Når verden får farger igjen (og redselen for å miste de, igjen)

Jeg klarer smile. Lenge har jeg gått rundt å ikke kunne smile. Kanskje med munnen, men ikke fra hjertet. Nå klarer jeg faktisk ikke la være å smile. Jeg vil bare bamseklemme alle. Jeg går rundt og føler masse gode følelser som jeg ikke har følt på kjempelenge, og jeg kan kjenne at jeg har det godt! Livet er vakkert!

Så blir jeg litt for ivrig, gjør litt for mye, blir litt for sliten, og kjenner at jeg enda er skjør. Må fokusere på å sette en fot foran den andre og ikke bli for revet med. Puste og ta det med ro. Ingenting haster. I stallen koser jeg med sånn, er der bare mer og mer nå. Uten å nødvendigvis ha noe jeg må gjøre, jeg bare surrer rundt og er til. Det er fint. Jeg har omsider fått ridetimer fast en gang nå, og det er fint å jobbe litt mer strukturert sammen med Frøya mi.

Også blir jeg brått redd. Jeg har skrevet om det før, for et år siden, «Jo bedre man har det jo mer har man å tape». Hestene og stallen er hele livet mitt. Tidligere hadde jeg klatreveggen og det miljøet også men nå er det liksom bare hest som gjelder. Det er kun det jeg ønsker gjøre, kun det jeg vil drive på med. Å satse alt på et kort, det gjør meg voldsomt sårbar. Det er mye «tryggere» å ikke ha noe, å ikke bry seg om noe, da har man heller ikke noe å miste eller tape. Men det blir en verden fullstendig blottet for farger, og hva er da vitsen i å leve?

Jeg er så fylt av glede og kjærlighet til hestene og stallen. Jo «dypere» inn i stallmiljøet jeg kommer, og blir enda bedre kjent med de andre og får mer erfaring med hest, jo mer stoler jeg på at stallen ikke er noe jeg kommer til å miste sånn helt uten videre. Redselen som nå dukker opp er ikke over å potensielt tape stallen/hestene, men å tape følelsene jeg har for det. For det har skjedd før. Det skjedde nå i vinter/vår, at ingenting betydde noe og ingenting kunne gjøre meg glad. Uansett hvor hardt jeg prøvde (og ikke minst ØNSKET) så kunne jeg ikke se noen farger. Nå er de tilbake igjen, men de blitt borte en gang så kan det skje igjen.

Det er vel ikke rart at det gjør meg redd? Det er vel ikke noe unaturlig med det? Utfordringene mine er mange, det er ikke noe å legge skjul på eller bagatellisere. Jeg blir ofte overveldet og det skal ikke så veldig mye til for å stresse meg opp eller vippe meg av pinnen, å finne balanse (på de fleste området i livet mitt) er noe av det vanskeligste jeg vet om, men, MEN, jeg er klar over disse tingene, og det i seg selv er en styrke. Tror jeg nok.

Årsak og virkning (og sammenhenger)

Nå er det snart tre uker siden «det» plutselig, uventet, etterlengtet og i grevens tid slapp taket. Jeg tror ikke jeg ville holdt ut stort lengre. De dårlige følelsene er ikke blitt borte, de er der enda, de ligger der, men gjøre ikke så mye mer enn akkurat det. Som om de ikke har krefter til å gjøre noe mer. De tar ikke lengre overhånd. Det er stille og rolig i hodet mitt. Jeg puster og lever og nyter. Det vil nok ikke vare for evig, dårligere dager og øyeblikk vil komme, det vil alltid komme. På samme måte som dårlige dager ikke vil vare for evig, bedre dager og øyeblikk vil komme (skulle ønske den andre var like lett å tro på som den første).

"Etter ganske nøyaktig to måneder, fanget i en spiral som stadig gikk nedover, så roer det seg omsider. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg aner ikke hva som utløste det i utgangspunktet. Det virker så tilfeldig, og det er utrygt. Jeg vet aldri når disse super-nedturene kommer, eller hvor lenge de varer."

