jeg gjorde – men for den jeg faktisk er. Finnes det egentlig noe finere enn det??

Jeg vet ikke om jeg vil klare å bli kvitt alt jeg ikke vil være, eller få tilbake at jeg var, men jeg tenker på uttrykket «gjør det du kan, med det du har, der du er». Jeg er hun jeg er i stand til å være, her og nå.