Øyeblikk #20 (når livet gjør godt)

Det er søndag.

Klokken er elleve. Frøya er børstet og salet på, og vi er klare for ridetime. Solen titter frem og hun som skal instruere meg foreslår at vi tar det på utebanen. Vi har mye å jobbe med. Noen ting som hun før klarte helt fint har hun nå begynt å tulle med (bare fordi hun vil, den lille tullingen), mens andre ting som hun slet med før går nå kjempefint. Galopp, for eksempel, det klarte hun ikke i det hele tatt da hun kom hit, men nå galopperer hun som om hun aldri har gjort annet! Vel, nesten i hvertfall. Det er så godt å se at det går fremover, og galopp er jo noe av det morsomste som finnes. Frøya er den fineste i verden. Hun er det beste som har hendt meg. Jeg elsker henne så høyt at det gjør vondt.

Klokken er tolv. Timen er over og både jeg og Frøya er svette. Jeg har tatt av sal og hodelag, og hun står i boksen og hviler seg. Instruktøren sier hun skal vise meg noe hun kjøpte til hesten sin, jeg følger etter henne inn på fellesrommet – hvor sju andre står klare for å overraske meg med kake, brus, snacks og gave. Jeg har nemlig bursdag om noen dager. Overrasket blir jeg virkelig, dette hadde jeg aldri forventet, blir bare stående og smile, litt forlegen, men uendelig glad og takknemlig over disse fantastiske menneskene. Det er noe av det fineste noen har gjort for meg. Vi setter oss ned, jeg blåser ut lysene på kaken og den blir skjært opp. I utgangspunktet er en slik situasjon det verste som kan skje meg, for jeg har jo bakterieangst og klarer/tør ikke spise noe som noen andre har laget, tør ikke drikke av glass eller spise av fat eller bruke bestikk engang. Og å takke nei til bursdagskake og godteri som noen har stelt i stand for meg, det finnes vel knapt noe mer uhøflig og utakknemlig?? Men alle disse menneskene her, de kjenner meg. De kjenner til hvordan jeg har det, hva jeg sliter med, så ingen forventer at jeg skal spise kake eller saltstenger eller drikke noe. De sier det høyt også, så det ikke skal herske noen tvil.

Jeg får en boks, i den er det et kort og forskjellig snacks og drikke. Blant annet kick-lakris. Siden den er singel-pakket og ingen har tatt direkte på den, kan jeg spise en sånn. Hvertfall i teorien. Jeg spiser i utgangspunktet ikke godteri, sånn egentlig ikke i det hele tatt, ikke på mange år, men en gang hvert jubelår slår jeg meg løs. Ved (særdeles) spesielle anledninger. Aldri alene, alltid sammen med noen andre som spiser akkurat det samme, og vet om hvor stort steg det er for meg. Jeg overrasker meg selv med å faktisk plukker opp to av kick'ene, gir den ene til en av de andre, og spiser den andre selv, samtidig som hun spiser sin. Den er god, like god som jeg husker den. Jeg vet at flere i rommet vet at den lille tingen er en skikkelig big deal for meg, og det gjør meg trygg og rolig. Vi flytter oss etterhvert ut, det er varmt og deilig i solveggen, vi sitter og prater, blir underholdt av hundene som løper rundt. Ingen har det travelt, ingenting haster, alt er bra.

 

Klokka er to. Hesten til Ida vil ikke stå i ro og spise gress, i stede går han bare frem og tilbake ved porten og stresser. Ida prøver sette seg på beitet sammen med han. Jeg sitter sammen med henne. Og det funker, han gomler fornøyd i seg det grønne gresset, mens vi sitter/ligger midt på marka. Sola er enda varmere nå, det føles virkelig som sommer. Vi snakker sammen, om alt mulig rart. Jeg har ikke trodd jeg ville få en venninne som ville være meg nær nok til at vi kunne snakke om nettopp de tingene vi snakker om, men Ida er altså blitt en sånn venninne. Hun er uendelig blid og positiv, men også ærlig og fornuftig. Et av de fineste menneskene jeg har møtt i livet mitt.

