Distraksjon VS innhold

Noen ganger er det kanskje sånn at når man går å sjangler rundt lenge, så må man til slutt falle og slå nesa hardt og brutalt i betonggulvet før man kan reise seg og finne balansen? Etter de to tidligere nevnte ukene i et kullsort helvete, har jeg omsider funnet et slags fotfeste. Jeg sier ikke at jeg er out of the woods enda, for veien er lang, men jeg har flere av disse viktige faste holdepunktene og det vil nok bidra til at jeg klarer holde hodet over vannet.

Dette med alternative metoder, mestringsstrategier, har alltid vært et tema menneskene i helsevesenet har pushet på, når de mørkene, destruktive tankene kommer. Ting å gjøre i stede for å skade seg, i stede for å bli begravd og kvelt av selvhat, håpløsthet, meningsløshet. Gå en tur, se på tv, dra på besøk, sett på en film, lag noe godt å spise, les en bok, osv. Veldig mange forskjellige mennesker har snakket til meg om dette, uten å skjønne at de slike ting i beste fall kun utsetter de mørke tankene og følelsene. Det er bare distraksjoner, og med en gang distraksjonene tar slutt så står monstrene klare. For mine monstre er ikke slike som går over bare jeg gir det tid. «I stede for» betyr derfor egentlig bare «i tillegg til».

Det betyr ikke at jeg er fucked. Jeg bare må omformulere og presisere ting. «Distraksjoner» hjelper meg lite, det jeg trenger er «innhold». Det hjelper ikke å bare gjøre noe annet og trykke monstrene ned; det må være noe som er så mektig at det rett og slett ikke er plass til monstrene. Det er jo en kjent sak at kjærlighet er størst av alt, så ting som fyller hjertet mitt med kjærlighet og glede er fryktelig effektiv. Heldig som jeg er, har jeg i år funnet hele to ting som har den effekten; nemlig stallen og klatring. To ting jeg elsker, to ting jeg brenner for. Og som jeg nevnte i forrige innlegg, så er begge deler omsider i gang igjen nå i september, etter to uendelig lange måneders sommerferie.

Forsiktig, håpfull optimisme?

Ferske sår er en hemsko, som i beste fall forhindrer meg i å kunne gi alt jeg har, i verste fall forhindrer meg i å overhode delta. Så selvskading og uoverkommelige tunge tanker er det ikke rom for å klatreveggen eller midt blant en flokk hester. Heldigvis. De er sterkere og vinner over monstrene. Ikke for alltid, men der og da, og også en stund etterpå. Å vite at jeg snart skal tilbake til stallen eller klatreveggen, er også med på å holde dem i sjakk. Det kommer til et punkt hvor jeg er nødt til å gjøre et valg, og jeg velger hestene og klatringen over selvskading. Det betyr ikke at det er lett, for det er et valg jeg veldig aktivt må gjøre. Spesielt i disse dager (men akkurat det er noe jeg kommer tilbake til senere, kanskje).

Jeg starter opp med litt lengre dager i stallen mandager og onsdager, i tillegg til at jeg nå også er der og hjelper til med rideskolen hver tirsdag. Føler meg tryggere og har litt mer ansvar enn før ferien, det setter jeg pris på. Det er fint å merke at det går fremover. Stallen blir bare mer og mer «min» plass. Før ferien var det litt sporadisk klatring, nå satser jeg på å ha en fast klatredag hver torsdag ettermiddag. Det er godt å ha faste ting på timeplanen. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; struktur, forutsigbarhet, trygghet, faste holdepunkt, gode mennesker og gode gleder er mine beste venner.