Jeg fant ingen annen utvei

En slags fortsettelse til, eventuell utdypelse av, forrige innlegget; «Den fatale misforståelsen»

Jeg kan jo, bare for å ha det gjort, presisere at dette er MINE opplevelse, MINE oppfatninger, MINE erfaringer med stedet jeg var innlagt på. Andre har andre opplevelser og erfaringer. De andre pasientene jeg kort traff der så ut til å være trygge og komfortable. Jeg satt ute i stua en stund en ettermiddag. Personalet lo og tøyset både med hverandre og med pasientene, og det var virkelig god stemning. I starten var jeg overrasket over hvor usedvanlig imøtekommende, vennlige og tålmodige de var. I den første samtalen med legen ble det presisert at dette var et samarbeid, at vi skulle være enige om alt som ble avgjort, at ingenting skulle bli bestemt over hodet på meg. Jeg kunne ikke love at jeg ikke kom til å skade meg selv, så det første som ble bestemt var at jeg skulle ha fotfølge. Dvs at en fastvakt var sammen med meg hele tiden. At jeg ikke fikk gå på do eller dusje uten at baddøra var åpen og noen satt rett utenfor føltes litt pressende, men ellers var det utrolig trygt og godt. Det er når jeg blir alene at det er vanskelig, og nå slapp jeg være alene. Noen satt i en stol utenfor døren til rommet mitt hele tiden, døren på gløtt, kikket inn på meg med jevne mellomrom, og kom inn og satt sammen med meg når jeg ba om det.

Tidligere på onsdagen (dag to) hadde jeg snakket med legen, og jeg skulle fortsette med fastvakt fordi jeg fremdeles ikke kunne love at jeg ikke ville skade meg. Legen satte pris på ærligheten min. Jeg synes det med fastvakt var en fin og trygg ordning. Det gjorde meg roligere og jeg begynte faktisk å se for meg at her kunne jeg være, hvertfall en liten stund fremover. Men på ettermiddagen ble det plutselig slik at fastvakten hele tiden skulle sitte inne på rommet sammen med meg, det var ikke lengre slik at de kunne sitte utenfor. At de hadde sittet utenfor frem til da var visst ikke «rett prosedyre», det hadde vært en misforståelse, det var meningen at de skulle være sammen med meg hele tiden. Å ha noen rett utfor døren var overkommelig. Å være «innestengt» på rommet sammen med noen, var ikke det.

Legen var heldigvis fortsatt på jobb, og jeg fikk snakke med han. Sa at jeg ikke klarte å ha noen så tett. Spurte om det ikke fantes en mellomting mellom fotfølge og å bli helt alene? Om jeg kunne få pauser innimellom, avtale med vakten at «nå vil jeg være alene en halv time». Jeg kan ikke love at jeg ikke skal skade meg all den tid jeg er på avdelingen, jeg vet jo ikke en gang hvor lenge jeg skal være der, men jeg kan love at jeg ikke skal gjøre det den halvtimen. Videre ba jeg om at når de var vakt hos meg, så kunne de sitte i en stol utenfor med døra åpen, slik som tidligere. Slik var det hvertfall jeg forsto avtalen. Derfor skjønte jeg absolutt ingenting da jeg plutselig ble overlatt til meg selv. En halv time var jeg helt alene, før nattevakten kom innom og kikket til meg, og sa at hun hadde ting å gjøre og ville komme tilbake om en halv time. Jeg fikk ikke til å si noe, jeg skjønte ingenting, fullstendig kaos brøt ut inni hodet mitt og innen hun kom tilbake igjen, hadde jeg skadet meg.

Jeg trodde at jeg skulle avtale med vakten NÅR jeg følte jeg trengte et pusterom, og inngå en avtale om å ikke skade meg mens jeg var alene, og ellers skulle de være hos meg. Men fra deres side ble det avgjort at jeg gikk fra «fastvakt» til «hyppig tilsyn», dvs at de kikket inn til meg en gang i timen. Jeg skjønner ikke hvordan den misforståelsen kan ha skjedd, men den skjedde. Jeg forsøkte etter beste evne å oppklare, men ble møtt av en isfront, det jeg sa ble ganske enkelt avfeid. De hadde overhode ingen interesse av å høre hva jeg hadde å si om saken, og når jeg likevel prøvde si noe så ble jeg ikke trodd. De stemplet meg som en løgner og ville ha meg ut og vekk så fort som det overhode lot seg gjøre, og mer var det ikke å si.

