«Jeg må ta vare på meg selv for å kunne ta vare på henne»

I forrige innlegg skrev jeg om (enda) en dårlig opplevelse på legevakta. Det er i etterkant av en slik hendelse at det kan gå skikkelig til helvete. Og det kunne det lett ha gjort. Men det gjorde det ikke. På turen hjem så roet jeg nemlig meg selv ned ved å tenke på Frøya. Fokuserte på henne; den store, stødige, snille, varme, myke, rolige kosebamsen. Hadde det hendt meg noe så ville hun jo blitt godt ivaretatt, men, jeg vil jo aller helst ta vare på henne selv. Så jeg må ta vare på meg selv for å kunne ta vare på henne. Jeg må ta vare på meg selv for å kunne ta vare på henne. Jeg må ta vare på meg selv for å kunne ta vare på henne. Det får bli mitt mantra.

Jeg har så utrolig mange eksempler på hvor fantastisk hun er på alle mulige måter. Når jeg er redd, er hun rolig. Man kan vel trygt si at jeg er en nevrotisk person, og det er mang en gang under ridetimer har jeg vært redd, engstelig og anspent. Ikke på grunn av henne, men feks fordi det har vært fremmede hester eller ryttere inne i ridehallen sammen med oss (noe som stresser meg enormt, men overhode ikke henne!). At rytteren er anspent er noe hester ofte reagerer veldig på, og de blir gjerne usikre selv, men ikke Frøya mi. Hun er trygg, rolig og stødig som et fjell. Også er det andre ganger, i andre situasjoner, hvor hun er redd eller usikker, feks de gangene jeg leier eller rir henne på korte turer. Da er det jeg som er rolig, og gjør alt jeg kan for å trygge henne. Så vi tar liksom litt vare på hverandre, føler jeg.

Hun er den perfekte hesten for meg. Og med det mener jeg ikke at hun føyer seg etter alt jeg vil, for jeg må virkelig jobbe med henne. Hun kan være en sta hest som har sine egne idèer og planer. Så vi jobber med å jobbe sammen. Vi har kommet langt disse fire månedene hun har vært her, det synes jeg selv og jeg har fått høre det fra andre også. Det går fremover! Steg for steg! Vi får til mer og mer sammen. Det er verdens beste følelse. Og jeg kan ikke beskrive hvor utrolig deilig det er å kunne måle konkret fremgang i andre ting enn «antall kilo kroppen har gått opp» og «antall dager siden siste kutt».

Hadde Frøya vært en mer nervøs og usikker hest, så hadde jeg ikke kunnet ha henne. Jeg er så glad for at den ble en sånn god match mellom oss! Marie i stallen sier at «man får den hesten det er meningen at man skal ha». Det føles som jeg, selv om jeg ikke skjønte det før nå, har gått rundt de siste 26 årene og bare ventet på Frøya.