I øyeblikk som dette #4 (sykepleieren)

Det er høst. Det er kveld. Et sterkt lys er rettet mot meg. Jeg halvt sitter, halvt ligger på en kald benk. På ene siden står legen og syr. På andre siden står sykepleieren og klipper av tråden for hvert sting. Her og nå gjør legen jobben sin, men det han sa til meg i forkant og den holdningen han har, gjør at tårene mine triller helt ukontrollert. Jeg pleier ikke gråte på legevakta, men nå har jeg ikke sjans om å holde igjen tårene. Hodet mitt er bøyd, jeg forsøker å gjemme vekk ansiktet, ønsker å skjule ydmykelsen og skammen.

Så legger sykepleieren hånden sin på kneet mitt, og lar den bli værende der. Varmen fra hånden hennes kjennes gjennom både ullstilongsen og buksen jeg har på, og den upersonlige engangshansken hun har på. Jeg løfter ikke blikket, rører meg ikke. Jeg er fullstendig utslitt og nummen i både kropp og sinn, men jeg kjenner varmen fra hånda, og i  dette øyeblikk betyr det alt.