(Fra innlegget; «Når håpet dør og alt du vil er å dø med det»)

Kanskje er det ikke så tilfeldig og uforutsigbart likevel. Jeg har prøvd, både alene og sammen med psykologen, å nøste opp i det som skjedde, hva som utløste det. Det er vanskelig når det ikke er en åpenbar, konkret, direkte sammenheng mellom ting, men en abstrakt, 1000-biters-puslespill-av-en-sandstrand sammenheng. Jeg synes generelt det er vanskelig å se hvordan ting henger sammen. Alt som ikke er konkret er frustrerende og tungt å skulle forholde seg til. Nesten så ille at det er et bedre alternativ å bare kalle det «tilfeldigheter» og la det være med det, i stede for å prøvde løse det opp... Men bare nesten. Denne nylige nedturen har vært så fæl og smertefull at vi (jeg og behandlingsteamet mitt) er nødt til å pirke i det. Det føles viktig å lære noe av det, finne noe det går an å ta med seg videre. Og ideelt sett dra nytte av på et senere tidspunkt.

Det siste året har jeg tenkt at den eneste begrensningen jeg har, er den fysisk. Det var den eneste målestokken forholdt meg til. Var jeg i stand til å gjøre det, eller i stand til å presse meg til å gjøre det, så kunne jeg gjøre det. Tidligere har jeg vært syk og svak, og det har satt sine naturlige begrensningen. Nå er kroppen min frisk og sterk og jeg føler meg som en bulldoser som bare kan kjøre på. Jeg lyttet ikke til kroppen, overså de mange fysiske tegnene frem til det ble såpass ille at jeg fikk betennelse i skulder, og til slutt ble så ekstremt utmattet at jeg var like trett etter ni timers søvn som jeg var da jeg la meg, og å gjøre noe som helst fysisk arbeid gjorde meg akutt svimmel og intenst kvalm.

Og hodet da. Overarbeidet, overstimulert, overveldet. Kroppen fløy rundt med et motvillig hode på slep, alle dets ønsker om ro og hvile ble overkjørt av bulldoser-kroppen som var i stand til å presse seg så hardt så hardt så hardt! Jo mer aktiv jeg var jo mindre tid ble det til å tenke og føle. En lang stund går det bra å gjøre det. Etterhvert går det dårlig. Plutselig går det ikke i det hele tatt.

Etter mange år med undervekt, underernæing, 90% av tiden tilbragt liggende/sittende og i isolasjon, er det kanskje ikke rart at det ble for mye. I tillegg til at jeg var svært mye mer fysisk aktiv, var jeg også ekstremt mye mer sosial. Jeg var vakt i klatreveggen, og tok i tillegg mange ekstravakter og var ofte selv å klatret eller bare dro innom også når jeg ikke hadde vakt. Jeg hjalp til i rideskolen hvor jeg forholdt meg til barn og ungdommer og foreldre flere timer i strekk. Og selvsagt alle nye menneskene jeg ble kjent med i både veggen og stallen. Å få anerkjennelse og gode tilbakemeldinger fra folk ble som en rus. Det føltes som gå fra å være ingen, noen som ikke gjorde noe bemerkelsesverdig og egentlig ikke betydde noe, til å gjøre noe for andre, bli lagt merke til, være noen, rett og slett! Etter å ha stengt meg inne/hatt en svært begrenset antall folk å forholde meg til i så mange år tidligere, ble det en solid sosial overdose. Jeg ser det tydelig nå; for mange folk, for mange inntrykk, for mye å forholde seg til. Det ga meg jo i utgangspunktet noe fint, men som i så mange andre sammenhenger så overdrev jeg det jeg gjorde og kjørte det hele på ræv.

