Jeg
innser plutselig det absurde i at jeg skal drive på med hest. Jeg,
som ikke tåler det uforutsigbare, det uplanlagte. Stallen er litt
«flytende», dog innenfor de gitte tidsrommene jeg er der. Noen
ganger skal hestene spise inne, andre ganger ute. Noen ganger skal de
har regndekken på, andre ganger vinterdekken. Noen ganger kan de
plutselig finne på å rømme ut av beitet, og de må hentes inn og
gjerdet må fikses. Noen ganger kommer veterinæren. Noen ganger er
det en hest som er syk eller skadet. De tingene takler jeg. Men så
kommer alt det andre. Jo mer jeg er der og jo mer jeg selv rir, jo
mer ser og hører jeg om hva som kan skje, hva som kan gå galt,
enten det er litt galt eller veldig galt. Ting som kan skje, ting man egentlig bare må regne med at vil skje, før eller siden. Når jeg står midt oppi
det så takler jeg situasjonen, og det går jo som
regel bra. Men så er det etterpå at det blir ille. Når jeg kommer
hjem, og tankene og bildene av alt som kunne skjedd spilles av i
hodet mitt. Og jeg får ikke skrudd det av. Igjen og igjen ser jeg
levende for meg alle mulige scenarioer, alle mulige utfall (hvorav
samtlige ender i katastrofe). Alt som KAN gå galt, på en eller
annen måte.
Jeg
ser for meg hester som steiler så høyt at de falle bakover og
lander på rytteren. Jeg ser for meg hester som snubler ut i dype
grøfter og ruller rundt over rytteren. Jeg ser for meg grøfter med
hull i og brukne hestebein (for brekker hester et bein så er det som
regel over og ut for den). Jeg ser for meg hester som sparker etter
andre hester, men treffer rytteren. Jeg ser for meg ryttere som blir
kastet av og lander på hodet eller nakken. Jeg ser for meg hester
som sparker etter andre hester og treffet rett i hodet eller hals. Jeg ser for
meg hester som sloss og som er i ferd med å ta livet av hverandre
uten av vi får gjort noe med det. Jeg ser for meg hunder som blir
tråkket på av de svære hestene.
Man
kan rett og slett ikke tenke sånn når man holder på med hester!
Men jeg klarer jo ikke la være. Bildene borer seg inn i tankene
mine. Det er visstnok en type tvangstanker (tvangstanker = «uønskete,
påtrengende, gjentatte tanker, følelser, ideer eller bilder»).
De dagene jeg er i stallen på dagtid er vi som regel bare to stykker der. Jeg og daglig leder, Marie. Hun er på total motsatt ende av skalaen enn
hva jeg er. Mens jeg tenker på alt som kan skje, er hun mer der at
hun heller tar det som det kommer. Skulle det skje noe så håndterer
hun det der og da, men hun går ikke rundt å bekymrer seg. Jeg
lufter ofte alle disse bekymringene mine for henne, og Marie blir
imponert over min livlige fantasi. Det hjelper ofte litt på. For
hadde det vært noe man virkelig hadde trengt å bekymre seg for, så
hadde jo hun også vært bekymret! Hun er en god person som jeg er
blitt veldig glad i dette siste året, og som jeg har stor tillit til. Jeg
snakker en del med henne, forteller henne ting. Hun forteller meg
også ting, og det er fint at det går «begge veier». Etter mange
mange år i psykiatrien er det godt å ha noen jeg snakker med, og
ikke bare til.
Bildene
blir jeg ikke kvitt. Og jeg har ikke tall på hvor mange kvelder jeg
har blitt liggende våken og gråte etter at jeg har lagt meg, mens
jeg høyt tigger om å få fred, fordi hodet kjører
lysbildefremvisning av alle mulige skrekkelige og skremmende
scenarioer (og det er mye mer enn bare ting som har med hestene og stallen å gjøre, bare for å ha det sagt). Forgjeves slår jeg meg selv gjentatte ganger hardt i
hodet med hendene. Sobril er en god venn, og jeg
forsøker ta det de kveldene jeg vet det er stor sannsynlighet for at
hodet vil eksplodere med det samme det treffer puta. Men jeg kan ikke
ta dem for ofte. Og noen ganger, når hodet er helt oppskrudd,
merker jeg ikke noe til dem.
Marie
er uendelig god å ha. 50% venn og 50% læremester/veileder. Hun er så trygg og rolig
med hestene og med alt hun foretar seg. Jeg er alltid så redd for å
gjøre noe feil (og at det skal ha katastrofale følger), men gang på
gang forsikrer hun meg om at det går grei. Det gjør at jeg tør
fortsette, litt til, litt til, og enda litt til. Jeg blir jo bare mer og mer redd, men jeg tenker at på et eller annet tidspunkt så er det nødt til å snu; jeg må bare holde ut til da.
Sånn har jeg hatt det hele mitt voksne liv. Krisemaksimering. Slitsomt og fælt. Uproduktivt. Idiotisk. Når folk har vært på besøk; "ring når du er fremme" fordi det er så mye som kan gå galt. Man lever med det så godt man kan, og ser galskapen i det, men alikevel.... Det er utrolig slitsomt, og det eneste man kan gjøre er å være bevisst på at konsekvensen er at man tapper seg selv for krefter. Uansett hvor mye man bekymrer seg, så har man ingen innvirkning på det som skjer. Det som skjer, det skjer (men det er jo et tankekors at 99% av bekymringene våre aldri skjer). M <3
SvarSlett♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥
Slett