Virkelighetsfjern

Det er enda ikke sånn at dette med kropp og mat og vekt og spising går av seg selv. Jeg får tvunget i meg det jeg skal, men det er et forbanna stress og slit. Matlyst er mangelvare. Noen perioder er verre enn andre. Noen ganger får jeg tanker om å gå tilbake til det som var. Bli kvitt disse tjue «ekstra» kiloene. Et eller annet i meg synes den tanken er forlokkende. Det er som om mye ville blitt løst ved å gjør det. Tilbake til den trygge boble med sykehus, sonde og omsorg («omsorg» altså, må IKKE forveksles med «oppmerksomhet») fra alle kanter. Det er da ikke snakk om at jeg velger å bli dårlig, men at jeg slutter å kjempe mot trangen og ønsket som bor i meg. Jeg føler ikke at jeg har så mye å tape, selv om jeg er klar over hvor virkelighetsfjern den tanken er.

Juli, 2013

Novermber, 2013

Tankene rundt dette ble forsiktig luftet hos legen. I fire år har hun vær min fastlege og jeg absolutt forguder henne, elsker at hun sier akkurat det hun mener. Til tross for at det er et tungt tema så er stemningen lett. Med en liten latter sier hun at om jeg gjør det igjen så får jeg finne meg en ny fastlege i samme slengen for hun orker ikke det en gang til. Jeg vet ikke hvor seriøs hun er, men brått får jeg en følelse av at det er mye mer som står på spill enn kun kiloene. Etterpå er jeg i stallen og snakker med min aller beste stallkompis. Leende forteller jeg henne hva legen sa, for jeg pleier noen ganger å dele utvalgte gullkorn fra legetimene. Jeg tenkte hun vil synes at det er herlig ærlig og søtt, men reaksjonen hennes er en litt annen enn hva jeg forventer; hun ser alvorlig på meg og sier at jeg i så fall også får finne meg en ny stallkompis.

Okei, jeg ser den. Det er ikke kun meg selv det vil gå ut over. Går jeg tilbake til det som var, så er det som om jeg sier til alle jeg har rundt meg; «så, jeg har tenkt å ta mitt eget livet, men veldig sakte, sånn typ sakte men sikkert over en periode på mellom 4-12 måneder, og det er ingenting dere kan gjøre eller si som vil kunne hjelpe meg. Værsågodt å fullstendig hjelpesløs være vitne til mitt forsvinningsnummer!»

Jeg kan kanskje gjøre det mot meg selv, men jeg kan ikke gjøre det mot dem.