Det som har gjort at ting har lettet litt nå er kanskje at jeg har gjort noen forandringer. Eller, jeg har blitt tvunget til å gjøre noen forandringer. Det har vært bra for meg, men det føltes alt annet enn bra til å begynne med. At jeg måtte kutte fullstendig ut å være i veggen var et enormt nederlag. At jeg ikke hadde verken overskudd eller lyst til å fortsette å hjelpe til på rideskolen føltes like jævlig. Men nå som jeg har fått det litt på avstand føles det bedre. Klatringen skal jeg gi meg selv en lang pause fra, og starte igjen når jeg har lyst og overskudd. Etter å ha hoppet over mange vakter, forsøker jeg å starte forsiktig opp igjen med det. Hvem jeg har vakt sammen med er alfa omega, heldigvis er jeg på vaktlag sammen med en god venninne som jeg føler meg trygg på og trygg sammen med. Rideskolen er jeg ferdig med, men jeg fortsetter å dra opp på ettermiddagene når det er rideksole, og bare pusle rundt. Som regel hver dag, uten å ha oppgaver jeg MÅ gjøre. Jeg får likevel som regel gjort et og annet fornuftig, og uten noe press og forventninger så går det fint, jeg kjører mitt eget løp, i mitt eget tempo, og koser meg med det. Det holder å gjøre litt, jeg trenger ikke å føle at jeg må gjøre alt. Selv om jeg føler jeg bare daffer rundt så får jeg likevel gode tilbakemeldinger fra folk rundt meg, så da er det vel godt nok det jeg gjør.

Jeg må bare ta det med ro! «Bare». Det virker som at jo mer jeg gjør, jo høyere tempo jeg har, jo uroligere blir jeg. Hvor enn bakvendtland det måtte høres ut. Rastløs og ute av stand til å roe ned, havner jeg i en ond sirkel som ikke stopper før jeg møter veggen fullstendig. Ting blir ikke ille plutselig, og det blir heller ikke bra plutselig. Forebygging er viktig. Ikke la det gå så lang at jeg blir for sliten. Jeg tåler å ha en travel dag, men ikke mange slike over lengre perioder. Nok søvn og nok mat må komme høyt på prioriteringslista. Jeg må være flinkere til å jobbe med forholdet mellom aktivitet og hvile, og tenker at jeg kanskje kan gjøre begge deler samtidig. Drar jeg opp i stallen så trenger jeg ikke løpe rundt og stresse, jeg kan setter meg ned på en gressflekk å se på hestene når sola skinner. Jeg kan møkke luftegårder i et så rolig tempo at jeg ikke engang blir svett. Det tar kanskje ekstra lang tid da, men det er deilig å surre rundt og bare være. Det er godt nok.

How to care for a sad person

Altså, denne er jo bare helt nydelig.. Og veldig effektiv, kan jeg levende se for meg!! Noen ganger er det ikke all verden som skal til. Jeg smiler bare av å lese dette ♥ 

Forfatter; ukjent. Illustrasjoner; John Saffington

Øyeblikk #19 (trygghet)

Det har vært en lang og tøff kveld. Legevaktslegen vil at jeg overnatte hos dem, og det går jeg med på. Jeg drar hjemom for å hente toalettsaker, pysj, mobillader og noen andre nødvendigheter. Det begynner å bli veldig sent, resten av verden sover. Til min store glede er det favorittsykepleieren min som jobber den natten.

Hun er rolig, ærlig, direkte, samt usedvanlig omsorgsfull og beskyttende overfor meg. Jeg vet at hun forventer at jeg er ærlig med henne også, og jeg innfrir den forventningen, alltid. Det er en absolutt regel om at jeg ikke skader meg selv mens jeg er der, og det gjør jeg ikke, det kunne jeg aldri i veden funnet på å gjøre, og hun stoler på meg. Hun er et av de fineste menneskene jeg vet om, ikke bare i helsevesenet men generelt her i verden. Vi har etterhvert blitt godt kjent med hverandre, og hun har en egen evne til å se rett gjennom meg. En god prat med henne, enten den varer ti minutter eller to timer, gjør at stormen i meg roer seg betraktelig, og i de situasjonene jeg treffer henne er det nettopp det som er det viktigste og mest verdifulle som kan skje. 

