Når man "mister" en grunnstein

Vanligvis er rutiner og hverdag det beste jeg vet, men denne gangen har jeg gruet meg til sommerferien skulle ende. For et halvt års tid siden fikk jeg nemlig vite at daglig leder i stallen, Marie, skulle ha et års permisjon. Hun flytter vekk herfra, og om hun kommer tilbake vet hun ikke enda. Dette siste halve året har for min del bestått av mye usikkerhet og redsel for forandringene som ville komme. Jeg liker jo at ting er som de har vært, jeg liker det kjente, det trygge, det stabile, det som fungerer. Marie har jeg blitt veldig, veldig glad i og det har vært utrolig vanskelig å se for seg en hverdag uten henne. Det er godt at jeg har fått god tid til å venne meg til tanken på at når høsten kom, så ville jeg miste en av mine aller viktigste støttespillere.

Marie - det snilleste, tøffeste, modigste, staeste, rettferdigste, mest pålitelige, rauseste menneske jeg vet om. Da jeg i starten av 2015 begynte i stallen, hadde jeg ingen kunnskap om eller interesse for hest. Det var mer et desperat forsøk på å finne noe som kunne gi meg en mening i livet, selv på en plass jeg egentlig ikke trodde jeg ville finne det – og så endte det opp med å snu livet mitt 180 grader rundt. Det er i stor grad takket være Marie at stallen har blitt en trygg plass for meg, et «hjem». Det er ene og alene takket være henne at jeg har fått Frøya inn i livet mitt. De to tingene har vært det beste og viktigste som har skjedd meg, og de kom da jeg trengte det som mest. Marie har blitt en grunnstein i livet mitt i løpet av dette halvannet året jeg har vært i stallen. Hun er veldig ærlig og direkte, og det er enkelt og fint å forholde seg til henne. Hun er veileder, rådgiver, men først og fremst venn. Vi kan snakke sammen om det aller meste, og det er utrolig fint. Det har vært mange rolige morgener i stallen hvor vi har fått prate mye sammen mens vi har jobbet; samtaler som har vært alvorlige, fine, morsomme og alt der i mellom. I mange, lange perioder har det vært både dagens og ukens høydepunkt for meg. Og det er nok akkurat de stundene jeg kommer til å savne aller mest.

At jeg er et veldig følsom og nevrotisk menneske er ikke til å legge skjul på. Jeg friker ut over alt mulig, spesielt når det gjelder Frøya, jeg er så redd for å gjør noe galt eller at noe skal være galt eller at noe kan gå galt. Jeg har svært lav terskel for å bli stresset. Selv om jeg virker rolig der og da, så kan jeg mer eller mindre ødelegge meg selv ved å gå rundt og gruble på det i mange timer eller dager etterpå. Gråte meg i søvn, eller rett og slett ikke få sove, fordi jeg tenker sånn på det. Dette er noe Marie etterhvert har blitt klar over, og hun klarer på sitt eget magisk vis å si akkurat det jeg trenger høre for å roe meg ned. Ofte skjønner hun at jeg får noia, uten at jeg trenger å sier det. Jeg vet at om det er noe så er det bare å ringe eller sende henne en melding, uansett når. Er hun våken så er hun som regel tilgjengelig, og det er en stor trygghet for meg.

Jeg kan aldri få sagt nok hvor takknemlig jeg er for alt hun har gjort for meg, og alt hun fremdeles gjør!

Marie har vært min go-to person i stallen, som jeg har bedt om råd og hjelp når jeg har trengt det. Det er mange andre flotte mennesker i stallen, men jeg har ikke følt at jeg har kjent dem godt nok til å kunne spørre dem om hjelp uten at jeg føler jeg er til bry. Det er noe som har forandret seg dette siste halve året. Å vite at jeg ikke kommer til å ha Marie i umiddelbar nærhet fremover, har (om enn ubevisst) pushet meg til å bli bedre kjent med og åpne meg mer for flere av de andre. Og herlig, for en gjeng hyggelige, morsomme, inkluderende, herlige, varme mennesker det er. Flere av dem har vært å lest på bloggen min, og har dermed fått vite mer om meg og hva jeg sliter med, uten at jeg har måttet si de høyt. Det har vært en stor lettelse, og de har vært svært støttende og forståelsesfulle. Ber jeg dem om råd eller hjelp når det er noe jeg lurer på med Frøya, er de kjapt ute med å berolige meg.

Jeg kommer til å savne Marie noe helt fryktelig. Det er ikke få tårer jeg har grått så langt, og flere skal det nok bli. Men jeg er glad på hennes vegne og utrolig stolt av henne som tør og ønsker å satse på det hun brenner for – og jeg støtter henne 100%.

Etterhvert har jeg klart å komme frem til at min umiddelbare tanke om at jeg mister Marie, min fantastiske støttespiller og gode venn, ikke helt stemmer. Hun forsvinner kanskje ut av hverdagen min, men hun forsvinner ikke ut av livet mitt. Selv om hun ikke er akkurat her, så er hun fortsatt der.