Diagnose: kronisk nevrotisk

I know I'm a mess... Who talks too much and feels too much, and I know that it drives you crazy, but that is the one way I know how to stay sober, and everytime I try to suck it up and shut up and just be cold and normal, I end up drunk. Or on pills or at a funeral.

-Amelia (Greys Anatomy, s12e9)

Dette traff meg ganske bra, men med destruktive tanker og selvskading i stede for alkohol og droger. Jeg er veldig-veldig-veldig et følelsesmenneske, jeg føler mye og jeg føler sterkt. Jo tyngre jeg har det, jo mer intenst føler jeg. De negative tankene som usikkerheten, tvilen, redselen, skammen, avvisning, utilstrekkeligheten og hjelpesløsheten ligger løst. Ting som i utgangspunktet er uskyldig og ufarlig, føles som en overveldende katastrofe. Det blir alt for mye for meg å sitte med alt dette alene. Dersom jeg forsøker bite det i meg i stedet for å slippe det ut så klikker det for meg. Virkelig. Jeg er helt avhengig av å få luftet tankene mine, på forskjellige måter, som å skrive innlegg her på bloggen eller å snakke med et lite utvalg av de som står meg nærmest (inkludert de i hjelpeapparatet rundt meg). Alt går i stå dersom jeg sitter inne med noe som burde komme ut, det gror inni meg som en verkebyll og gjør meg dårligere og dårligere. Når jeg sliter litt ekstra så er det ekstra viktig at jeg får ut ting - dessverre er det som regel da det er ekstra vanskelig. Jeg føler en enorm trang til å bare holde kjeft, stenge alt inne, presse alt ned. Målet er å svekke det i meg som er Tora, helt til det eneste som er igjen av meg er et endeløst mørke.

Så jeg forsøker å late som ingenting, kjører på, holder hverdagslige samtaler med folk jeg møter, følger ukesplanen min med klatrevakter og stalløkter (så lenge jeg føler meg trygg på at jeg klarer holde følelsene nogenlunde i sjakk). Det hjelper meg å holde fast i meg selv. Jeg sier det jeg ellers ville sagt og gjør det jeg ellers ville gjort, og kanskje enda mer (noe som gir ekstra stor fallhøyde dersom det skulle vise seg at noe ble "feil"). Selv om følelsene som vanligvis er der uteblir. Selv om monstrene i meg roper at jeg er jævlig og patetisk og faen ikke hører hjemme blant folk! Det kan være vanskelig å ikke tro på det, og i perioder kan jeg gråte så jeg hulker fra jeg kommer inne døra hjemme til jeg sovner. Men jeg prøver. Det blir kanskje ikke bedre av at jeg kjemper i mot, men jeg vet det blir verre om jeg ikke gjør det.

Jeg tror og håper at med unntak av de som kjenner meg aller best, så er det vanskelig for andre å vite når jeg har en dårlig periode. Jeg foretrekker det slik. Ikke alle trenger vite. Mange sliter med ting som sitter på innsiden, og ikke alle skjønner det. Lenge plagde det meg at folk trodde jeg hadde det kjempefint mens jeg gikk rundt og var i ferd med å gå i oppløsing. Nå er det ikke så viktig lengre. De som betyr noe, de vet og de skjønner. Det er nok. Dessuten forsøker jeg ta hensyn til de rundt meg, for dårlig humør er utvilsomt noe som smitter og jeg vil ikke forgifte andre med min smerte.

Dette er den jeg er. For mye følelser, for mye tanker, for mye av alt. Et av monstrenes viktigste argumenter er at jeg er en byrde for de rundt meg, at jeg sliter de ut eller bruker de opp, at tålmodigheten skal ta slutt. Jeg anser det som en reell fare/risiko. Derfor har jeg enorme mengder takknemlighet og kjærlighet til de tålmodige, forståelsesfulle og omsorgsfulle sjeler som holder ut med meg, på godt og på vondt.