Mitt liv – på godt og vondt

Fremgangen min både i stall- og klatresammenheng fortsetter. Jeg passerer milepæl etter milepæl, og det er fantastisk. Det føles bra på alle mulige måter. Jeg er glad for mulighetene jeg får, og for menneskene som går sammen med meg på veien (enten de er klar over sin egen rolle eller ei).

Mange utenforstående blir glade på mine vegne, men med en slags selvsikkerhet; «jeg visste du ville klare det!». Det er da ingen selvfølgelighet! Jeg liker ikke at andre tar det for gitt, og har denne holdningen «du kan klare alt, bare du bestemmer deg for det!». I den virkelige verden er det ikke sånn det funker. Hvertfall ikke for meg. Bak kulissene er det mye rart som foregår. Resultatet fra f.eks denne helgas kurs er en godkjenning som betyr utrolig mye for veien videre, men det har ikke vært enkelt. I forkant har jeg vært fryktelig usikker, grått mye, angsnivået har vært skyhøyt, men takket være en verdifull peptalk fra en som kjenner meg godt så klarte jeg gjennomføre.

Jeg blir bedre og bedre på å kjenne hva jeg kan takle, og hva jeg eventuelt trenger for å skulle klare å takle det. Jeg prøver og feiler. Noen ganger går det greit, andre ganger havner jeg på dypt vann og det går ikke alltid så bra. Små detaljer som andre ikke henger seg opp i, eller kanskje ikke engang legger merke til, kan jeg bære med meg i lang tid. De kan gjøre at jeg går rundt og er sint, helt uten grunn, eller jeg kan gå rundt å være på gråten. Jeg kan gå rundt å være så bekymret at jeg er kvalm, uten å helt vite hvorfor. Jeg kan gå rundt med tanker om å skade meg selv, tanker så intense, altoppslukende, påtrengende at de ødelegger for alt annet, og den eneste måten å få en pause fra de er å gi etter. Noen ganger kan jeg ha en kjempefin dag, en helt perfekt dag, men når jeg kommer hjem er det eneste som står i hodet på meg at jeg må ødelegge meg selv så mye som overhode mulig, og helst enda litt til.

Men så går det bra også, altså! Gleden jeg får fra stall og klatring er så enorm. Jeg hadde faktisk ikke forestilt meg, langt mindre turt håpe på at det var mulig for meg å oppleve en slik genuin og oppriktig glede! Jeg møter mennesker og dyr, får gode tilbakemeldinger, gir gode tilbakemeldinger. Jeg får brukt, utfordret og utviklet meg selv både fysisk og psykisk.

Rett ved stallen 

Hadde jeg sett for meg at jeg en dag skulle ha det så bra som nå, hadde jeg trodd det var synonymt med at jeg også var frisk. Helt frisk. Men sånn er det ikke. Det er liksom sånn at uansett hvor bra det går, er det alltid et eller annet som stresser meg. Noe som er feil, noe som ikke stemmer. Jeg blir nøyaktig like stresset av små ting som av store ting. Hva jeg blir stresset av er liksom mindre viktig, det bare alltid er noe. Noe som tvinger meg ut av balanse og gir meg en følelse av å ikke helt vite om beina har en trygg kontakt med bakken under meg.

På helsenorge.no kan pasienter fra helse nord lese notater fra sin egen journal. Jeg oppdaget dette og ble sittende en kveld å lese gjennom de siste måneders notater fra psykologen min. En ting som sto ut var følgende utdrag; «Pasienten er fortsatt aktiv og hverdagen fungerer bra. Hun har likevel fortsatt forhøyet symptomtrykk, men lettere enn på lenge. Pasienten vil trolig slite med kronisk forhøyet symptomtrykk, det er derfor viktig å legge til rette for så mye demping og håndtering av dette som mulig.»

«Kronisk» er et brutalt ord, men jeg finner også en slags trøst i det. Det er lettere å leve med utfordringer man godtar, enn utfordringer man konstant kjemper mot. Det er lettere å leve med fokus på å bare gjøre det beste ut av det, enn å hele tiden håpe på noe bedre. Det er lettere å skulle tilpasse seg, enn å skulle forandre seg. Jeg vet jo at det er sånn, men glemmer det stadig vekk, og må hele tiden minne meg selv på det. Det blir ikke nødvendigvis noe bedre enn det er nå, men det som er nå, er godt nok!