Alt er forandret, men ingenting er annerledes

Dagene er okei. Ettermiddager, kvelder og helger er det verre med. Når verden «stenger» og hjelpeapparatet blir utilgjengelig, så er ting vanskelig. Slik har det vært i mange år nå. År. Og derfor ble det for en tid tilbake sendt en søknad til kommunen hvor det ble bedt om en bolig som var tilknyttet en døgnbemannet base. Jeg klarer hverdagslige ting som vasking og støvsuging og rydding og alle andre praktiske ting helt fint, så jeg må få ha en egen leilighet, mitt eget hjem, men jeg trenger noen jeg kan be om hjelp når tankene og følelsene blir for mye. Legevakt er i praksis og teori det eneste hjelpe-tilbudet jeg har utenom samfunnets 09-16 åpningstider, og det er langt fra ideelt. Hvem jeg møter på, hvordan jeg blir møtt av den jeg møter, hvor lenge jeg må vente er faktorer som fort kan gjøre at jeg føler meg dårligere når jeg drar derfra enn når jeg kom. Jeg trenger noe mer forutsigbart, stabilt og varig. Noen jeg kan bli kjent med, noen som er tilgjengelig, og i relativt umiddelbar nærhet.

Dette er en liten øy og det tilbudet som jeg har behov for, det finnes ganske enkelt ikke. Det kommunen kom opp med til meg var en kommunal leilighet, litt mer sentral enn hvor jeg bodde før. Og kommunen er tilsynelatende fornøyd med å ha funnet noe til meg, til tross for at det ikke er i nærheten av det vi ba om. Bolig hadde jeg jo allerede, selv om ikke alle forholdene der var helt ideelle. Nå ha jeg flyttet, men ingenting har forandret seg, bortsett fra at jeg nå har mange flere tusen kroner i utgifter hver måned.

Etter at jeg flyttet har hjemmetjenesten begynt å komme til meg i helgene, det er bedre enn ingenting, men det er svært mange forskjellige mennesker og det gjør det vanskelig å bli kjent med dem. Jeg vet aldri hvem som kommer, eller når den som har vært hos meg vil komme igjen. De kommer kun til avtale tidspunkt, og det vil ikke kunne funke å ringe dem når jeg har det tungt, så selv om de kan være gode å ha, så fyller den ordningen ikke det behovet jeg har.

Jeg har flyttet, mye bra har skjedd, jeg har gjort mye bra, og kommet langt på mange områder, likevel er situasjonen den samme. Til tross for god oppfølging på mange områder, trenger jeg fremdeles noe mer.

Diagnose: kronisk nevrotisk

I know I'm a mess... Who talks too much and feels too much, and I know that it drives you crazy, but that is the one way I know how to stay sober, and everytime I try to suck it up and shut up and just be cold and normal, I end up drunk. Or on pills or at a funeral.

-Amelia (Greys Anatomy, s12e9)

Dette traff meg ganske bra, men med destruktive tanker og selvskading i stede for alkohol og droger. Jeg er veldig-veldig-veldig et følelsesmenneske, jeg føler mye og jeg føler sterkt. Jo tyngre jeg har det, jo mer intenst føler jeg. De negative tankene som usikkerheten, tvilen, redselen, skammen, avvisning, utilstrekkeligheten og hjelpesløsheten ligger løst. Ting som i utgangspunktet er uskyldig og ufarlig, føles som en overveldende katastrofe. Det blir alt for mye for meg å sitte med alt dette alene. Dersom jeg forsøker bite det i meg i stedet for å slippe det ut så klikker det for meg. Virkelig. Jeg er helt avhengig av å få luftet tankene mine, på forskjellige måter, som å skrive innlegg her på bloggen eller å snakke med et lite utvalg av de som står meg nærmest (inkludert de i hjelpeapparatet rundt meg). Alt går i stå dersom jeg sitter inne med noe som burde komme ut, det gror inni meg som en verkebyll og gjør meg dårligere og dårligere. Når jeg sliter litt ekstra så er det ekstra viktig at jeg får ut ting - dessverre er det som regel da det er ekstra vanskelig. Jeg føler en enorm trang til å bare holde kjeft, stenge alt inne, presse alt ned. Målet er å svekke det i meg som er Tora, helt til det eneste som er igjen av meg er et endeløst mørke.

Så jeg forsøker å late som ingenting, kjører på, holder hverdagslige samtaler med folk jeg møter, følger ukesplanen min med klatrevakter og stalløkter (så lenge jeg føler meg trygg på at jeg klarer holde følelsene nogenlunde i sjakk). Det hjelper meg å holde fast i meg selv. Jeg sier det jeg ellers ville sagt og gjør det jeg ellers ville gjort, og kanskje enda mer (noe som gir ekstra stor fallhøyde dersom det skulle vise seg at noe ble "feil"). Selv om følelsene som vanligvis er der uteblir. Selv om monstrene i meg roper at jeg er jævlig og patetisk og faen ikke hører hjemme blant folk! Det kan være vanskelig å ikke tro på det, og i perioder kan jeg gråte så jeg hulker fra jeg kommer inne døra hjemme til jeg sovner. Men jeg prøver. Det blir kanskje ikke bedre av at jeg kjemper i mot, men jeg vet det blir verre om jeg ikke gjør det.

