Da:
Jeg
sitter på gulvet og leker sammen med lille M. Den gangen var hun
rundt fem år, og det var på den tiden jeg for første gang var i
ferd med å sulte meg vekk fra denne jord. Her sitter vi sammen
på gulvet og leker, og i dette øyeblikk er det kun jeg og henne som
betyr noe. Den lille jenta er en solstråle, en regnbue, et
fyrverkeri, den skjønneste, herligste, høyst elskede ungen jeg vet
om i hele vide verden. Hun har noe hun skal hive i søplet.
Søppelbøtta står i et hjørne. Hun kaster, men bommer. Så hun
reiser seg opp, går bort til søppelbøtta, plukker opp det hun
skulle kaste og slipper det oppi. Deretter kommer hun tilbake og
setter seg ned igjen. Jeg er himmelfallen. Er det noe man bare gjør?
Reiser seg opp som om det ikke koster en noe? Jeg har så lite energi
at jeg knapt klarer sitte oppreist. Setter jeg meg ned på gulvet, må
jeg sitte der en stund og spare opp krefter til å klare å reise meg
opp igjen. Aldri i
livet om jeg kunne vært i stand til å reise meg opp ens ærend for
å legge en bit papir opp i søppelbøtta dersom jeg bommet. Jeg
ville heller ventet til jeg skulle reise meg likevel, slå to fluer i
en smekk liksom. Det er som om kroppen min er fylt med sement. All aktivitet og alle bevegelser må planlegges og
overveies nøye. Sånn er livet mitt. Jeg trodde virkelig det var slik for alle? Jeg konkluderer med at det er fordi hun er et lite
barn at hun har den energien.
Nå:
Det
er (heldigvis) lite jeg husker fra den tiden, men akkurat det øyeblikket står
klart i minnet. Jeg tenker tilbake på det hver gang jeg reiser meg opp,
enten det er fra gulvet eller stolen eller senga. I dag føles
kroppen som en springfjær. Det koster meg ikke nevneverdig tid,
energi eller planlegging. Det er bare å gjøre det. Jeg trenger nesten
bare tenke tanken, også er jeg allerede oppe. Lett på fot.
Måtte
jeg aldri slutte å sette pris på hvor godt min kropp er i stand til
å bære seg selv nå. Måtte jeg aldri glemme hvordan det en gang var.
<3
SvarSlett