Den dårligste samvittigheten

Det er et ork å dra i stallen, et ork å være i stallen. Det er flere grunner til det, men hovedsakelig er det fordi jeg er sliten. Mentalt og fysisk sliten. At jeg den siste tiden ikke har klart å være der 100% for Frøya er det verste av alt i denne situasjonen, og jeg har så dårlig samvittighet. Bare det å dra dit for å møkke boksen hennes og lage høy er slitsomt, og det å ri er ofte uoverkommelig. Jeg kan tvinge meg selv til å ri, men det er ikke noe greit for verken meg eller henne. Og siden hun er helt duracell-kanin kan hun ikke få fri flere dager i strekk, derfor har jeg måttet krype til kors og be et par av de andre om å ri henne innimellom. De er mer erfaren og mye flinkere enn meg å ri, men jeg får dårlig samvittighet likevel. Jeg vil så gjerne gi henne alt hun trenger og å være alt hun trenger, og det gjør fysisk vondt å ikke være i stand til det. Etter å ha prøvd hardt og lenge nå, så jeg er så sliten at det å dra i stallen ikke lengre er noe lystbetont. Som selvsagt gir meg enda dårligere samvittighet.

Det er så mange forskjellige mennesker som rir henne når hun går i rideskolen, så jeg tenker at i helger og ferier må det da være godt for henne å ha èn person å forholde seg til, èn person som er «hennes» person. Og selvsagt vil jeg at det skal være meg! Mitt sort-hvite syn på ting kommer inn her, jeg må klare ALT og gjøre ALT selv, ellers er det ingen vits og det er ikke godt nok!

Men jeg lurer på hva det er som skaper en god relasjon mellom hest og menneske? Hvor stor rolle spiller egentlig selve ridningen i den sammenhengen? Er ikke håndtering/tilstedeværelse/stell/kos/omsorg og kjærlighet like viktig? Jeg er jo i stallen hver eneste dag, hun ser meg hver eneste dag (og det er ikke så mange av de andre hestene som ser sine eiere hver dag, men de har det like fint), gir henne grøten sin hver eneste kveld, jeg steller og børster henne flere dager i uka, koser og godsnakker med henne hver gang jeg går forbi, mange ganger per dag. Hvor mye har det egentlig å si for henne at det er akkurat jeg som rir henne? Når det gjelder ridningen, er det kanskje viktigst AT hun blir ridd, ikke HVEM som rir henne?

 

Jeg sendte melding til hun jeg aller helst spør om råd når jeg er i tvil; hun som var tidligere daglig leder i stallen, som var mentor og lærer og venn da jeg kom inn i hesteverdenen. Det er litt større terskel å ta kontakt når hun bor langt borte, men jeg vet at hun er like tilgjengelig, og det er trygt å vite. Jeg sendte henne en lang melding, og fikk en fornuftig melding tilbake, som kan oppsummeres slik; det er fornuftig at jeg får andre til å ri henne når jeg selv ikke klarer, det er ikke fornuftig at jeg får dårlig samvittighet for at jeg har tatt et bra valg for Frøya. Det minner jeg meg selv på stadig vekk. Hun får basalbehovene sine dekt, og da er hun fornøyd. Også er det bare en bonus at jeg kommer opp for å kose med henne og gi henne litt snacks, og en gang i blant ri. Jeg vet at det er ikke Frøya som er avhengig av meg, det er jeg som er avhengig av henne.

At jeg må ha full oversikt over alt hun gjør og spiser og drikker og føler og at hun har rett høy og nok høy og nok vann og ren vannbøtte både ute og inne og hvilket dekken hun har og generelt sett ALLE detaljer tilknyttet Frøya - det handler mer om meg enn om henne. Det er klart, hun skal ha det bra, men jeg drar det for langt. Jeg ser det selv, klart og tydelig. Jeg må finne en balanse. Slippe litt opp på kontrollen, ellers kjører jeg meg selv rett i grøfta. Det er jo ironisk at mitt ønske om at hun skal ha det bra blir så stort og altoppslukende at det ødelegger meg, og det går utover nettopp henne.

Nå er jeg innlagt, og planen er at det skal jeg være i to uker. Så nå har jeg vært nødt til å slippe kontrollen, be andre om hjelp. Det er to stykker som skal ri henne i helgene når jeg er borte. De gangene jeg må be noen andre om å ri Frøya er det i 90% av tilfellene akkurat de to jeg ber. Så da er det jo noen hun kjenner, og som kjenner henne, så sirkelen vår er fortsatt liten, og hun har faste, kjente mennesker å forholde seg til. To stykker som jo har MYE mer kompetanse og erfaring enn meg, jeg stoler fullt og helt på dem og vet at Frøya er i de beste hender!

Det en en viktig erfaring at jeg faktisk kan være borte fra henne, og se at verken hennes eller min verden stopper opp. Jeg minner meg selv på at Frøya har tross alt overlevd de femten første årene av sitt liv uten meg. Og når jeg kommer tilbake igjen, så kanskje kan jeg la være å gå rett tilbake til rollen som helikoptermamma. For jeg tenker at det må da være bedre for Frøya at jeg er der i kortere perioder og i bedre form, enn hele tiden men konstant på grensen til å bryte sammen? Det er dessuten lurt å huske på videre at jeg kan be andre om hjelp, jeg kan ta meg en dag eller to fri, uten dårlig samvittighet. Hun klarer seg. Det gjør jeg også.