Jeg tror og håper at med unntak av de som kjenner meg aller best, så er det vanskelig for andre å vite når jeg har en dårlig periode. Jeg foretrekker det slik. Ikke alle trenger vite. Mange sliter med ting som sitter på innsiden, og ikke alle skjønner det. Lenge plagde det meg at folk trodde jeg hadde det kjempefint mens jeg gikk rundt og var i ferd med å gå i oppløsing. Nå er det ikke så viktig lengre. De som betyr noe, de vet og de skjønner. Det er nok. Dessuten forsøker jeg ta hensyn til de rundt meg, for dårlig humør er utvilsomt noe som smitter og jeg vil ikke forgifte andre med min smerte.

Dette er den jeg er. For mye følelser, for mye tanker, for mye av alt. Et av monstrenes viktigste argumenter er at jeg er en byrde for de rundt meg, at jeg sliter de ut eller bruker de opp, at tålmodigheten skal ta slutt. Jeg anser det som en reell fare/risiko. Derfor har jeg enorme mengder takknemlighet og kjærlighet til de tålmodige, forståelsesfulle og omsorgsfulle sjeler som holder ut med meg, på godt og på vondt. 

Alt går rett inn

Jeg vet ikke hva det er som gjør det. Kanskje har det ingen grunn, det bare svinger, uavhengig av vær, vind og omgivelser. Akkurat nå svinger det litt nedover. Alt er vanskeligere. Alt som skjer rundt meg går så veldig inn på meg. Alt som blir sagt legger jeg verst mulig mening i, og tar det til meg, inn i hjertet mitt. Alle små feil jeg gjør, blir store katastrofer. Jeg trenger hele tiden bekreftelse, men det lar seg ikke gjøre og det føles uutholdelig. Hele tiden føler jeg at jeg har gjort noe galt eller dumt. Og jeg hater meg selv intenst.

Gråten ligger klar på lur, foræderske tårer ligger klar i øyenkroken i helt uskyldige situasjoner. Når jeg sitter hjemme på kveldene kan jeg plutselig begynne å gråte så jeg hulker, uten noe åpenbar trigger. Jeg gjør ting som vanligvis gjør meg glad, men oppdager gang på gang (men heldigvis ikke hver gang) at det ikke lengre gjør meg godt. De fine øyeblikkene jeg finner innimellom er det som holder meg gående, som en rolig stund i stallen eller en latterfylt tur i klatreveggen. Små pusterom, når alt ellers føles kvelende.

Jeg vet at det verste jeg kan gjøre er å isolere meg, selv om det føles som det er akkurat det jeg må gjøre, for å beskytte hjertet og sjelen fra å bli sønderknust av alle inntrykkene. Ukens faste avtaler og planer må holdes, som vanlig. Selv om det føles meningsløst, er det det viktigste jeg gjør. Det er litt godt også; å slippe å ha valg, å bare ha en plan jeg skal følge. Å sette på autopiloten er til stor nytte. Den gjør en god jobb. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre. Dette vel går over, denne gangen også. Sikkert. Før eller siden. Tror jeg?

Øyeblikk #17 (bare si det som det er)

Det er fysisk krevende å klatre og jeg blir alltid varm av det, derfor klatrer jeg i t-skjorte. Selv de nyeste arrene på armene er over et år gamle, så jeg synes absolutt det er innenfor at jeg kan bruke korte ermer, når det faller seg naturlig. Jeg klatrer sammen med et par andre stykker. Vi tar en liten pause, jeg går på bakrommet for å hente noe i bagen min, og den ene av de to andre er også der. Hun ser alvorlig ut, jeg ser på henne at det er noe hun lurer på, så jeg stopper litt opp. Da spør hun hva som har skjedd med armene mine. Om jeg har gjort det selv. Jeg svarer bekreftende på det. Hun spør hvor gamle de er, og om jeg har sluttet med det.

Jeg setter stor pris på at hun spør! Setter pris på at hun bryr seg. Hun skjønte nok egentlig hva det var som hadde skjedd med armene mine, men spurte likevel, og det er helt okei. Dersom noen lurer, er det bare å spørre! Heller det, enn å gå rundt og tenke på det. Så lenge folk bruker sine sosiale antenner og ikke snakker veldig høyt om det eller spør foran mange andre mennesker, så er det helt greit. Åpenhet og ærlighet er både fint og viktig. La oss bare si det som det er!

Videre gjør jeg nettopp det - sier det som det er. At jeg ikke har sluttet med det. Hun vet ikke hva mer hun skal si, og det vet ikke jeg heller, så vi bare går ut og fortsetter å klatre.

Mitt liv – på godt og vondt

Fremgangen min både i stall- og klatresammenheng fortsetter. Jeg passerer milepæl etter milepæl, og det er fantastisk. Det føles bra på alle mulige måter. Jeg er glad for mulighetene jeg får, og for menneskene som går sammen med meg på veien (enten de er klar over sin egen rolle eller ei).