Klokka er ni. Jeg sitter hjemme, litt solbrent på nakken, full av gode følelser, tenker tilbake på alt som har skjedd siden jeg sto opp i morges. Dette har vært en av de fineste dagene i mitt liv. Den kroniske stormen som herjer i meg er roligere enn jeg kan huske at den har vært på en lang stund. Følelsen av lykke er større og sterkere enn den har vært på en lang stund. Livet kjennes godt ut.

Spiseforstyrrelseslogikk 101

Jeg ser tilbake på dette, en annen Tora i et annet liv, og jeg sverger at det aldri skal skje igjen, jeg skal aldri noen gang tilbake dit....

....samtidig som tårene triller av frustrasjon, sorg, lengsel og savn etter nettopp dette (?!?)

Det er usunt å være for sunn

Jeg re-poster et innlegg som jeg skrev for to år siden, som jeg tenkte var greit å poste igjen, fordi det tar opp en viktig tema som er minst like relevant i dag. Og i forhold til det jeg skrev om meg selv og maten, er det fint lite som har forandret seg de siste par årene, ting har stagnert og jeg er i samme situasjon i dag. Men har fremdeles et håp for at fremtiden vil kunne se annerledes ut.

Hva man spiser, hvordan kostholdet ser ut og hva som passer for en selv er noe kun man selv kan finne ut av. Vil man spise lavkarbo, gjør man det. Vil man kutte ned på sukker, gjør man det. Vil man leve sunnere, gjør man det. Det er ikke noe galt i noen av dette. Hvertfall ikke i utgangspunktet. Kanskje føler man seg bedre, både fysisk og psykisk, og hva er vel bedre enn det? Men her kommer det viktige spørsmålet; er FRYKT  bakgrunnen for valgene man tar? Det er bra å ønske å leve sunnere, men dersom det ønsket har opprinnelse i frykt for det man kutter ut (karbo/sukker/«usunnhet»), bør det lyse en varselslampe. Dersom man kommer i en situasjon hvor man må spise det man ellers unngår, vil det være ubehagelig? Eller umulig? Eller greit, sånn for en gangs skyld? Det er svært mange som ikke tenker på dette – men som absolutt burde det. For ordens skyld, vegetarisme/veganisme er selvsagt et unntak.

Selv spiser jeg sånn halvveis lavkarbo (halv-karbo??). Jeg spiser lavkarbo brød, spiser ikke ris eller pasta eller mel, men jeg spiser feks grøt, og har ikke noe begrensninger i hva jeg spiser av frukt og grønnsaker (noe de mest fanatiske lavkarboerne har). Jeg spiser heller ikke godteri eller sjokolade. Valgene jeg tar handler ikke om sunnhet, det handler utelukkende om frykt – og det er jeg veldig klar over (noe mange andre ikke er når det gjelder deres eget kosthold). Når jeg ser for meg en friskere versjon av meg selv, ser jeg ikke nødvendigvis for meg en Tora som spiser masse pasta og brød og sjokolade. Jeg har vokst opp i et hjem med en normalt og sunt kosthold. Vi feks alltid har valgt fullkornspasta foran lys pasta, og grovt brød foran lyst eller halv-grovt, og det meste av maten har vært hjemmelaget, fra bunnen av. Det vil ikke være naturlig for meg å begynne å spise loff til frokost, middag og kvelds (sånn for å sette det på spissen, og å unngå å tråkke noen på tærne), men jeg vil nok spise mer karbo enn jeg gjør nå. Grove og «trege» karbohydrater er overhode ikke farlige, de gir god energi og er ypperlige byggesteiner for kroppen.

Kostholdet en frisk(ere) Tora har vil handle mer om hva jeg velger, og mindre om hva jeg velger bort. Sunnhet handler ikke om å spise mye av det ene og kutte ut det andre. Sunnhet handler om balanse. Litt av alt, og alt med måte. Med mindre man har en allergi, er det ikke noe man trenger kutte helt ut. Ingenting bør være forbudt. Fokuset bør være på mulighetene, ikke begrensningene. Det er usunt å være for sunn.

