Øyeblikk #24 (et lite vogntog)

Frøya står i luftegård rett utenfor stallen. Hun er så søt der hun står, det er umulig å ikke stikke til henne noe ekstra innimellom. Jeg kommer ut døra, med en stor dott høy.

Frøya er en hest som sjelden knegger, men i det siste har hun begynt med det. Hun har forandret seg sånn den siste tiden, jeg føler jeg har fått en helt ny kontakt med henne.

Hun knegger når hun ser meg komme med høy. Hun står helt i andre enden av luftegården, med siden mot meg. Raskt snur hun seg. Motivert av høyet, kommer den ellers så rolige og bedagelige hesten løpende mot meg, i en nydelig trav. Det er pudderaktig nysnø på bakken, som hun vasser gjennom, som en liten plog, et lite vogntog. Det er som jeg ser henne i sakte film. Hodet hennes er høyt, ørene er rettet mot meg og øynene hennes skinner. Snøen kastes til hver side av de gyldne beina hennes, og hun etterlater seg en rotete liten sti. Lykkelig hiver hun seg over høyet jeg har lagt i matkarret hennes.

Jeg vil gråte av lykke og kjærlighet til dette fantastiske dyret. I dette øyeblikk er det bare meg og henne i hele verden.