Beklager at min smerte kom på et tidspunkt som var ubeleilig for deg

Jeg kommer inn på venterommet på legevakta. Leger står i døra. Jeg har møtt han mange ganger før. Han er typen som lar dagsformen diktere hvordan han behandler meg. Har han en god dag så er han tålmodig, synes innmari synd på meg. Huffer seg noe verre og sier «stakkars» så ofte at det er på grensen til å bli nedlatende. Snakker om meg som barn og om familien min, som han kjenner fra før. Har han en dårlig dag så er han verdens mest usympatiske type. Han er kort og utålmodig og ufin og veldig uprofesjonell. Tidligere har han feks spurt meg om jeg synes at «det var rettferdig at han måtte drive å sy meg sammen når han hadde så veldig hodepine». Han har en annen gang «tvunget» en sykepleier til å hjelpe han å stifte sårene mine, selv om jeg ikke visste hva i alle dager det var og bare gråt, og både jeg og sykepleieren åpenbart var ekstremt ukomfortabel med hele situasjonen.

Med det samme jeg kommer inn døren skjønner jeg at dette ikke er en god dag. Hele han utstråler irritasjon, og han mumler noe til meg. Jeg hører egentlig hva han sier, men vil være sikker så jeg spør «hva var det du sa nå?». Han stopper og snur seg mot meg, og gjentar «jeg har andre ting å gjøre enn å drive å sy deg midt på natten». Så snur han seg tilbake igjen og fortsetter å gå. Med ryggen til meg sier han klart og tydelig; «det er no tull. Dette er bare tull!». Perpleks stopper jeg opp og spør han om han vil jeg bare skal dra igjen da. Utålmodig sier han at enten får jeg komme igjen og gå inn på behandlingsrommet så vi får sydd, eller så får jeg bare dra. Jeg går inn, men kjenner umiddelbart at jeg ikke vil dette. Så jeg sier at jeg bare drar igjen, jeg. «Okei» sier han kort og går sin vei.

Denne opplevelsen velger jeg å fortelle om fordi jeg ikke har tenkt å bare svelge dette unna i stillhet. Fordi det der, er ikke greit. Fordi verken jeg eller noen andre skal behøve å «tåle» slike opplevelser bare fordi skaden er selvpåført. Fordi jeg skal ikke skamme meg over hva jeg sliter med. Fordi jeg ikke klarte reagere og si noe til han da. Fordi jeg klarte ikke forsvare meg selv. Men jeg klarer det nå. Beklager at min smerte, mitt sammenbrudd, mitt tilbakefall kom på et tidspunkt som var ubeleilig for deg. Jævla rævhåll.

At leger kan være sliten og frustrert og ha dårlige dager, SKJØNNER jeg, det har jeg full forståelse for, men det finnes da grenser for hva man skal finne seg i?! Det er ikke slik at jeg forventer trøst og oppmerksomhet og stakkars meg her og stakkars meg der. Det eneste jeg ønsker er at legen skal gjøre JOBBEN sin, og ha sånn passelig med respekt, samt helt grunnleggende folkeskikk.

Jeg er stolt over meg selv for at jeg tok et bevisst valg om å dra, i stede for å tafatt sette meg ned og vise han såret, og så være ydmyk og takknemlig for at han var så generøs og storsinnet at han tok seg tid til å sy dumme meg. Som regel blir jeg bare helt nikkedukke rundt autoritetspersoner og så klarer jeg ikke tenke en eneste tanke før etterpå. Men ikke denne gangen! Når jeg viser frem sår er jeg på mitt mest blottlagte og sårbare, og det var ikke snakk om at jeg skulle la han se meg slik. Såret var (heldigvis) ikke stort eller komplisert, så jeg tenker at det er enklere for kroppen å ta hånd om det selv, enn det vil være for sjelen å tilbringe et sekund lengre med den doktoren. Jeg gikk ut derfra med hevet hode.