Sykepleieren ventet på meg når jeg var hjemme, og når jeg kommer inn døra står hun og venter på meg med et varmt smil. Jeg smiler tilbake, hun ler og sier at hun følte seg som en mamma som ventet på at dattera si skulle komme trygt hjem. Når vi kommer inn på rommet jeg skal sove på, så snur hun senga, for hun vet at jeg liker ha den med langsiden inn mot veggen, samt senghesten opp på begge sider. Så går hun og henter et laken til meg, før jeg kommer så langt at jeg får spurt om det, for hun vet også at jeg liker å ha et laken rundt meg under dynen.

Hun gir meg litt tid til å skifte og komme meg under dynen, før hun kommer tilbake og setter seg hos meg. Det er lenge siden sist vi møttes, mye har skjedd og vi har mye å snakke om, både godt og vondt. Etterhvert sier hun at det er sent nå, og jeg trenger å sove. Hun gir meg en varm og god nattaklem før hun går. I løpet av natten kikker hun inn til meg flere ganger. Døra knirker litt, så jeg halvvåkner noen av gangene. Dyna har glidd litt til siden, så hun brer den godt over meg, stryker meg på kinnet og hvisker mildt at jeg bare skal sove videre.

Jeg sovner igjen med det samme, i visshet om at her er jeg fullstendig trygg.

Déjà vu(~ish)

Da jeg kom hjem fra den grufulle innleggelsen var det bare utrolig godt å komme hjem. Godt å sove i egen seng, lage og spise min egen mat, dusje og gå på do alene. Dra opp til hestene, kose og stelle med dem, ri litt. Møte mine mennesker. Dagen etter at jeg kom hjem var det et møte med psykolog og fastlege, kanskje det mest produktive møtet vi noen gang har hatt og jeg følte at nå var vi virkelig på vei en plass! Det føltes deilig å være i trygge, kjente omgivelse, og jeg følte meg tilpass og rolig. I et par dager. Så kom realiteten synkende inn.

Jeg slet en del med alt som skjedde der borte, det gjør jeg enda men helt til å begynne med var det veldig intenst. Det var så mye, fysisk og psykisk påkjenninger. Krevende. Jeg tenkte mye på det; hva som ble sagt, hva som ble gjort, hva som ble ment. Det var forferdelig vondt å tenke på, og jeg klarte ikke la være å tenke på det. Et spørsmål som surret veldig var: «Er det meg?». Er det sånn at mitt kaos bringer ut det verste i folkene rundt meg? Det er ikke akkurat første gang det har skjedd. Folk som i utgangspunktet har vært tålmodige, gode mennesker har mistet tålmodigheten fullstendig med meg. Så da er det jo jeg som er problemet. Min feil. Alltid.

En uke etter at jeg kom hjem ble det flere legevaktsbesøk på rad, og jeg ble innlagt på KAD-sengene på legevakten. Tidligere har jeg vært der ofte, men nå var det kun andre gang på et halvt år at jeg ble innlagt der. På et tidspunkt så sluttet det å være en trygg plass for meg, derfor så jeg ikke poenget i å være der, men denne gangen var det annerledes. Jeg følte meg trygg og rolig, og følte en viss optimisme over at dette alternativet, som jeg egentlig hadde gitt opp for lengst, nå var aktuelt igjen. Favorittsykepleieren min jobbet den natta, jeg hadde ikke sett henne på lenge og det var godt å få snakket med henne. Jeg tenkte at kunne jeg bare få være der til over helga, over påske, i det minste, så ville det hjelpe meg langt på vei. Men neste formiddag kommer legen og sier at jeg ikke kan være der, at de sengene ikke er ment for «psykiatripasienter». Jeg skjønner ingenting, hvorfor har jeg da fått være der over 10 ganger det siste halvannet året?? Han sier at sjefen på legevakta har bestemt det. Legen er ikke helt stødig i norsk, så jeg ber om å få snakke med sjefen i stede.

