Å akseptere seg selv

I know I'm a mess... Who talks too much and feels too much, and I know that it drives you crazy, but that is the one way I know how to stay sober, and everytime I try to suck it up and shut up and just be cold and normal, I end up drunk. Or on pills or at a funeral.

-Amelia (Greys Anatomy, s12e9)

Jeg kjenner meg veldig igjen i det, bare med destruktive tanker og følelser og sammenbrudd, i stede for alkohol og piller. Jeg skrev et innlegg med utgangspunkt i dette sitatet i februar i fjor også, og når jeg så det igjen i år kom andre og nye tanker frem.

Jeg ser hvor veien går nå, inn i samme mørket som så mange ganger før, og jeg vil ikke, det går ikke. Orker ikke leve et langt liv dersom dette skjer igjen og igjen og igjen. Noe må forandres, og det starter vel med meg, inni meg. Jeg må gjøre ting annerledes, prøve noe annet, jeg aner ikke hva eller hvordan så jeg må bare starte en eller annen plass, med et eller annet. Prøve meg frem. Trenger det så sårt.

I det siste har jeg tenkt mye på denne sårbarheten min. Den er en så stor del av hvem jeg er. Jeg føler mye og intenst. Blir lett opprørt. Er mer eller mindre hudløs i perioder. Små ting føles store. Det skal ikke mye til før alt tipper over og føles overveldende. Det er ofte både slitsomt og pinlig, å være en slik person. Jeg har i det lengste tenkt at det kanskje er noe jeg ville «vokse av meg». Er man i begynnelsen av tjueårene er det liksom sosialt akseptabelt å være sårbar og liten, i slutten av tjueårene føler jeg meg mest av alt patetisk. Men jeg klarer ikke forandre det, jeg klarer ikke «ta meg sammen» (og tro meg, jeg har prøvd!!).

Kanskje er dette en plass å starte. Kanskje må jeg jobbe med å godta meg selv for den jeg er. Kanskje må jeg la meg selv få være den jeg er. Sårbar, engstelig, usikker av natur. Jada, jeg har sikkert mange andre (og gode) egenskaper også, men sårbarheten er nok den som spiller den største rollen i hverdagen min. Kanskje må jeg la meg være meg, i stede for å hele tiden unnskylde meg selv. Gang på gang har det vist seg at å prøve å trykke ned den siden av meg, å prøve å stenge det inne, gjøre meg bare enda dårligere. Kanskje må jeg akseptere at jeg ikke kan forandre dette.

Dette er nok det rette tidspunktet for dette, for jeg har tross alt aldri i mitt liv før hatt så mange mennesker rundt meg, som jeg faktisk kan være helt meg selv sammen med. Foreldrene mine har selvsagt vært der hele livet mitt, og det er ikke alltid lett, men vi snakker mye sammen, jeg forklarer så godt jeg kan, og de skjønner nok til at de klarer henge med å svingene.

Også er det alle de i stallen, da. Alle de fantastiske menneskene jeg etterhvert har fått bli kjent med der. Jeg mistenker at det er sånn at man ikke kan være hestemenneske uten å være et skikkelig følelsesmenneske, så jeg har hele veien følt meg akseptert og forstått. Jeg har vært forsiktig, og sluppet det ut gradvis, mer og mer etterhvert som jeg har blitt bedre kjent med de. Og de har både tålt og taklet følelsene mine. Det er ikke alle jeg er like åpen med, men det er mange. Følelsene som kommer er selvsagt stallrelatert, det er ikke slik at jeg lar ALT slippe ut. Men det er jo engang sånn at de fleste følelsene jeg har, både på godt og vondt, tross alt er relatert til Frøya og det som skjer i stallen. Det er mange år siden jeg har hatt noen jeg føler at jeg kan støtte meg på utenom de som jobber i helsetjenesten. Psykolog, lege og psykiatrisk sykepleier har vært helt uvurdelig de siste årene, og er det strengt tatt fortsatt, men det er godt å ha noen bånd i «den virkelige verden» også.