Retten til å være sint

Jeg har egentlig aldri vært redd for å føle følelser, feks typ ikke turt å gråte eller bli sint, men det har vært følelser jeg ikke har fått til å føle. De har vært vanskelig å uttrykke, sette ord på. Sinne og irritasjon for eksempel. Ikke alltid, men noen ganger. Jeg har trykket ned sinne i mange situasjoner, spesielt i behandlings-sammenheng. Ikke fordi jeg ikke turte slippe det ut, men fordi jeg ikke visste hvordan.

Det har vært noen ganger at ting har skjært seg litt mellom meg og psykolog eller miljøkontakt. Jeg har ikke følt at jeg hadde noen rett til å bli eller sint, fordi jeg tenker at jeg bare burde være jævlig takknemlig for at noen i det hele tatt gidder hjelpe meg. Det har vært et fåtall ganger jeg har fått (og benyttet) både tid og rom til å uttrykke sinne og være sint. Vedkommende har tatt i mot følelsene mine på en god måte og relasjonen har endt opp med å bli sterkere. Likevel har jeg som regel bare svelget unna sinnet og latt det etse innover i meg.

Dersom noen gjør noe man reagerer på er det naturlig å bli sinna, men hva om man ikke har kranglet med noen, eller noen andre ikke har gjort noe galt? Hva om man bare er...sint?

Nå for tiden er det en del usikkerhet og «tull» i behandlingsteamet mitt. Det gjør meg stresset, irritert, frustrert og sint. Jeg har ikke helt klart å snakke med noen av partene om sinnet mitt, fordi det er jo ikke dem jeg er sint på. Det er ingen å skylde på. Men om jeg ikke er sint på dem, om jeg ikke er sint på noen, er jeg da egentlig sint? Har jeg (god nok) grunn til å være sint?

Det er først nå i det siste at jeg har skjønt at man kan være sint, uten at man trenger å være sint på en person. Man kan faktisk være sint på en situasjon, på hvordan ting har blitt, selv om det ikke er noens feil men kun en følge av tilfeldigheter eller uflaks.

Jeg er s-i-n-t! Og det er greit.