«Sjefen» er en fornuftig mann jeg har møtt flere ganger før. Han forteller meg at det har vært innskrenkninger av reglene den siste tiden, og at det nå er slik som legen sa; psykiatripasienter får ikke være på KAD. Personellet på legevakta har ingen kompetanse innenfor psykiatri, og vil/kan derfor ikke ha ansvar for slike pasienter. Så bringer han opp det med forrige ukes innleggelse, dvs det som stod i journalen min (som ikke stemte!); at jeg skadet meg der til tross for at jeg hadde inngått en avtale om ikke å gjøre det. Jeg var allerede på gråten, men det fikk meg til å knekke sammen, tårene sprutet og jeg klarte så vidt snakke, prøvde desperat forklare at det ikke var sant, det som skjedde var en misforståelse, men ingen tror på meg! Jeg holder avtalene jeg inngår, jeg inngår aldri avtaler jeg ikke er sikker på at jeg kan holde, jeg ER pålitelig, skal det på grunn av denne ene misforståelsen være sånn at ingen skal stole på meg igjen!?! En feil, en misforståelse, et knippe unyanserte journal-notater fra mennesker som overhode ikke kjenner meg - skal det ødelegge alt?

Han forsøker berolige meg, forsikrer meg om at det som skjedde der ikke har noen sammenheng med at jeg ikke får være hos dem. Jeg har aldri skadet meg når jeg har vært på KAD, og han sier at han har ingen grunn til å ikke stole på meg. Han virker genuint opprør over å ikke kunne la meg bli, og det beroliger meg. Det at han faktisk bryr seg gjør at dette ikke er som sist gang. Selv om det på svært mange måter føles slik. Jeg blir kastet ut fra min aller siste trygge plass, uten noe back-up plan.

På et uforklarlig vis kommer jeg meg likevel gjennom de neste dagene. Noen kvelder senere drar jeg på legevakta for en prat. Legen er håpløs, samme som «hev meg ut» noen dager tidligere, det eneste han sier er at «hans råd er at jeg ikke skader meg,» og at jeg må være en «snill pike». Heldigvis får jeg en kort men verdifull peptalk med favorittsykepleieren som jobbet natta jeg fikk overnatte der. Jeg drar hjem med skuldrene noen desimeter lavere enn da jeg kom, og sover godt når jeg legger meg i min egen seng. Et lite, helt avgjørende løft som gjør at jeg kommer meg gjennom de siste rød-dagene før verden igjen åpner opp.

Når håpet dør og alt du vil er å dø med det

«Denne følelsen er annerledes enn noe jeg har kjent tidligere. Fortvilelsen og håpløsheten som har herjet av og på i flere år, har nå glidd over i resignasjon. Det fyller hele meg. Føles så bestemt, så endelig. Forædersk betryggende og farlig behagelig. Hele verden stanser opp. Det vil si, MIN verden har stanset opp. Alle andre fortsetter som før rundt meg, og blir bare fjernere og fjernere. Jeg hører ikke hjemme her og det blir klarere for hver sekund som tikker vekk. Jeg klamrer meg fast til det jeg får tak i, usikker på hvorfor, når det jeg egentlig vil er å gi slipp.»

Det startet i begynnelsen av februar, og ble gradvis verre og verre. Innimellom følte jeg meg litt bedre, som om det slapp litt opp, løsnet litt på grepet rundt halsen min... kun for så å strammes enda mer, og gjøre enda mer vondt. Uutholdelig vondt. Jeg kunne kjenne at håpet inni meg visnet hen, at det kveltes, at det gled vekk, at det døde – og det eneste jeg klarte å tenke var at jeg ønsket å dø sammen med det. Ikke bare tenkte jeg det, jeg sa det høyt til hjelpeapparatet. Jeg ba om hjelp, ba om at noen andre fant på noe lurt før jeg fant på noe dumt. Det var lite igjen som var uprøvd, men vi hadde noen få kort igjen å spille på. Som innleggelse. Så jeg ble innlagt, noe som var en kort og forferdelig opplevelse som endte opp med å bare styrke følelsen av resignasjon. Tomheten vokste inni meg og jeg lurte på om jeg fremdeles var et menneske.

