Jeg fant ingen annen utvei

En slags fortsettelse til, eventuell utdypelse av, forrige innlegget; «Den fatale misforståelsen»

Jeg kan jo, bare for å ha det gjort, presisere at dette er MINE opplevelse, MINE oppfatninger, MINE erfaringer med stedet jeg var innlagt på. Andre har andre opplevelser og erfaringer. De andre pasientene jeg kort traff der så ut til å være trygge og komfortable. Jeg satt ute i stua en stund en ettermiddag. Personalet lo og tøyset både med hverandre og med pasientene, og det var virkelig god stemning. I starten var jeg overrasket over hvor usedvanlig imøtekommende, vennlige og tålmodige de var. I den første samtalen med legen ble det presisert at dette var et samarbeid, at vi skulle være enige om alt som ble avgjort, at ingenting skulle bli bestemt over hodet på meg. Jeg kunne ikke love at jeg ikke kom til å skade meg selv, så det første som ble bestemt var at jeg skulle ha fotfølge. Dvs at en fastvakt var sammen med meg hele tiden. At jeg ikke fikk gå på do eller dusje uten at baddøra var åpen og noen satt rett utenfor føltes litt pressende, men ellers var det utrolig trygt og godt. Det er når jeg blir alene at det er vanskelig, og nå slapp jeg være alene. Noen satt i en stol utenfor døren til rommet mitt hele tiden, døren på gløtt, kikket inn på meg med jevne mellomrom, og kom inn og satt sammen med meg når jeg ba om det.

Tidligere på onsdagen (dag to) hadde jeg snakket med legen, og jeg skulle fortsette med fastvakt fordi jeg fremdeles ikke kunne love at jeg ikke ville skade meg. Legen satte pris på ærligheten min. Jeg synes det med fastvakt var en fin og trygg ordning. Det gjorde meg roligere og jeg begynte faktisk å se for meg at her kunne jeg være, hvertfall en liten stund fremover. Men på ettermiddagen ble det plutselig slik at fastvakten hele tiden skulle sitte inne på rommet sammen med meg, det var ikke lengre slik at de kunne sitte utenfor. At de hadde sittet utenfor frem til da var visst ikke «rett prosedyre», det hadde vært en misforståelse, det var meningen at de skulle være sammen med meg hele tiden. Å ha noen rett utfor døren var overkommelig. Å være «innestengt» på rommet sammen med noen, var ikke det.

Legen var heldigvis fortsatt på jobb, og jeg fikk snakke med han. Sa at jeg ikke klarte å ha noen så tett. Spurte om det ikke fantes en mellomting mellom fotfølge og å bli helt alene? Om jeg kunne få pauser innimellom, avtale med vakten at «nå vil jeg være alene en halv time». Jeg kan ikke love at jeg ikke skal skade meg all den tid jeg er på avdelingen, jeg vet jo ikke en gang hvor lenge jeg skal være der, men jeg kan love at jeg ikke skal gjøre det den halvtimen. Videre ba jeg om at når de var vakt hos meg, så kunne de sitte i en stol utenfor med døra åpen, slik som tidligere. Slik var det hvertfall jeg forsto avtalen. Derfor skjønte jeg absolutt ingenting da jeg plutselig ble overlatt til meg selv. En halv time var jeg helt alene, før nattevakten kom innom og kikket til meg, og sa at hun hadde ting å gjøre og ville komme tilbake om en halv time. Jeg fikk ikke til å si noe, jeg skjønte ingenting, fullstendig kaos brøt ut inni hodet mitt og innen hun kom tilbake igjen, hadde jeg skadet meg.

Jeg trodde at jeg skulle avtale med vakten NÅR jeg følte jeg trengte et pusterom, og inngå en avtale om å ikke skade meg mens jeg var alene, og ellers skulle de være hos meg. Men fra deres side ble det avgjort at jeg gikk fra «fastvakt» til «hyppig tilsyn», dvs at de kikket inn til meg en gang i timen. Jeg skjønner ikke hvordan den misforståelsen kan ha skjedd, men den skjedde. Jeg forsøkte etter beste evne å oppklare, men ble møtt av en isfront, det jeg sa ble ganske enkelt avfeid. De hadde overhode ingen interesse av å høre hva jeg hadde å si om saken, og når jeg likevel prøvde si noe så ble jeg ikke trodd. De stemplet meg som en løgner og ville ha meg ut og vekk så fort som det overhode lot seg gjøre, og mer var det ikke å si.

At det å skade seg selv var grunn til utskrivelse, visste jeg ikke. Det vil si, hjelpepleieren som jobbet den natten fortalte meg det – etter at jeg hadde skadet meg. Men så var det ikke kun derfor jeg ble utskrevet, det var fordi jeg hadde, ut fra deres perspektiv, brutt en avtale. Planen var ikke å skade meg, jeg ville ikke gjøre det, men det skjedde, plutselig. Jeg så ingen annen utvei. Trangen var så stor at det fløt over ved første og beste anledning. Og det var tydeligvis fullstendig utilgivelig.