Mange utenforstående blir glade på mine vegne, men med en slags selvsikkerhet; «jeg visste du ville klare det!». Det er da ingen selvfølgelighet! Jeg liker ikke at andre tar det for gitt, og har denne holdningen «du kan klare alt, bare du bestemmer deg for det!». I den virkelige verden er det ikke sånn det funker. Hvertfall ikke for meg. Bak kulissene er det mye rart som foregår. Resultatet fra f.eks denne helgas kurs er en godkjenning som betyr utrolig mye for veien videre, men det har ikke vært enkelt. I forkant har jeg vært fryktelig usikker, grått mye, angsnivået har vært skyhøyt, men takket være en verdifull peptalk fra en som kjenner meg godt så klarte jeg gjennomføre.

Jeg blir bedre og bedre på å kjenne hva jeg kan takle, og hva jeg eventuelt trenger for å skulle klare å takle det. Jeg prøver og feiler. Noen ganger går det greit, andre ganger havner jeg på dypt vann og det går ikke alltid så bra. Små detaljer som andre ikke henger seg opp i, eller kanskje ikke engang legger merke til, kan jeg bære med meg i lang tid. De kan gjøre at jeg går rundt og er sint, helt uten grunn, eller jeg kan gå rundt å være på gråten. Jeg kan gå rundt å være så bekymret at jeg er kvalm, uten å helt vite hvorfor. Jeg kan gå rundt med tanker om å skade meg selv, tanker så intense, altoppslukende, påtrengende at de ødelegger for alt annet, og den eneste måten å få en pause fra de er å gi etter. Noen ganger kan jeg ha en kjempefin dag, en helt perfekt dag, men når jeg kommer hjem er det eneste som står i hodet på meg at jeg må ødelegge meg selv så mye som overhode mulig, og helst enda litt til.

Men så går det bra også, altså! Gleden jeg får fra stall og klatring er så enorm. Jeg hadde faktisk ikke forestilt meg, langt mindre turt håpe på at det var mulig for meg å oppleve en slik genuin og oppriktig glede! Jeg møter mennesker og dyr, får gode tilbakemeldinger, gir gode tilbakemeldinger. Jeg får brukt, utfordret og utviklet meg selv både fysisk og psykisk.

Rett ved stallen 

Hadde jeg sett for meg at jeg en dag skulle ha det så bra som nå, hadde jeg trodd det var synonymt med at jeg også var frisk. Helt frisk. Men sånn er det ikke. Det er liksom sånn at uansett hvor bra det går, er det alltid et eller annet som stresser meg. Noe som er feil, noe som ikke stemmer. Jeg blir nøyaktig like stresset av små ting som av store ting. Hva jeg blir stresset av er liksom mindre viktig, det bare alltid er noe. Noe som tvinger meg ut av balanse og gir meg en følelse av å ikke helt vite om beina har en trygg kontakt med bakken under meg.

På helsenorge.no kan pasienter fra helse nord lese notater fra sin egen journal. Jeg oppdaget dette og ble sittende en kveld å lese gjennom de siste måneders notater fra psykologen min. En ting som sto ut var følgende utdrag; «Pasienten er fortsatt aktiv og hverdagen fungerer bra. Hun har likevel fortsatt forhøyet symptomtrykk, men lettere enn på lenge. Pasienten vil trolig slite med kronisk forhøyet symptomtrykk, det er derfor viktig å legge til rette for så mye demping og håndtering av dette som mulig.»

«Kronisk» er et brutalt ord, men jeg finner også en slags trøst i det. Det er lettere å leve med utfordringer man godtar, enn utfordringer man konstant kjemper mot. Det er lettere å leve med fokus på å bare gjøre det beste ut av det, enn å hele tiden håpe på noe bedre. Det er lettere å skulle tilpasse seg, enn å skulle forandre seg. Jeg vet jo at det er sånn, men glemmer det stadig vekk, og må hele tiden minne meg selv på det. Det blir ikke nødvendigvis noe bedre enn det er nå, men det som er nå, er godt nok!

Her er den!

Min siste tatovering ble tatt i august. Da jeg først startet å tatovere meg så la jeg ofte ut bilde umiddelbart etterpå, nå kan det gå lang tid, som denne gange; nesten et halvt år. Så lang tid at jeg nesten hadde glemt at jeg ikke hadde "offentliggjort" den enda. Det er så kjedelig å gledesstrålende skulle vise den frem til andre, når de allerede har sett bilde av den på nett og derfor ikke klarer oppdrive den helt store entusiasmen. Ugh.

Jeg elsker dinosaurer. Som liten så jeg mye på "Lillefot". I en barnebursdag en gang så jeg Jurassic Park for første gang, og ble relativt traumatisert, men frykten gikk etterhvert over i begeistring. Jurassic Park-filmene kan jeg se gang på gang på gang, og jeg var fra meg av lykke over at det kom en fjerde film! Så alt i alt falt det seg liksom helt naturlig at jeg tok en dinosaurus-tatovering. Nærmere bestemt en t-rex. Det er liksom både den fineste og jævligste av dem alle.