Jeg har ikke visst hva jeg skulle gjøre. Ingen har visst det. Kanskje var det rett og slett ikke så mye som kunne gjøres, annet enn å bare ta en dag av gangen. Jeg fikk litt tettere oppfølging, måtte kutte ut alt som hadde med klatring å gjøre, men ellers holdt jeg alle avtaler og fulgte "timeplanen" min slavisk. Selv om jeg overhode ikke kunne se vitsen med noe av det. Det fantes ikke lengre noe vits, med noe som helst. Alt bare bygde på seg og det ble tyngre for hver dag som gikk. Jeg var helt ferdig.

Torsdag kveld i forrige uke var siste gang jeg hadde en sånn full krasj-følelse hvor hele verden bare kollapser rundt meg. Det er en uke siden nå, og jeg begynner å tørre håpe på at det er over, for denne gang. Etter ganske nøyaktig to måneder, fanget i en spiral som stadig gikk nedover, så roer det seg omsider. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg aner ikke hva som utløste det i utgangspunktet. Det virker så tilfeldig, og det er utrygt. Jeg vet aldri når disse super-nedturene kommer, eller hvor lenge de varer. Sist gang var i fjor sommer. Denne gangen varte det dobbelt så lenge og var dobbelt så ille. Jeg er redd for hvordan neste gang vil bli.

Men akkurat nå nyter jeg roen. Får mer kontakt med det inni meg som er MEG, og forsøker sortere følelsene og tankene om alt som har skjedd. Håper jeg og hjelpeapparatet kan lære noe av dette som vi kan ta med videre. Jeg har fortsatt mye angst og usikkerheter i meg, men "bare" den normale mengden som nok alltid vil være der. Ikke verre enn at det er til å leve med. Ikke verre enn at det er plass til mye, ekte glede også. Fremdeles har jeg ikke så mye energi, men jeg håper det vil komme seg etterhvert. Klatringen får jeg bare ta en lengre pause fra nå, også bruker jeg tiden og den energien jeg har i stallen, jeg kjenner at det er der og bare der jeg vil være. Trenger være. Hestene er så gode og herlige, de andre menneskene er fantastiske, det gjør så innmari godt for HELE meg å være der.

Livet er vakkert, jeg er glad jeg lever, og jeg nyter det. For en måned siden trodde jeg ikke det var mulig å føle det slik igjen. Alt var kullsvart og ingenting ville noen gang bli bedre. Men det ble det. Livet har svingninger, for noen langt dypere og mørkere enn for andre, men det positive med svingninger er jo at før eller siden går det oppover, garantert.

Et stort lite mirakel - Frøya

I starten av året fikk jeg nyss i at en ny hest, av den herlige rasen fjording, skulle komme til stallen. Jeg var kjapp med å tilby meg å være forrytter. Optimistisk, men vel vitende at ingenting var sikkert, kanskje ville eierne ombestemme seg, kanskje ville hun ikke trives i stallen vår, kanskje passet hun ikke til å gå i rideskole, kanskje ville ikke hun og jeg ha noe kjemi. Jeg håpet på det beste samtidig som jeg forberedte meg på det verste. Men hun kom, hun trives og føler seg som hjemme, hun går som ei kule i rideskolen, en rolig og herlig dame på 15 år som jeg er head over heels forelsket i (og jeg tror hun synes jeg er ganske okei også). De som eier henne kommer til å bruke henne så ofte som de ønsker, men det vil sannsynligvis ikke bli så veldig ofte, så i de fleste helger og ferier er det jeg som har henne.