«Jeg må ta vare på meg selv for å kunne ta vare på henne»

I forrige innlegg skrev jeg om (enda) en dårlig opplevelse på legevakta. Det er i etterkant av en slik hendelse at det kan gå skikkelig til helvete. Og det kunne det lett ha gjort. Men det gjorde det ikke. På turen hjem så roet jeg nemlig meg selv ned ved å tenke på Frøya. Fokuserte på henne; den store, stødige, snille, varme, myke, rolige kosebamsen. Hadde det hendt meg noe så ville hun jo blitt godt ivaretatt, men, jeg vil jo aller helst ta vare på henne selv. Så jeg må ta vare på meg selv for å kunne ta vare på henne. Jeg må ta vare på meg selv for å kunne ta vare på henne. Jeg må ta vare på meg selv for å kunne ta vare på henne. Det får bli mitt mantra.

Jeg har så utrolig mange eksempler på hvor fantastisk hun er på alle mulige måter. Når jeg er redd, er hun rolig. Man kan vel trygt si at jeg er en nevrotisk person, og det er mang en gang under ridetimer har jeg vært redd, engstelig og anspent. Ikke på grunn av henne, men feks fordi det har vært fremmede hester eller ryttere inne i ridehallen sammen med oss (noe som stresser meg enormt, men overhode ikke henne!). At rytteren er anspent er noe hester ofte reagerer veldig på, og de blir gjerne usikre selv, men ikke Frøya mi. Hun er trygg, rolig og stødig som et fjell. Også er det andre ganger, i andre situasjoner, hvor hun er redd eller usikker, feks de gangene jeg leier eller rir henne på korte turer. Da er det jeg som er rolig, og gjør alt jeg kan for å trygge henne. Så vi tar liksom litt vare på hverandre, føler jeg.

Hun er den perfekte hesten for meg. Og med det mener jeg ikke at hun føyer seg etter alt jeg vil, for jeg må virkelig jobbe med henne. Hun kan være en sta hest som har sine egne idèer og planer. Så vi jobber med å jobbe sammen. Vi har kommet langt disse fire månedene hun har vært her, det synes jeg selv og jeg har fått høre det fra andre også. Det går fremover! Steg for steg! Vi får til mer og mer sammen. Det er verdens beste følelse. Og jeg kan ikke beskrive hvor utrolig deilig det er å kunne måle konkret fremgang i andre ting enn «antall kilo kroppen har gått opp» og «antall dager siden siste kutt».

Hadde Frøya vært en mer nervøs og usikker hest, så hadde jeg ikke kunnet ha henne. Jeg er så glad for at den ble en sånn god match mellom oss! Marie i stallen sier at «man får den hesten det er meningen at man skal ha». Det føles som jeg, selv om jeg ikke skjønte det før nå, har gått rundt de siste 26 årene og bare ventet på Frøya.

Beklager at min smerte kom på et tidspunkt som var ubeleilig for deg

Jeg kommer inn på venterommet på legevakta. Leger står i døra. Jeg har møtt han mange ganger før. Han er typen som lar dagsformen diktere hvordan han behandler meg. Har han en god dag så er han tålmodig, synes innmari synd på meg. Huffer seg noe verre og sier «stakkars» så ofte at det er på grensen til å bli nedlatende. Snakker om meg som barn og om familien min, som han kjenner fra før. Har han en dårlig dag så er han verdens mest usympatiske type. Han er kort og utålmodig og ufin og veldig uprofesjonell. Tidligere har han feks spurt meg om jeg synes at «det var rettferdig at han måtte drive å sy meg sammen når han hadde så veldig hodepine». Han har en annen gang «tvunget» en sykepleier til å hjelpe han å stifte sårene mine, selv om jeg ikke visste hva i alle dager det var og bare gråt, og både jeg og sykepleieren åpenbart var ekstremt ukomfortabel med hele situasjonen.

Med det samme jeg kommer inn døren skjønner jeg at dette ikke er en god dag. Hele han utstråler irritasjon, og han mumler noe til meg. Jeg hører egentlig hva han sier, men vil være sikker så jeg spør «hva var det du sa nå?». Han stopper og snur seg mot meg, og gjentar «jeg har andre ting å gjøre enn å drive å sy deg midt på natten». Så snur han seg tilbake igjen og fortsetter å gå. Med ryggen til meg sier han klart og tydelig; «det er no tull. Dette er bare tull!». Perpleks stopper jeg opp og spør han om han vil jeg bare skal dra igjen da. Utålmodig sier han at enten får jeg komme igjen og gå inn på behandlingsrommet så vi får sydd, eller så får jeg bare dra. Jeg går inn, men kjenner umiddelbart at jeg ikke vil dette. Så jeg sier at jeg bare drar igjen, jeg. «Okei» sier han kort og går sin vei.