At det å skade seg selv var grunn til utskrivelse, visste jeg ikke. Det vil si, hjelpepleieren som jobbet den natten fortalte meg det – etter at jeg hadde skadet meg. Men så var det ikke kun derfor jeg ble utskrevet, det var fordi jeg hadde, ut fra deres perspektiv, brutt en avtale. Planen var ikke å skade meg, jeg ville ikke gjøre det, men det skjedde, plutselig. Jeg så ingen annen utvei. Trangen var så stor at det fløt over ved første og beste anledning. Og det var tydeligvis fullstendig utilgivelig.

Den fatale misforståelsen

Tirsdag kveld, to uker før påske, kjente jeg at nå går det ikke bra. Dette går ikke mer. Jeg tok kontakt med psykolog onsdags morgen og fikk time senere samme dag. Det ble en nesten tre timer lang og intens time. Dagen etter hadde jeg ny time, samt time hos fastlege. Legetimen ble også svært intens. Ingen var i tvil om at nå var det alvor. Fredag hadde jeg ny legetime, og jeg gikk inn i helga med lovnad om at neste uke så ville noe skje – garantert. Ny legetime mandag, lege tok kontakt med en allmennpsykiatrisk avdeling 3-4 timers kjøretur unna, og de kunne ta i mot meg allerede neste dag. Tidlig tirsdag morgen bar det avgårde.

Natt til torsdag, samme uka, er det en «hendelse». Jeg trodde rammene var stramme og trygge, men det skjer noe jeg ikke trodde skulle skje, noe som i følge min forståelse overhode ikke er etter avtale. Det blir utrygt, fullstendig kaos bryter ut i meg og jeg ender opp med å gjøre noe dumt. Torsdag morgen kommer noen timer senere og jeg blir hentet til samtale. Vi sitter rundt et bord, de er tre stykker, tre autoritetspersoner, og ingen av dem er på min side. To damer; en miljøterapaut og psykiater, samt en mannlig lege. Han snakker på vegne av dem alle. Kort og greit; de mener jeg har brutt en avtale, og jeg blir derfor utskrevet umiddelbart. «Utskrevet» i teorien. I praksis er det mer «kastet ut».

Jeg prøver å forklare, desperat etter å oppklare misforståelsen. Vi må ha hatt forskjellige oppfatninger av hva denne avtalen egentlig var. De må gjerne kaste meg ut, det er helt greit, men la meg hvertfall fortelle min side av saken? Legen sier at det spiller ingen rolle hva jeg sier, han er «fullstendig likeglad». Jeg prøver, han sier at det jeg sier er «piss». Jeg sier at jeg ikke lyver, han sier at JO, det gjør jeg. Han sier at «hans jobb er å gjennomskue mennesker, og han gjennomskuer meg». Jeg gjør mitt beste for å holde meg rolig og saklig, men føler meg mer og mer desperat etter å oppklare dette. En isfront er alt jeg møter. Jeg innser at de på forhånd har bestemt seg for at jeg med viten og vilje har brutt en avtale, og ingenting jeg sier eller gjør vil endre på det. Men det de sier stemmer ikke og jeg klarer ikke la være; jeg må forsvare meg. Jo mer jeg prøver forklare jo mer hisser han seg opp.

Til slutt smeller det et hånlig; «du argumenterer som en 2-åring!» fra andre siden av bordet. Da gir jeg opp, og reiser meg for å går så fort jeg kan, men jeg er ikke kjapp nok. Patetiske tårene renne allerede før jeg før kroppen har reagert på ordren om å komme seg opp og vekk. Faen. De skulle ikke få se meg gråte, hvertfall ikke den forbanna legen. Til og med på kroppsspråket hans ser jeg hvor utrolig lite han har til overs for meg.

Misforståelser og det å ikke bli trodd er noe av det verste jeg vet. Jeg sitter inne på rommet og gråter hysterisk. Siden de overhode ikke stoler på meg, sitter det en sykepleier sammen med meg som skal «passe på meg» til transporten kommer. Jeg hikster og hyperventilerer, prøver desperat å ta meg sammen, men til ingen nytte. Sykepleieren overser meg fullstendig der hun sitter to meter unna meg og leser i en avis. Jeg får roet meg såpass ned at jeg klarer si noen ord mellom hikstene, og prøver snakke med sykepleieren. Følelsen jeg har inni meg er så grusomt at jeg føler at jeg var i ferd med å dø, kveles, jeg ønsker så inderlig å forklare henne at jeg ikke er en løgnaktig, manipulativ person. Jeg fortaller henne at de kjenner meg jo ikke overhode. Alle jeg har hjemme, alle mine venner, min familie, mine personer i behandlingsapparatet, de vet at jeg ikke lyver, at jeg er pålitelig. At misforståelser kan skje – og at det er nettopp det som har skjedd her. Mens jeg sier det kjenner jeg hvor godt det vil være å komme hjem til alle disse personene.

