Er det verdt et nytt forsøk?

I mars for et år siden hadde jeg det tungt, svært tungt, og jeg ble innlagt på denne avdelingen på en tirsdag. To dager senere måtte jeg hjem igjen. Her er et blogginlegget «den fatale misforståelsen» som jeg postet etter at jeg kom hjem;

"(...)

Natt til torsdag, samme uka, er det en «hendelse». Jeg trodde rammene var stramme og trygge, men det skjer noe jeg ikke trodde skulle skje, noe som i følge min forståelse overhode ikke er etter avtale. Det blir utrygt, fullstendig kaos bryter ut i meg og jeg ender opp med å gjøre noe dumt. Torsdag morgen kommer noen timer senere og jeg blir hentet til samtale. Vi sitter rundt et bord, de er tre stykker, tre autoritetspersoner, og ingen av dem er på min side. To damer; en miljøterapaut og psykiater, samt en mannlig lege. Han snakker på vegne av dem alle. Kort og greit; de mener jeg har brutt en avtale, og jeg blir derfor utskrevet umiddelbart. «Utskrevet» i teorien. I praksis er det mer «kastet ut».

Jeg prøver å forklare, desperat etter å oppklare misforståelsen. Vi må ha hatt forskjellige oppfatninger av hva denne avtalen egentlig var. De må gjerne kaste meg ut, det er helt greit, men la meg hvertfall fortelle min side av saken? Legen sier at det spiller ingen rolle hva jeg sier, han er «fullstendig likeglad». Jeg prøver, han sier at det jeg sier er «piss». Jeg sier at jeg ikke lyver, han sier at JO, det gjør jeg. Han sier at «hans jobb er å gjennomskue mennesker, og han gjennomskuer meg». Jeg gjør mitt beste for å holde meg rolig og saklig, men føler meg mer og mer desperat etter å oppklare dette. En isfront er alt jeg møter. Jeg innser at de på forhånd har bestemt seg for at jeg med viten og vilje har brutt en avtale, og ingenting jeg sier eller gjør vil endre på det. Men det de sier stemmer ikke og jeg klarer ikke la være; jeg må forsvare meg. Jo mer jeg prøver forklare jo mer hisser han seg opp.

Til slutt smeller det et hånlig; «du argumenterer som en 2-åring!» fra andre siden av bordet. Da gir jeg opp, og reiser meg for å går så fort jeg kan, men jeg er ikke kjapp nok. Patetiske tårene renne allerede før jeg før kroppen har reagert på ordren om å komme seg opp og vekk. Faen. De skulle ikke få se meg gråte, hvertfall ikke den forbanna legen. Til og med på kroppsspråket hans ser jeg hvor utrolig lite han har til overs for meg.

Misforståelser og det å ikke bli trodd er noe av det verste jeg vet. Jeg sitter inne på rommet og gråter hysterisk. Siden de overhode ikke stoler på meg, sitter det en sykepleier sammen med meg som skal «passe på meg» til transporten kommer. Jeg hikster og hyperventilerer, prøver desperat å ta meg sammen, men til ingen nytte. Sykepleieren overser meg fullstendig der hun sitter to meter unna meg og leser i en avis. Jeg får roet meg såpass ned at jeg klarer si noen ord mellom hikstene, og prøver snakke med sykepleieren. Følelsen jeg har inni meg er så grusomt at jeg føler at jeg var i ferd med å dø, kveles, jeg ønsker så inderlig å forklare henne at jeg ikke er en løgnaktig, manipulativ person. Jeg fortaller henne at de kjenner meg jo ikke overhode. Alle jeg har hjemme, alle mine venner, min familie, mine personer i behandlingsapparatet, de vet at jeg ikke lyver, at jeg er pålitelig. At misforståelser kan skje – og at det er nettopp det som har skjedd her. Mens jeg sier det kjenner jeg hvor godt det vil være å komme hjem til alle disse personene.

Jeg fikk et så godt inntrykk da jeg kom. De var så forståelsesfulle, imøtekommende, varsomme. Tilrettela så mye for meg som overhode mulig. Brått ble det snudd til iskald likegyldighet. Som om jeg hadde gjort noe fullstendig utilgivelig og ble plassert i eksil. Etter tre timers venting kom endelig transporten. Hun som «voktet» meg sier et kort hade før hun haster inn en annen dør som låses bak henne. Det er ingen som følger meg ut. Ingen som ønsker meg lykke til. Ingen som tar seg bryet med å komme for å si hade til meg.

Jeg er ingenting."

Det er en av de verste opplevelsene jeg har hatt, og den satt svært sterkt i meg i mange måneder etterpå. Etterhvert som tiden gikk slapp det litt taket, og jeg grubler ikke like ofte over det lengre, men magen knyter seg enda når jeg tenker på det.

Og dit, hvor jeg aldri igjen skulle sette mine ben, drar jeg frivillig tilbake. For nå går det slik det så mange år tidligere har gått på denne tiden; nedover. Humør og motivasjon og livsglede bare synker og synker. Jeg kan fortsatt føle meg glad, og ha det bra innimellom, det bare skal mye mindre til enn ellers, for å gjøre meg enda tristere enn ellers. Lite skal til før alt raser på en sånn måte at det føles altfor brutalt, intenst og omfattende til å kunne leve med. Lunta er kort, og som så mange ganger før så imploderer jeg i stedet for å eksplodere, noe som tærer voldsomt på.

Noe må gjøres for å stoppe denne nedadgående spiralen jeg er i. Så mange ganger har jeg brent helt ut, og tiltakene som har blitt satt i gang har vært brannslukking. Håpet nå er at dette kan bremses, og at jeg kan få hjelp til å skifte kurs før hele min verden står i full fyr. Jeg sitter ikke med så mange alternativer. For en måneds tid siden ba jeg derfor psykologen min sende en henvisning til denne avdelingen igjen. Sist var det en akuttinnleggelse, uten mye forberedelser for noen av oss, så da går det an å håpe på at en planlagt innleggelse vil være bedre og mer oversiktlig. Sånn egentlig forventet jeg å få blankt avslag, kunne ikke se for meg noe annet scenario enn at de var like lite lysten på å se meg igjen som jeg var på å se de igjen. Til min store overraskelse kom en relativt kjapp tilbakemelding med dato for forvern-samtale, via telefon siden avdelingen er såpass langt unna. Behandleren jeg og min psykolog snakket med var en jeg ikke traff på mens jeg var der sist, og det i seg selv er et godt utgangspunkt. Jeg fikk et bra inntrykk av henne, og har litt større tro på at det kanskje kan bli annerledes denne gangen.