Når håpet dør og alt du vil er å dø med det

«Denne følelsen er annerledes enn noe jeg har kjent tidligere. Fortvilelsen og håpløsheten som har herjet av og på i flere år, har nå glidd over i resignasjon. Det fyller hele meg. Føles så bestemt, så endelig. Forædersk betryggende og farlig behagelig. Hele verden stanser opp. Det vil si, MIN verden har stanset opp. Alle andre fortsetter som før rundt meg, og blir bare fjernere og fjernere. Jeg hører ikke hjemme her og det blir klarere for hver sekund som tikker vekk. Jeg klamrer meg fast til det jeg får tak i, usikker på hvorfor, når det jeg egentlig vil er å gi slipp.»

Det startet i begynnelsen av februar, og ble gradvis verre og verre. Innimellom følte jeg meg litt bedre, som om det slapp litt opp, løsnet litt på grepet rundt halsen min... kun for så å strammes enda mer, og gjøre enda mer vondt. Uutholdelig vondt. Jeg kunne kjenne at håpet inni meg visnet hen, at det kveltes, at det gled vekk, at det døde – og det eneste jeg klarte å tenke var at jeg ønsket å dø sammen med det. Ikke bare tenkte jeg det, jeg sa det høyt til hjelpeapparatet. Jeg ba om hjelp, ba om at noen andre fant på noe lurt før jeg fant på noe dumt. Det var lite igjen som var uprøvd, men vi hadde noen få kort igjen å spille på. Som innleggelse. Så jeg ble innlagt, noe som var en kort og forferdelig opplevelse som endte opp med å bare styrke følelsen av resignasjon. Tomheten vokste inni meg og jeg lurte på om jeg fremdeles var et menneske.

Jeg har ikke visst hva jeg skulle gjøre. Ingen har visst det. Kanskje var det rett og slett ikke så mye som kunne gjøres, annet enn å bare ta en dag av gangen. Jeg fikk litt tettere oppfølging, måtte kutte ut alt som hadde med klatring å gjøre, men ellers holdt jeg alle avtaler og fulgte "timeplanen" min slavisk. Selv om jeg overhode ikke kunne se vitsen med noe av det. Det fantes ikke lengre noe vits, med noe som helst. Alt bare bygde på seg og det ble tyngre for hver dag som gikk. Jeg var helt ferdig.

Torsdag kveld i forrige uke var siste gang jeg hadde en sånn full krasj-følelse hvor hele verden bare kollapser rundt meg. Det er en uke siden nå, og jeg begynner å tørre håpe på at det er over, for denne gang. Etter ganske nøyaktig to måneder, fanget i en spiral som stadig gikk nedover, så roer det seg omsider. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg aner ikke hva som utløste det i utgangspunktet. Det virker så tilfeldig, og det er utrygt. Jeg vet aldri når disse super-nedturene kommer, eller hvor lenge de varer. Sist gang var i fjor sommer. Denne gangen varte det dobbelt så lenge og var dobbelt så ille. Jeg er redd for hvordan neste gang vil bli.

Men akkurat nå nyter jeg roen. Får mer kontakt med det inni meg som er MEG, og forsøker sortere følelsene og tankene om alt som har skjedd. Håper jeg og hjelpeapparatet kan lære noe av dette som vi kan ta med videre. Jeg har fortsatt mye angst og usikkerheter i meg, men "bare" den normale mengden som nok alltid vil være der. Ikke verre enn at det er til å leve med. Ikke verre enn at det er plass til mye, ekte glede også. Fremdeles har jeg ikke så mye energi, men jeg håper det vil komme seg etterhvert. Klatringen får jeg bare ta en lengre pause fra nå, også bruker jeg tiden og den energien jeg har i stallen, jeg kjenner at det er der og bare der jeg vil være. Trenger være. Hestene er så gode og herlige, de andre menneskene er fantastiske, det gjør så innmari godt for HELE meg å være der.

Livet er vakkert, jeg er glad jeg lever, og jeg nyter det. For en måned siden trodde jeg ikke det var mulig å føle det slik igjen. Alt var kullsvart og ingenting ville noen gang bli bedre. Men det ble det. Livet har svingninger, for noen langt dypere og mørkere enn for andre, men det positive med svingninger er jo at før eller siden går det oppover, garantert.