Utslitt og rastløs på samme tid

Alt forandrer seg så fort. Det som funker og er bra den ene dagen er borte eller ødelagt neste dag. Jeg ble relativ akutt innlagt på en psyk-avdelingen et stykke unna hjemplassen min i forrige uke. Akkurat da jeg begynte å falle til ro, og så smått begynte å få troen på at det faktisk kunne føre med seg noe bra, da gikk alt til helvete, og i løpet av timer hadde så mye skjedd at jeg påfølgende dag ble regelrett kastet ut av avdelingen (innlegg om det kommer senere). I går kveld ferdiggjorde jeg et innlegg om hvor flott alt er i stallen, jeg hadde tenkt å poste det i dag, men i formiddag skjedde det noe som gjør at luften helt har gått ut av meg, stall-gleden har fått et skår i seg, innlegget jeg skrev føles ikke relevant lengre. Klatring har falt helt ut, det var som en bryter ble skrudd av. Over natten gikk jeg fra å være der «hele tiden» til å ikke være der i det hele tatt. Det er over en måned siden jeg har klatret, og jeg har måttet si fra meg de siste to vaktene jeg skulle hatt.

Jeg er så sårbar, så jævlig pinglete og sippete, hele tiden. Det er så lite som skal til, så små marginer som fører til at alt bare raser rundt meg. Konstant er det for mange inntrykk, livet føles alt for overveldende. Det er for mye å håpe på, for mye å være redd for, for mye som kan skje, for mye som ikke skjer, for mye av alt, hele tiden. Jeg går hele tiden rundt og venter på at en ny bombe skal gå av. Alltid på vakt. Utslitt og rastløs på samme tid, hele tiden. Jeg er klar over at jeg er en krevende person. Jeg sliter ut meg selv og alle rundt meg med usikkerheten min. Jeg får så mye hjelp, så mye støtte! Det gir meg dårlig samvittighet fordi jeg tenker at det er bortkastet på meg.

Lenge har jeg innbitt forsøkt å gjøre ting som gjør meg glad der og da, men når øyeblikket er over er også gleden over. Jeg vet jeg var glad, tror jeg hvertfall, men husker ikke hvordan det føltes. Jeg er bare tom. Et hult skall. Autopilot er på, men oftere og oftere er den upålitelig og halvhjertet. Jeg forsøker være «meg» og får det til en gang i blant, for andres del, men som regel er «meg» så lang borte at jeg ikke får tak i henne.

Det er så mørkt nå. Hodet mitt, hjertet mitt, sjelen min - kullsort. Jeg har lest en plass at når man har det som dette, er det som om man ikke eier sine egne tanker. Hadde jeg kunne føle håp, hadde jeg håpet med hele mitt hjerte at det stemmer i dette tilfellet. Jeg vet ikke hva jeg skal tro.