Hun som jeg ikke ville være

I fjor sommer skrev jeg innlegget "Jeg er ikke den jeg vil være";

«Tora. Hun som er vegetarianer, elsker dyr og er levende opptatt av dyrs velvære og rettigheter, enten det gjelder hjemløse katter eller utrydningstruede tigre. Hun som mener kjærlighet er kjærlighet, uavhengig av kjønn, og som ikke er redd for å si fra om det. Hun som generelt ikke er redd for å si fra om ting. Hun som engasjerer seg i aktuelle temaer og debatter. Hun som ikke er konfliktsky, og heller tar en diskusjon for mye enn en for lite. Hun som finner enorm glede i å smykke kroppen sin med betydningsfulle tatoveringer. Hun som er sosial, og som mer enn gjerne stiller opp for vennene sine. Hun som «lader batteriene» ved å reise vekk for å gå seg vill i byer hvor ingen vet hvem hun er. Hun som er sterk og stolt. Hun som har ønsker, og drømmer, og følelser. Hun som smiler med øynene, håper med hjertet og ler fra magen. Hun som har verden for sine føtter.

Ikke hun som så innmari sterkt ønsker sulte seg i hjel. Ikke hun som har fylt armene sine med merker hun må bære resten av livet. Ikke hun som kun anser seg selv som daukjøtt. Ikke hun som ikke har noe begrep om tid, fordi livet er blitt en eneste lang natt. Ikke hun som ikke vet hva som foregår i livene til sine beste venner fordi hun ikke har snakket med dem på altfor lenge. Ikke hun som ikke har noen tro på eller håp for fremtiden. Ikke hun som er avhengig av andre for å klare gjennomføre de mest basale ting. Ikke hun som gråter mens hun skriver dette, fordi hun er blitt fremmed for seg selv.»

Jeg gråt da jeg skrev det, jeg får tårer i øynene av å lese det igjen. I dag er jeg på en helt annen plass. Selv om jeg fortsatt henger igjen på noen punkter er jeg uendelig mye mer Tora enn ikke-Tora! Jeg kommer nærmere og nærmere meg selv.

Forandringen har kommet langsomt, og jeg la ikke ordentlig merke til det før nå i sommer. På sommerleiren og når jeg møtte venner og familie var jeg i stand til å snakke, le, føle, være meg selv. Tilstede, i stede for tilsynelatende tilstede men egentlig inni min egen boble. Jeg møtte mange nye mennesker, og de likte meg. De likte meg, ikke bare for hva jeg sa eller hva jeg gjorde – men for den jeg faktisk er. Finnes det egentlig noe finere enn det??

Jeg vet ikke om jeg vil klare å bli kvitt alt jeg ikke vil være, eller få tilbake at jeg var, men jeg tenker på uttrykket «gjør det du kan, med det du har, der du er». Jeg er hun jeg er i stand til å være, her og nå.