søndag 13. desember 2015

«Hva har du gjort med....»

Jeg er i klatreveggen. Det er varmt, jeg har på meg en t-skjorte. En liten gutt står og stirrer intenst på meg. Så spør han;

«Hva har du gjort med....»

Stemmen hans er forskrekket, øynene alvorlige.

Hjertet mitt stopper opp og magen gjør seg klar til å falle ned til knærne. Vær så snill vær så snill vær så snill kjære lille, ikke spør om armene......

«...ørene dine??»

Øreflippene mine er utvidet til 16 mm og tiltrekker langt flere blikk og spørsmål enn armene mine. Jeg har ofte håret i hestehale i stallen og i klatreveggen, og det blir dermed mer synlig. Mange barn stirrer som om de er hypnotisert, noen av dem prøver være diskre mens andre spør hva/hvordan/hvorfor. Det er lett å svare på. Spørsmål om armene blir straks verre. Jeg gruer meg til den dagen jeg får et direkte spørsmål fra et barn hva det er eller hva som har skjedd. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal svare. Jeg har hørt andre si at de forklarer at de har vært syke og fått merker, men at det ikke er farlig eller smittsomt. Andre kaller det «strek-fregner». Men barn vet jo hva arr er og hvordan man får dem.

Det er snart et helt år siden sist jeg skadet meg på armene, og bortsett fra noen resistente arr så har det grodd kjempefint, arrene er lyse og myke, selv om linjene er tydelige og huden ikke er så glatt som den ellers hadde vært. Jeg virkelig nyter å kunne gå rundt med korte ermer. Når det passer seg slik. Jeg ser selvsagt an settingen, det er ikke alltid det føles riktig selv om det er naturlig å gjøre det. Men jo lengre tid det går, jo lettere er det. Det er helt ubeskrivelig godt.

Selv om jeg finner et «standard-svar» til spørsmål jeg kan komme til å få om armene mine, så er jeg redd for at jeg ikke vil være (godt nok) forberedt på oppfølgingsspørsmål. Råd/tips/erfaring tas i mot, fra alle som måtte ha tanker om det, fra foreldre som har små barn, til andre som har arr etter selvskading.

6 kommentarer:

  1. Som du vet har jeg jo tattovert over mine arr på underarm/armen. Det er bare synlig fordi de stikker litt opp og er ruglete, man kan kjenne dem. Hvis barn under ti-tolv spør, sier jeg at jeg har slåss med en tiger. Hvis de som er eldre spør, sier jeg at jeg er født sånn, eller at jeg har skrapet meg på skogstur. Heller dét, enn at et ungt og sårbart barn skal få idéer fra det jeg har gjort. Min 6 år gamle niese tror jeg er født med tattoveringene mine. De fleste voksne vet ikke at jeg har store arr under fønixen på venstre arm, heller ikke barna. Men den letteste er å si at jeg ble født sånn. Eller tigerhistorien, for da blir jeg en superhelt i barnas øyne :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, så søtt at hun tror du er født med tatoveringene dine! ♥ Enig med deg - det siste jeg vil er at skal tenke at det å skade SEG SELV overhode er et alternativt :(

      Slett
    2. Haha, ja, faren hennes har også mange tattoveringer, så hun synes det er så fryktelig urettferdig at hun ikke har arvet noen av oss? Jeg hadde nok ikke begynt såpass tidlig med selvskading, hadde jeg ikke funnet ut om det på internett. Derfor vil jeg heller gi en dårlig unnskyldning, enn at noen skal "plukke" opp en forferdelig destruktiv handling fra MEG. Det unner jeg ingen, og barn forstår jo veldig mye, og lever under ekstremt press allerede som 6-åringer. Tror jeg har sagt at huden min bare sprakk også, en gang. Kommer ikke til å fortelle at det er selvpåført til barn/mine tantebarn før de er gamle nok til å forstå konsekvensene av en såpass destruktiv handling..

