Hva skulle jeg vel gjort uten henne?

På fredag i forrige uke orket jeg ikke å ri, så hun fikk løpe løs inne i ridehallen. Etter at hun hadde galoppert fra seg, skulle vi skritte ned. Da tar jeg henne vanligvis i leietauet og leier henne noen runder, men denne gangen droppet jeg leietau, og hun bare fulgte trofast etter meg. Det er andre gang jeg har prøvd å få henne til å følge meg rundt uten «tvang». Helt fantastisk at hun følger meg helt frivillig, og ikke bare fordi hun sitter fast i et leietau og ikke har noe valg!

Lørdag dro jeg opp på formiddagen, og vi hadde ridehallen for oss selv. Jeg satte inn to kavaletter (et slags hinder) på bana, èn på hver langside, halvannen meter fra veggen. Å få henne over et hinder som ikke står inntil veggen er vanligvis en kamp uten like, hun hiver seg unna og går rundt i stede for over. Om det er vegg på en side så er det litt lettere å passe på at hun ikke sklir ut til den åpne dele, men dersom hindret står med «åpning» på begge sier er det mye lettere for henne å unngå hindret. Jeg klarer, hvertfall innimellom, få henne over når vi traver, mens galopp er bare å glemme, jeg får ikke styrt henne mot hindret engang. Ikke før på lørdag! Frøya var ekstremt energisk og samarbeidsvillig (en sjelden kombo!), og vi både travet og galopperte over hindrene mange ganger, ikke EN eneste gang prøvde hun hive seg unna! På eget initiativ galopperte hun til og med TO runder i strekk, og hopet over alle hinder på sin vei! Hun har lenge hatt mye energi, men nå er det som om hun har begynt å bruke den energien på en mer konstruktiv måte i stede for å bare børne rundt. Det er den aller beste økte vi har hatt siden hun kom hit. Jeg var så fornøyd, stolt og lykkelig at det var ikke stort annet å gjøre enn å grine da vi var ferdige.

Jeg synes vi har de aller beste øktene når det bare er meg og henne. Såklart, det er jo enklere når det ikke er noen distraksjoner, og ikke noen som setter krav og pusher oss. Vi lærer kanskje mye mer når jeg blir instruert, og når jeg må jobbe med å ikke bli stresset av andre, og når jeg må jobbe hardere for å holde på Frøyas oppmerksomhet rettet mot meg, men det er godt å innimellom bare ta utgangspunkt i små mål og ta det som det kommer. Godt for oss begge to, tenker jeg.

Søndag gikk vi to leieturer. En kort tur bare vi to, og senere en litt lengre sammen med et par andre. På den korte leieturen gikk vi litt lengre enn vi har gjort før. Vanligvis går vi bare ned til veien. Hun liker ikke å gå bort fra stallen uten noen andre hester, og begynner å skvette av/bli redd for ting hun ellers ALDRI ville reagert på, som om hun går og leter etter en unnskyldning til å tverrsnu og løpe hjem. Derfor er jeg litt redd for å gå over veien, i tilfelle hun skulle bli redd, rive seg løs fra meg og løpe hjem, og da skulle måtte krysse en bilvei! Det er liksom ikke noe vits i å ta den sjansen, tenker jeg. Men søndag følte vi oss bra, gikk over veien og fortsatte omtrent 100 meter videre før vi snudde. Hun var litt stresset, men ikke verre enn at jeg klarte å bremse henne, og hun stoppet pent for å vente på at en bil skulle kjøre forbi. Det er ikke sikkert jeg gjør det igjen, men jeg er glad vi gjorde det!

Forrige helg var været helt nydelig, så vi kunne liksom ikke være i hallen, men vi hadde ingen å ri sammen med så vi kom oss ikke på tur (leier jeg henne klarer jeg dra henne med meg, men om jeg sitter oppå er hun klin umulig!). Da ble det til at vi gikk rundt på de to utebanene ved stallen. Siden det var såpass med snø så tenkte jeg det var god trening for henne, for da måtte hun faktisk løfte beina sine (hun foretrekker nemlig å slepe de etter seg når hun går!). Så vi vasset rundt i snøen, i sol og vindstille. Uten sal, og det er så godt å kjenne varmen hennes og alle bevegelsene hennes, det er noe helt annet enn når det er en stor sal mellom oss.

 

 

 

Denne uka hadde Frøya kiropraktisk behandling. Vi er så heldige at vi har en lokal dyrlege som utfører slik behandling. Hun får behandling hver 2-3. måned, det er godt for hester som går i rideskolen og få løst litt opp i skrotten! Og det er ganske tydelig at hun får noe ut av behandlingene. Dyrlegen sa til meg nå sist at hun ser fremskritt hos Frøya for hver gang, både i kroppen og inni hodet. Det var så godt å få høre det, jeg ble helt rørt! Og er forsåvidt enig selv. Jeg synes hun bare blir sterkere og sterkere, det er mye lettere å fatte galopp og hun klarer galoppere lengre. Hun er dessuten så mye mer våken, følger med, er oppmerksom, det er så mye liv i øynene hennes, det er så tydelig å se at hun har det bra! Og INGENTING er bedre enn det.