Øyeblikk #19 (trygghet)

Det har vært en lang og tøff kveld. Legevaktslegen vil at jeg overnatte hos dem, og det går jeg med på. Jeg drar hjemom for å hente toalettsaker, pysj, mobillader og noen andre nødvendigheter. Det begynner å bli veldig sent, resten av verden sover. Til min store glede er det favorittsykepleieren min som jobber den natten.

Hun er rolig, ærlig, direkte, samt usedvanlig omsorgsfull og beskyttende overfor meg. Jeg vet at hun forventer at jeg er ærlig med henne også, og jeg innfrir den forventningen, alltid. Det er en absolutt regel om at jeg ikke skader meg selv mens jeg er der, og det gjør jeg ikke, det kunne jeg aldri i veden funnet på å gjøre, og hun stoler på meg. Hun er et av de fineste menneskene jeg vet om, ikke bare i helsevesenet men generelt her i verden. Vi har etterhvert blitt godt kjent med hverandre, og hun har en egen evne til å se rett gjennom meg. En god prat med henne, enten den varer ti minutter eller to timer, gjør at stormen i meg roer seg betraktelig, og i de situasjonene jeg treffer henne er det nettopp det som er det viktigste og mest verdifulle som kan skje. 

Sykepleieren ventet på meg når jeg var hjemme, og når jeg kommer inn døra står hun og venter på meg med et varmt smil. Jeg smiler tilbake, hun ler og sier at hun følte seg som en mamma som ventet på at dattera si skulle komme trygt hjem. Når vi kommer inn på rommet jeg skal sove på, så snur hun senga, for hun vet at jeg liker ha den med langsiden inn mot veggen, samt senghesten opp på begge sider. Så går hun og henter et laken til meg, før jeg kommer så langt at jeg får spurt om det, for hun vet også at jeg liker å ha et laken rundt meg under dynen.

Hun gir meg litt tid til å skifte og komme meg under dynen, før hun kommer tilbake og setter seg hos meg. Det er lenge siden sist vi møttes, mye har skjedd og vi har mye å snakke om, både godt og vondt. Etterhvert sier hun at det er sent nå, og jeg trenger å sove. Hun gir meg en varm og god nattaklem før hun går. I løpet av natten kikker hun inn til meg flere ganger. Døra knirker litt, så jeg halvvåkner noen av gangene. Dyna har glidd litt til siden, så hun brer den godt over meg, stryker meg på kinnet og hvisker mildt at jeg bare skal sove videre.

Jeg sovner igjen med det samme, i visshet om at her er jeg fullstendig trygg.