Denne opplevelsen velger jeg å fortelle om fordi jeg ikke har tenkt å bare svelge dette unna i stillhet. Fordi det der, er ikke greit. Fordi verken jeg eller noen andre skal behøve å «tåle» slike opplevelser bare fordi skaden er selvpåført. Fordi jeg skal ikke skamme meg over hva jeg sliter med. Fordi jeg ikke klarte reagere og si noe til han da. Fordi jeg klarte ikke forsvare meg selv. Men jeg klarer det nå. Beklager at min smerte, mitt sammenbrudd, mitt tilbakefall kom på et tidspunkt som var ubeleilig for deg. Jævla rævhåll.

At leger kan være sliten og frustrert og ha dårlige dager, SKJØNNER jeg, det har jeg full forståelse for, men det finnes da grenser for hva man skal finne seg i?! Det er ikke slik at jeg forventer trøst og oppmerksomhet og stakkars meg her og stakkars meg der. Det eneste jeg ønsker er at legen skal gjøre JOBBEN sin, og ha sånn passelig med respekt, samt helt grunnleggende folkeskikk.

Jeg er stolt over meg selv for at jeg tok et bevisst valg om å dra, i stede for å tafatt sette meg ned og vise han såret, og så være ydmyk og takknemlig for at han var så generøs og storsinnet at han tok seg tid til å sy dumme meg. Som regel blir jeg bare helt nikkedukke rundt autoritetspersoner og så klarer jeg ikke tenke en eneste tanke før etterpå. Men ikke denne gangen! Når jeg viser frem sår er jeg på mitt mest blottlagte og sårbare, og det var ikke snakk om at jeg skulle la han se meg slik. Såret var (heldigvis) ikke stort eller komplisert, så jeg tenker at det er enklere for kroppen å ta hånd om det selv, enn det vil være for sjelen å tilbringe et sekund lengre med den doktoren. Jeg gikk ut derfra med hevet hode.

2012 & døden VS 2016 & livet

Fire år er gått. Jeg husker (heldigvis?) absolutt ingenting av hva det var som hadde skjedd den gangen, hvorfor jeg var på sykehus eller hva som ble gjort der. Men jeg vet at utrolig mye har skjedd og ekstremt mye har forandret seg de siste fire årene.

  

Den gang...

Jeg er (relativt nylig!) blitt en person som gleder seg til helger og ferier! Ene og alene takket være Frøya og de flotte menneskene i stallen. Jeg er fremdeles en stooor fan av hverdagen, men kan absolutt se fordeler med fridager innimellom (fordi fridager = ekstra stall- og hestetid!).

Frøya ♥

Joda, jeg sover om nettene, dog noen netter er dårlige. Jeg trenger små hvite piller for å slå meg litt ut innimellom, men det begynner å bli flere år siden jeg hadde som vane å bli sittende oppe i det mørkeste mørke til klokken var nærmere dag enn natt, fordi jeg trengte være så hinsides trett når hodet traff puta at hjernen ikke hadde kapasitet til å se for seg alle mulige katastrofetanker og potensielle angsttriggende situasjoner. 

Det er noe over to år siden jeg innså at jeg var veldig veldig nærme å få til det "kunststykke" å sulte meg selv i hjel, og etter litt betenkningstid bestemte jeg meg for at jeg heller ville leve. Så jeg lever. Med skuffer og skap som stadig vekk trenger påfyll av mat. Og takket være et stabilt matinntak og en sunn vektøkning har jeg vært i stand til å finne det som gjør at livet er verdt å leve.

Jeg befinner meg på et sted jeg egentlig aldri noen gang trodde jeg skulle befinne meg; på tross av mange tøffe tak og stormer som herjer nådesløs innimellom, lever jeg i et liv som jeg elsker og som jeg ønsker å leve.