Déjà vu(~ish)

Da jeg kom hjem fra den grufulle innleggelsen var det bare utrolig godt å komme hjem. Godt å sove i egen seng, lage og spise min egen mat, dusje og gå på do alene. Dra opp til hestene, kose og stelle med dem, ri litt. Møte mine mennesker. Dagen etter at jeg kom hjem var det et møte med psykolog og fastlege, kanskje det mest produktive møtet vi noen gang har hatt og jeg følte at nå var vi virkelig på vei en plass! Det føltes deilig å være i trygge, kjente omgivelse, og jeg følte meg tilpass og rolig. I et par dager. Så kom realiteten synkende inn.

Jeg slet en del med alt som skjedde der borte, det gjør jeg enda men helt til å begynne med var det veldig intenst. Det var så mye, fysisk og psykisk påkjenninger. Krevende. Jeg tenkte mye på det; hva som ble sagt, hva som ble gjort, hva som ble ment. Det var forferdelig vondt å tenke på, og jeg klarte ikke la være å tenke på det. Et spørsmål som surret veldig var: «Er det meg?». Er det sånn at mitt kaos bringer ut det verste i folkene rundt meg? Det er ikke akkurat første gang det har skjedd. Folk som i utgangspunktet har vært tålmodige, gode mennesker har mistet tålmodigheten fullstendig med meg. Så da er det jo jeg som er problemet. Min feil. Alltid.

En uke etter at jeg kom hjem ble det flere legevaktsbesøk på rad, og jeg ble innlagt på KAD-sengene på legevakten. Tidligere har jeg vært der ofte, men nå var det kun andre gang på et halvt år at jeg ble innlagt der. På et tidspunkt så sluttet det å være en trygg plass for meg, derfor så jeg ikke poenget i å være der, men denne gangen var det annerledes. Jeg følte meg trygg og rolig, og følte en viss optimisme over at dette alternativet, som jeg egentlig hadde gitt opp for lengst, nå var aktuelt igjen. Favorittsykepleieren min jobbet den natta, jeg hadde ikke sett henne på lenge og det var godt å få snakket med henne. Jeg tenkte at kunne jeg bare få være der til over helga, over påske, i det minste, så ville det hjelpe meg langt på vei. Men neste formiddag kommer legen og sier at jeg ikke kan være der, at de sengene ikke er ment for «psykiatripasienter». Jeg skjønner ingenting, hvorfor har jeg da fått være der over 10 ganger det siste halvannet året?? Han sier at sjefen på legevakta har bestemt det. Legen er ikke helt stødig i norsk, så jeg ber om å få snakke med sjefen i stede.

«Sjefen» er en fornuftig mann jeg har møtt flere ganger før. Han forteller meg at det har vært innskrenkninger av reglene den siste tiden, og at det nå er slik som legen sa; psykiatripasienter får ikke være på KAD. Personellet på legevakta har ingen kompetanse innenfor psykiatri, og vil/kan derfor ikke ha ansvar for slike pasienter. Så bringer han opp det med forrige ukes innleggelse, dvs det som stod i journalen min (som ikke stemte!); at jeg skadet meg der til tross for at jeg hadde inngått en avtale om ikke å gjøre det. Jeg var allerede på gråten, men det fikk meg til å knekke sammen, tårene sprutet og jeg klarte så vidt snakke, prøvde desperat forklare at det ikke var sant, det som skjedde var en misforståelse, men ingen tror på meg! Jeg holder avtalene jeg inngår, jeg inngår aldri avtaler jeg ikke er sikker på at jeg kan holde, jeg ER pålitelig, skal det på grunn av denne ene misforståelsen være sånn at ingen skal stole på meg igjen!?! En feil, en misforståelse, et knippe unyanserte journal-notater fra mennesker som overhode ikke kjenner meg - skal det ødelegge alt?

Han forsøker berolige meg, forsikrer meg om at det som skjedde der ikke har noen sammenheng med at jeg ikke får være hos dem. Jeg har aldri skadet meg når jeg har vært på KAD, og han sier at han har ingen grunn til å ikke stole på meg. Han virker genuint opprør over å ikke kunne la meg bli, og det beroliger meg. Det at han faktisk bryr seg gjør at dette ikke er som sist gang. Selv om det på svært mange måter føles slik. Jeg blir kastet ut fra min aller siste trygge plass, uten noe back-up plan.

På et uforklarlig vis kommer jeg meg likevel gjennom de neste dagene. Noen kvelder senere drar jeg på legevakta for en prat. Legen er håpløs, samme som «hev meg ut» noen dager tidligere, det eneste han sier er at «hans råd er at jeg ikke skader meg,» og at jeg må være en «snill pike». Heldigvis får jeg en kort men verdifull peptalk med favorittsykepleieren som jobbet natta jeg fikk overnatte der. Jeg drar hjem med skuldrene noen desimeter lavere enn da jeg kom, og sover godt når jeg legger meg i min egen seng. Et lite, helt avgjørende løft som gjør at jeg kommer meg gjennom de siste rød-dagene før verden igjen åpner opp.