Etter at jeg sluttet på skole er det nettopp helger og ferier som har vært det vanskeligste for meg. Helg og ferie har betydd «fri» fra trygghet, «fri» fra forutsigbarhet. «Fri» fra rutiner og vaner jeg er helt avhengig av for å kunne fungere. «Fri» fra faste avtaler med forskjellige mennesker jeg trenger faste avtaler med. «Fri» fra muligheten til å ta kontakt med nevnte mennesker utenfor de faste tidene, dersom behovet skulle melde seg. Enda verre har det vært det siste året, for da har jeg også hatt «fri» fra stallen. Hestene i stallen vår brukes i terapi på dagtid og i rideskole på ettermiddagen i hverdagene, så da er det som regel kun i helger og ferier eierene/forrytterne har hestene selv. «Fri» betyr for meg alt det samme som det har betydd før, men i tillegg så betyr det også at Frøya har fri fra terapi og rideskole. Så da er det meg og henne. Og den gleden veier opp for voldsomt mange av bakdelene med «fri». Jeg kan faktisk ta meg selv i å se frem til ferier.

 

Hun er så flott! Så vennlig, så rolig, men også våken og ivrig. Tillitsfull og tålmodig. Innimellom har hun noen usympatiske innfall og idèer, men det har vi vel alle, både tobeinte og firbeinte! Hun har en voldsomt fremdrift sammenlignet med de andre fjordingene, og det er fantastisk morsomt! Energi i stegene, enten vi rir eller hun leies inn/ut. Hun er tidligere travhest, og det er tydelig at trav er noe hun synes er gøy. Det er bare å smatte litt på henne så er hun oppe i trav uten å nøle. Hun er dessuten oppmerksomhetssøkende, liker å få kos, både i fjeset og på kroppen. Noen hester liker ikke at man kommer opp i fjeset på de, og det er jo forståelig, så jeg er så glad for at hun er komfortabel med det. Ingenting er bedre enn å få kose med en stor, varm, myk mule!

 

Frøya er blitt min livline. Med henne har jeg betydelig mye mer mål og mening i livet. Noe å kjempe for. Jeg vil være sterk for henne, for å kunne ta best mulig vare på henne. Er jeg innlagt vil det sette en begrensning på tiden jeg får brukt i stallen, og dersom jeg har ferske sår vil det begrense hva jeg fysisk er i stand til å gjøre i stallen. Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å bli innlagt eller skade meg selv igjen, for det kommer til å skje, men det vil ikke skje så ofte som det ellers ville gjort. Jeg er så klart redd for at jeg ikke vil ta godt nok vare på henne, men jeg ville ikke tilbydd meg å være forrytter dersom jeg ikke ville klart det. Dessuten er hun som gir meg ansvaret for Frøya fullstendig klar over alle mine «feil og mangler», og mener det går helt fint likevel. Jeg er jo relativt ny i alt dette og det er ikke alt jeg kan lære Frøya, så jeg får uansett hjelp. Daglig leder i stallen, Marie, og flere av de andre flotte menneskene trår til der det trengs. Det er godt miljø og folk stiller opp for hverandre. Jeg har hatt en del problemer med kroppen i det siste så det har blitt litt begrenset hvor mye jeg kan gjøre, men jeg har fått mye og god hjelp hele veien.

Helt til slutt må jeg jo nevne at jeg ikke har glemt godgutten Tarzan. Jeg har han enda på (halv)for, men han er fremdeles skadet. Det blir dermed ikke noe ridning på han, men mye møkking og godbiter og stell. Han er ikke så sosial, ikke så veldig oppmerksomhetssøkende, er av typen som ikke vil ha noe kos i ansiktet, men synes det er greit å bli børstet, er en rolig, stødig og pålitelig fyr. Han «snakker» veldig mye, som regel for å få noe godt, og han er utrolig søt og sjarmerende når han gjør det så han får som regel noe. Når jeg måkker hos han så gjør jeg det ofte mens han står inne i boksen. Det var helt uaktuelt tidligere, dersom det sto en hest inne i en boks som skulle måkes så flyttet jeg alltid hesten til en ledig boks, men med han går det helt fint. Sjansen for at han skal skvette til og/eller hive på seg så han klemmer meg mot veggen eller tråkker på meg er helt minimal. Han er oppmerksom og hensynsfull. Jeg blir bare tryggere og tryggere på han.

Tarzan trives best når han får stå på hodet i matfatat (bokstavlig talt).

Valentine-gave; pink lady epler i hjerte-form!