Jeg fikk et så godt inntrykk da jeg kom. De var så forståelsesfulle, imøtekommende, varsomme. Tilrettela så mye for meg som overhode mulig. Brått ble det snudd til iskald likegyldighet. Som om jeg hadde gjort noe fullstendig utilgivelig og ble plassert i eksil. Etter tre timers venting kom endelig transporten. Hun som «voktet» meg sier et kort hade før hun haster inn en annen dør som låses bak henne. Det er ingen som følger meg ut. Ingen som ønsker meg lykke til. Ingen som tar seg bryet med å komme for å si hade til meg.

Jeg er ingenting.

Utslitt og rastløs på samme tid

Alt forandrer seg så fort. Det som funker og er bra den ene dagen er borte eller ødelagt neste dag. Jeg ble relativ akutt innlagt på en psyk-avdelingen et stykke unna hjemplassen min i forrige uke. Akkurat da jeg begynte å falle til ro, og så smått begynte å få troen på at det faktisk kunne føre med seg noe bra, da gikk alt til helvete, og i løpet av timer hadde så mye skjedd at jeg påfølgende dag ble regelrett kastet ut av avdelingen (innlegg om det kommer senere). I går kveld ferdiggjorde jeg et innlegg om hvor flott alt er i stallen, jeg hadde tenkt å poste det i dag, men i formiddag skjedde det noe som gjør at luften helt har gått ut av meg, stall-gleden har fått et skår i seg, innlegget jeg skrev føles ikke relevant lengre. Klatring har falt helt ut, det var som en bryter ble skrudd av. Over natten gikk jeg fra å være der «hele tiden» til å ikke være der i det hele tatt. Det er over en måned siden jeg har klatret, og jeg har måttet si fra meg de siste to vaktene jeg skulle hatt.

Jeg er så sårbar, så jævlig pinglete og sippete, hele tiden. Det er så lite som skal til, så små marginer som fører til at alt bare raser rundt meg. Konstant er det for mange inntrykk, livet føles alt for overveldende. Det er for mye å håpe på, for mye å være redd for, for mye som kan skje, for mye som ikke skjer, for mye av alt, hele tiden. Jeg går hele tiden rundt og venter på at en ny bombe skal gå av. Alltid på vakt. Utslitt og rastløs på samme tid, hele tiden. Jeg er klar over at jeg er en krevende person. Jeg sliter ut meg selv og alle rundt meg med usikkerheten min. Jeg får så mye hjelp, så mye støtte! Det gir meg dårlig samvittighet fordi jeg tenker at det er bortkastet på meg.

Lenge har jeg innbitt forsøkt å gjøre ting som gjør meg glad der og da, men når øyeblikket er over er også gleden over. Jeg vet jeg var glad, tror jeg hvertfall, men husker ikke hvordan det føltes. Jeg er bare tom. Et hult skall. Autopilot er på, men oftere og oftere er den upålitelig og halvhjertet. Jeg forsøker være «meg» og får det til en gang i blant, for andres del, men som regel er «meg» så lang borte at jeg ikke får tak i henne.

Det er så mørkt nå. Hodet mitt, hjertet mitt, sjelen min - kullsort. Jeg har lest en plass at når man har det som dette, er det som om man ikke eier sine egne tanker. Hadde jeg kunne føle håp, hadde jeg håpet med hele mitt hjerte at det stemmer i dette tilfellet. Jeg vet ikke hva jeg skal tro.