      Slett
  2. Jeg synes alltid dette er vanskelig selv. Mine to har blitt tenåringer, og det hender jeg glemmer meg/har glemt meg når de har venner på besøk. Ingen av vennene har noensinne spurt, det virker som om de har en sperre for det når de kommer opp i en viss alder?

    Før det kunne jeg si noe i retning "det er arr etter noen sår jeg hadde engang" - og ikke fått oppfølgingsspørsmål på det.
    Men det er vanskelig, og jeg forsøker å skjerme arrene mine for barn så langt det lar seg gjøre og virker fornuftig.

    klemmmm

    SvarSlett
  3. Jeg måtte forresten komme med en mer grundig forklaring til datteren min en gang. De fleste skadene min har blitt påført uten at jeg har vært bevisst det selv, men jeg har gått for en enklere, mer almenn forklaring (tenker at sannheten blir for heavy, og vanskelig å relatere til hva de ellers kan møte på ift ssk hos andre).

    Fortalt at noe i tankene mine gjorde så forferdelig vondt, og at jeg trengte å ha vondt et annet sted i stedet for. At jeg synes det var fryktelig dumt, og at jeg skulle ønske jeg hadde klart å si noe om det vonde i stedet for, det hadde vært en mye bedre måte å takle det på. og så har vi snakket om hvor viktig det er å tørre å snakke med noen om vonde ting..

    Er veldig redd for å plante "ideer" i hodet på noen..

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er riktignok ikke mor, men har et veldig tett bånd med min niese som blir seks år i Januar. Jeg har passet henne hver sommer fra hun var spedbarn til nå nylig, i flere dager og uker når moren hennes har jobbet i Dyreparken, og hun vet at tante er syk. (Depresjon og Anoreksi).

      Jeg har et par arr som synes fordi de ikke er dekket av tattoveringen min på armen, og hun har spurt hvor det kommer fra. Heldigvis er hun så liten enda at jeg kan gi henne et "eventyr" der jeg kommer ut som en tøff superhelt, men når hun blir eldre, kommer hun nok til å spørre hvorfor jeg har sånne arr, hvorfor ting er som de er. Og jeg tenker det samme som deg, at jeg er livredd for å plante idéer i hodet til noen, spesielt et sårbart barn eller ungdommer. Jeg var selv veldig sårbar da jeg så det på en film eller på internett i ung alder, og emulerte selvfølgelig dette fordi det virket som en fantastisk måte å få ut alle de vonde følelsene på.. Men når vi snakker sammen, min lille niese og jeg, så er både jeg og hennes mor veldig bastante på at hemmeligheter skal man ikke ha, og er man lei seg eller har vonde følelser inni seg, så skal man prøve å fortelle det til en voksen. Ikke vet jeg om det kommer til å fungere som vi håper når hun blir eldre, men jeg føler det er bedre å gjøre som deg; å gi en almenn forklaring når tantebarna mine blir eldre, enn at de skal få sjokk over hvor heavy det egentlig er.

      All ære til deg som har så absolutt klart å kommunisere hvor viktig det er å tørre å snakke med noen om de vonde tingene, i tilfelle noe skjer. Jeg håper at jeg selv, hvis jeg får barn, klarer å få budskapet frem, uten å gi dem tips og nye impulser.. Det verste jeg kan se for meg er at noen begynner å skade seg fordi de har sett at jeg bærer arr fra mine vonde år i psykiatrien, når det er såpass store arr som ikke kunne fjernes. Konsekvensene er store, men jeg vil bare si at jeg er virkelig stolt av deg som har forklart det på en så god måte som du har gjort.

      Jeg tror det kommer en "sperre" i en viss alder som tenåring når det kommer til arr, psykiske sykommer og liknende. Forhåpentligvis vil åpenheten rundt det bare øke, og ikke glorifisere selvskading til de grader, som det gjorde da jeg fant frem til det. Du virker som en god mor, Svarttrosten. Det ville jeg bare fortelle deg. :)

      Slett