Når "det rette" bare føles helt feil

Akkurat nå vil du ikke kunne se noen nye skader på kroppen min. Kanskje er det i det lange løp «bra», men her og nå er det helvete. Det er bare helt jævlig. Jeg skjønner at det er «det rette» å gjøre, men slik det er nå så er det INGENTING i meg som kjenner at dette er en bra ting. Jeg klarer virkelig ikke se for meg at jeg aldri skal gjøre meg selv noe igjen noen gang. Kanskje må jeg bare ta tiden til hjelp, kanskje vil det bli lettere etterhvert? Kanskje ikke.

Hodet, tankene, følelsene, er fortsatt lika fucka. Kanskje mer enn før, til og med, siden jeg nå ikke har noe form for utløp. Fysisk selvdestruktivitet kan undertrykke mye rart, og holde ting i sjakk. Til overflaten kommer nå en smerte og en redsel som har vært undertrykt av sult og selvskading, såkalt «følelsesregulering», i mange mange år. Og uten den reguleringen kommer tankene og følelsene sprettende opp. Flommende over. Det finnes ingen buffere eller støtdempere. Jeg har det så vondt psykisk at jeg får et sterkt, fysisk ubehag, og jeg har ingen redskaper til å stoppe det. Når det blir for ille på mørke kvelder, ber jeg desperat om hjelp fra hvitkledde mennesker. Er jeg heldig så møter jeg et eller flere mennesker som har tid til meg, tålmodighet med meg og forståelse for meg. Det bare er dessverre ikke alltid jeg er heldig.

Det handler ikke om å finne en annen strategi når ting blir ille, for jeg tror ikke det finnes noe med tilsvarende kraft og effektivitet. Jeg har vært inne på det før, at greia kanskje ikke er å finne noe annet når ting blir for ille, men heller å forebygge at ting blir så ille. Stabilitet, forutsigbarhet, struktur og trygghet på alle plan er nøkkelord, men det er uendelig langt unna å være på plass, så det hjelper meg lite her og nå. For tiden er det en spesifikt ting jeg går rundt og venter på, noe som forhåpentligvis kan hjelpe meg på sikt, men heller ikke det hjelper meg her og nå.

Min eneste motivasjon for å fortsette dette tilsynelatende meningsløse forsøket på å gjøre «det rette», er stallen og klatringen. Selvskading har kommet til et punkt nå hvor jeg faktisk må velge. Aktivitetene jeg har, livet jeg lever nå - det lar seg ikke kombinere med selvskading. (U)heldigvis. Det er enten-eller som gjelder (ingen gråsoner, noe som jo normalt sett en ideel situasjon for meg). Problemet er at timene med klatring og stall er langt færre enn timene alene med monstrene. I stallen og klatreveggen er jeg lykkelig. Men er jeg lykkelig nok til at det veier opp for alle timene jeg ikke er det? Jeg forventer ikke at jeg skal være lykkelig hele tiden, det er det vel ingen som er, men det er sånn at når jeg ikke er lykkelig, er jeg dypt ulykkelig. Igjen er det enten-eller. Kontrastene er for store. Det kan da ikke være meningen at det skal være sånn?

Jeg er ikke nødvendigvis fryktelig optimistisk. Men jeg forsøker. /Jeg forsøker. Men jeg er ikke nødvendigvis fryktelig optimistisk.