Øyeblikk #18 (lett på fot)

Da:

Jeg sitter på gulvet og leker sammen med lille M. Den gangen var hun rundt fem år, og det var på den tiden jeg for første gang var i ferd med å sulte meg vekk fra denne jord. Her sitter vi sammen på gulvet og leker, og i dette øyeblikk er det kun jeg og henne som betyr noe. Den lille jenta er en solstråle, en regnbue, et fyrverkeri, den skjønneste, herligste, høyst elskede ungen jeg vet om i hele vide verden. Hun har noe hun skal hive i søplet. Søppelbøtta står i et hjørne. Hun kaster, men bommer. Så hun reiser seg opp, går bort til søppelbøtta, plukker opp det hun skulle kaste og slipper det oppi. Deretter kommer hun tilbake og setter seg ned igjen. Jeg er himmelfallen. Er det noe man bare gjør? Reiser seg opp som om det ikke koster en noe? Jeg har så lite energi at jeg knapt klarer sitte oppreist. Setter jeg meg ned på gulvet, må jeg sitte der en stund og spare opp krefter til å klare å reise meg opp igjen. Aldri i livet om jeg kunne vært i stand til å reise meg opp ens ærend for å legge en bit papir opp i søppelbøtta dersom jeg bommet. Jeg ville heller ventet til jeg skulle reise meg likevel, slå to fluer i en smekk liksom. Det er som om kroppen min er fylt med sement. All aktivitet og alle bevegelser må planlegges og overveies nøye. Sånn er livet mitt. Jeg trodde virkelig det var slik for alle? Jeg konkluderer med at det er fordi hun er et lite barn at hun har den energien.

Nå:

Det er (heldigvis) lite jeg husker fra den tiden, men akkurat det øyeblikket står klart i minnet. Jeg tenker tilbake på det hver gang jeg reiser meg opp, enten det er fra gulvet eller stolen eller senga. I dag føles kroppen som en springfjær. Det koster meg ikke nevneverdig tid, energi eller planlegging. Det er bare å gjøre det. Jeg trenger nesten bare tenke tanken, også er jeg allerede oppe. Lett på fot.

Måtte jeg aldri slutte å sette pris på hvor godt min kropp er i stand til å bære seg selv nå. Måtte jeg aldri glemme hvordan det en gang var.

Virkelighetsfjern

Det er enda ikke sånn at dette med kropp og mat og vekt og spising går av seg selv. Jeg får tvunget i meg det jeg skal, men det er et forbanna stress og slit. Matlyst er mangelvare. Noen perioder er verre enn andre. Noen ganger får jeg tanker om å gå tilbake til det som var. Bli kvitt disse tjue «ekstra» kiloene. Et eller annet i meg synes den tanken er forlokkende. Det er som om mye ville blitt løst ved å gjør det. Tilbake til den trygge boble med sykehus, sonde og omsorg («omsorg» altså, må IKKE forveksles med «oppmerksomhet») fra alle kanter. Det er da ikke snakk om at jeg velger å bli dårlig, men at jeg slutter å kjempe mot trangen og ønsket som bor i meg. Jeg føler ikke at jeg har så mye å tape, selv om jeg er klar over hvor virkelighetsfjern den tanken er.

Juli, 2013

Novermber, 2013

Tankene rundt dette ble forsiktig luftet hos legen. I fire år har hun vær min fastlege og jeg absolutt forguder henne, elsker at hun sier akkurat det hun mener. Til tross for at det er et tungt tema så er stemningen lett. Med en liten latter sier hun at om jeg gjør det igjen så får jeg finne meg en ny fastlege i samme slengen for hun orker ikke det en gang til. Jeg vet ikke hvor seriøs hun er, men brått får jeg en følelse av at det er mye mer som står på spill enn kun kiloene. Etterpå er jeg i stallen og snakker med min aller beste stallkompis. Leende forteller jeg henne hva legen sa, for jeg pleier noen ganger å dele utvalgte gullkorn fra legetimene. Jeg tenkte hun vil synes at det er herlig ærlig og søtt, men reaksjonen hennes er en litt annen enn hva jeg forventer; hun ser alvorlig på meg og sier at jeg i så fall også får finne meg en ny stallkompis.

Okei, jeg ser den. Det er ikke kun meg selv det vil gå ut over. Går jeg tilbake til det som var, så er det som om jeg sier til alle jeg har rundt meg; «så, jeg har tenkt å ta mitt eget livet, men veldig sakte, sånn typ sakte men sikkert over en periode på mellom 4-12 måneder, og det er ingenting dere kan gjøre eller si som vil kunne hjelpe meg. Værsågodt å fullstendig hjelpesløs være vitne til mitt forsvinningsnummer!»

Jeg kan kanskje gjøre det mot meg selv, men jeg kan ikke gjøre det mot dem.