Øyeblikk #20 (når livet gjør godt)

Det er søndag.

Klokken er elleve. Frøya er børstet og salet på, og vi er klare for ridetime. Solen titter frem og hun som skal instruere meg foreslår at vi tar det på utebanen. Vi har mye å jobbe med. Noen ting som hun før klarte helt fint har hun nå begynt å tulle med (bare fordi hun vil, den lille tullingen), mens andre ting som hun slet med før går nå kjempefint. Galopp, for eksempel, det klarte hun ikke i det hele tatt da hun kom hit, men nå galopperer hun som om hun aldri har gjort annet! Vel, nesten i hvertfall. Det er så godt å se at det går fremover, og galopp er jo noe av det morsomste som finnes. Frøya er den fineste i verden. Hun er det beste som har hendt meg. Jeg elsker henne så høyt at det gjør vondt.

Klokken er tolv. Timen er over og både jeg og Frøya er svette. Jeg har tatt av sal og hodelag, og hun står i boksen og hviler seg. Instruktøren sier hun skal vise meg noe hun kjøpte til hesten sin, jeg følger etter henne inn på fellesrommet – hvor sju andre står klare for å overraske meg med kake, brus, snacks og gave. Jeg har nemlig bursdag om noen dager. Overrasket blir jeg virkelig, dette hadde jeg aldri forventet, blir bare stående og smile, litt forlegen, men uendelig glad og takknemlig over disse fantastiske menneskene. Det er noe av det fineste noen har gjort for meg. Vi setter oss ned, jeg blåser ut lysene på kaken og den blir skjært opp. I utgangspunktet er en slik situasjon det verste som kan skje meg, for jeg har jo bakterieangst og klarer/tør ikke spise noe som noen andre har laget, tør ikke drikke av glass eller spise av fat eller bruke bestikk engang. Og å takke nei til bursdagskake og godteri som noen har stelt i stand for meg, det finnes vel knapt noe mer uhøflig og utakknemlig?? Men alle disse menneskene her, de kjenner meg. De kjenner til hvordan jeg har det, hva jeg sliter med, så ingen forventer at jeg skal spise kake eller saltstenger eller drikke noe. De sier det høyt også, så det ikke skal herske noen tvil.

Jeg får en boks, i den er det et kort og forskjellig snacks og drikke. Blant annet kick-lakris. Siden den er singel-pakket og ingen har tatt direkte på den, kan jeg spise en sånn. Hvertfall i teorien. Jeg spiser i utgangspunktet ikke godteri, sånn egentlig ikke i det hele tatt, ikke på mange år, men en gang hvert jubelår slår jeg meg løs. Ved (særdeles) spesielle anledninger. Aldri alene, alltid sammen med noen andre som spiser akkurat det samme, og vet om hvor stort steg det er for meg. Jeg overrasker meg selv med å faktisk plukker opp to av kick'ene, gir den ene til en av de andre, og spiser den andre selv, samtidig som hun spiser sin. Den er god, like god som jeg husker den. Jeg vet at flere i rommet vet at den lille tingen er en skikkelig big deal for meg, og det gjør meg trygg og rolig. Vi flytter oss etterhvert ut, det er varmt og deilig i solveggen, vi sitter og prater, blir underholdt av hundene som løper rundt. Ingen har det travelt, ingenting haster, alt er bra.

 

Klokka er to. Hesten til Ida vil ikke stå i ro og spise gress, i stede går han bare frem og tilbake ved porten og stresser. Ida prøver sette seg på beitet sammen med han. Jeg sitter sammen med henne. Og det funker, han gomler fornøyd i seg det grønne gresset, mens vi sitter/ligger midt på marka. Sola er enda varmere nå, det føles virkelig som sommer. Vi snakker sammen, om alt mulig rart. Jeg har ikke trodd jeg ville få en venninne som ville være meg nær nok til at vi kunne snakke om nettopp de tingene vi snakker om, men Ida er altså blitt en sånn venninne. Hun er uendelig blid og positiv, men også ærlig og fornuftig. Et av de fineste menneskene jeg har møtt i livet mitt.

Klokka er ni. Jeg sitter hjemme, litt solbrent på nakken, full av gode følelser, tenker tilbake på alt som har skjedd siden jeg sto opp i morges. Dette har vært en av de fineste dagene i mitt liv. Den kroniske stormen som herjer i meg er roligere enn jeg kan huske at den har vært på en lang stund. Følelsen av lykke er større og sterkere enn den har vært på en lang stund. Livet kjennes godt ut.