Årsak og virkning (og sammenhenger)

Nå er det snart tre uker siden «det» plutselig, uventet, etterlengtet og i grevens tid slapp taket. Jeg tror ikke jeg ville holdt ut stort lengre. De dårlige følelsene er ikke blitt borte, de er der enda, de ligger der, men gjøre ikke så mye mer enn akkurat det. Som om de ikke har krefter til å gjøre noe mer. De tar ikke lengre overhånd. Det er stille og rolig i hodet mitt. Jeg puster og lever og nyter. Det vil nok ikke vare for evig, dårligere dager og øyeblikk vil komme, det vil alltid komme. På samme måte som dårlige dager ikke vil vare for evig, bedre dager og øyeblikk vil komme (skulle ønske den andre var like lett å tro på som den første).

"Etter ganske nøyaktig to måneder, fanget i en spiral som stadig gikk nedover, så roer det seg omsider. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg aner ikke hva som utløste det i utgangspunktet. Det virker så tilfeldig, og det er utrygt. Jeg vet aldri når disse super-nedturene kommer, eller hvor lenge de varer."

(Fra innlegget; «Når håpet dør og alt du vil er å dø med det»)

Kanskje er det ikke så tilfeldig og uforutsigbart likevel. Jeg har prøvd, både alene og sammen med psykologen, å nøste opp i det som skjedde, hva som utløste det. Det er vanskelig når det ikke er en åpenbar, konkret, direkte sammenheng mellom ting, men en abstrakt, 1000-biters-puslespill-av-en-sandstrand sammenheng. Jeg synes generelt det er vanskelig å se hvordan ting henger sammen. Alt som ikke er konkret er frustrerende og tungt å skulle forholde seg til. Nesten så ille at det er et bedre alternativ å bare kalle det «tilfeldigheter» og la det være med det, i stede for å prøvde løse det opp... Men bare nesten. Denne nylige nedturen har vært så fæl og smertefull at vi (jeg og behandlingsteamet mitt) er nødt til å pirke i det. Det føles viktig å lære noe av det, finne noe det går an å ta med seg videre. Og ideelt sett dra nytte av på et senere tidspunkt.

Det siste året har jeg tenkt at den eneste begrensningen jeg har, er den fysisk. Det var den eneste målestokken forholdt meg til. Var jeg i stand til å gjøre det, eller i stand til å presse meg til å gjøre det, så kunne jeg gjøre det. Tidligere har jeg vært syk og svak, og det har satt sine naturlige begrensningen. Nå er kroppen min frisk og sterk og jeg føler meg som en bulldoser som bare kan kjøre på. Jeg lyttet ikke til kroppen, overså de mange fysiske tegnene frem til det ble såpass ille at jeg fikk betennelse i skulder, og til slutt ble så ekstremt utmattet at jeg var like trett etter ni timers søvn som jeg var da jeg la meg, og å gjøre noe som helst fysisk arbeid gjorde meg akutt svimmel og intenst kvalm.

Og hodet da. Overarbeidet, overstimulert, overveldet. Kroppen fløy rundt med et motvillig hode på slep, alle dets ønsker om ro og hvile ble overkjørt av bulldoser-kroppen som var i stand til å presse seg så hardt så hardt så hardt! Jo mer aktiv jeg var jo mindre tid ble det til å tenke og føle. En lang stund går det bra å gjøre det. Etterhvert går det dårlig. Plutselig går det ikke i det hele tatt.

Etter mange år med undervekt, underernæing, 90% av tiden tilbragt liggende/sittende og i isolasjon, er det kanskje ikke rart at det ble for mye. I tillegg til at jeg var svært mye mer fysisk aktiv, var jeg også ekstremt mye mer sosial. Jeg var vakt i klatreveggen, og tok i tillegg mange ekstravakter og var ofte selv å klatret eller bare dro innom også når jeg ikke hadde vakt. Jeg hjalp til i rideskolen hvor jeg forholdt meg til barn og ungdommer og foreldre flere timer i strekk. Og selvsagt alle nye menneskene jeg ble kjent med i både veggen og stallen. Å få anerkjennelse og gode tilbakemeldinger fra folk ble som en rus. Det føltes som gå fra å være ingen, noen som ikke gjorde noe bemerkelsesverdig og egentlig ikke betydde noe, til å gjøre noe for andre, bli lagt merke til, være noen, rett og slett! Etter å ha stengt meg inne/hatt en svært begrenset antall folk å forholde meg til i så mange år tidligere, ble det en solid sosial overdose. Jeg ser det tydelig nå; for mange folk, for mange inntrykk, for mye å forholde seg til. Det ga meg jo i utgangspunktet noe fint, men som i så mange andre sammenhenger så overdrev jeg det jeg gjorde og kjørte det hele på ræv.

Det som har gjort at ting har lettet litt nå er kanskje at jeg har gjort noen forandringer. Eller, jeg har blitt tvunget til å gjøre noen forandringer. Det har vært bra for meg, men det føltes alt annet enn bra til å begynne med. At jeg måtte kutte fullstendig ut å være i veggen var et enormt nederlag. At jeg ikke hadde verken overskudd eller lyst til å fortsette å hjelpe til på rideskolen føltes like jævlig. Men nå som jeg har fått det litt på avstand føles det bedre. Klatringen skal jeg gi meg selv en lang pause fra, og starte igjen når jeg har lyst og overskudd. Etter å ha hoppet over mange vakter, forsøker jeg å starte forsiktig opp igjen med det. Hvem jeg har vakt sammen med er alfa omega, heldigvis er jeg på vaktlag sammen med en god venninne som jeg føler meg trygg på og trygg sammen med. Rideskolen er jeg ferdig med, men jeg fortsetter å dra opp på ettermiddagene når det er rideksole, og bare pusle rundt. Som regel hver dag, uten å ha oppgaver jeg MÅ gjøre. Jeg får likevel som regel gjort et og annet fornuftig, og uten noe press og forventninger så går det fint, jeg kjører mitt eget løp, i mitt eget tempo, og koser meg med det. Det holder å gjøre litt, jeg trenger ikke å føle at jeg må gjøre alt. Selv om jeg føler jeg bare daffer rundt så får jeg likevel gode tilbakemeldinger fra folk rundt meg, så da er det vel godt nok det jeg gjør.

Jeg må bare ta det med ro! «Bare». Det virker som at jo mer jeg gjør, jo høyere tempo jeg har, jo uroligere blir jeg. Hvor enn bakvendtland det måtte høres ut. Rastløs og ute av stand til å roe ned, havner jeg i en ond sirkel som ikke stopper før jeg møter veggen fullstendig. Ting blir ikke ille plutselig, og det blir heller ikke bra plutselig. Forebygging er viktig. Ikke la det gå så lang at jeg blir for sliten. Jeg tåler å ha en travel dag, men ikke mange slike over lengre perioder. Nok søvn og nok mat må komme høyt på prioriteringslista. Jeg må være flinkere til å jobbe med forholdet mellom aktivitet og hvile, og tenker at jeg kanskje kan gjøre begge deler samtidig. Drar jeg opp i stallen så trenger jeg ikke løpe rundt og stresse, jeg kan setter meg ned på en gressflekk å se på hestene når sola skinner. Jeg kan møkke luftegårder i et så rolig tempo at jeg ikke engang blir svett. Det tar kanskje ekstra lang tid da, men det er deilig å surre rundt og bare være. Det er godt nok.