En overdose av sanseinntrykk

Nå har jeg vært på østlandet i ca 2 uker, og planen er å være ca 2 uker til. Det er godt å være her nede, men jeg blir sliten. Veldig sliten. Selv de dagene jeg ikke gjør så mye. Sånn type slitenhet som ikke blir bedre hvor mye man enn sover. Til å begynne med skjønte jeg ikke helt hvorfor; hvordan går det an å bli mer sliten av å feks rusle rundt på et kjøpesenter i 2 timer enn av å være i stallen i en hel dag? Så kom jeg over et innlegg fra 2015 om aspergers og stress, og jeg ble minnet på hvor «problemet» ligger. Her er litt av innlegget;

"Denne viser hvordan det er for mennesker uten AS; de har et stort spillerom, og det kan skje mange stressende ting før de når «faregrensen», hvor de begynner kjenne at nå er det nok, nå må de slappe av, trekke seg tilbake. Fortsetter det likevel å skje stressende ting, vil de nå tålegrensen sin og bli stresset.

Personer med AS har noen «grunnleggende vanskeligheter». Hva de vanskelighetene er varierer fra person til person, men det er en slags «iboende» stressfaktor som fører til at spillerommet er betydelig indre.

Hva som stresser kan være alt mulig rart. Selv små ting, som det ikke gir noe som helst form for mening å skulle bli stresset over. Det er UMULIG å sikre seg mot alt, det er ALLTID en sjanse for at noe ikke vil gå som planlagt, og det i seg selv er en stressfaktor. "

Det meste er egentlig stressende for meg. Om ikke ALT er helt klart og forutsigbart (noe det jo ALDRI er!!) så blir jeg stresset, i større eller mindre grad. De siste ukene har har det vært ekstremt mange inntrykk og mye å forholde seg til, med relativt lav grad av klarhet og forutsigbarhet. Å dra på kafe med en venninne i Oslo er både hyggelig og forferdelig, det er jo støy hele tiden; enten av mennesker eller trafikk eller anleggsarbeid eller gatemusikere eller et eller annet annet. For noe er det alltid, overalt, hele tiden. Folk overalt, nye mennesker, nye omgivelser, lukter, lyder, ta tog, ta buss, vente på tog eller buss, kjøpe billett, stå i kø i butikk, sitte på kafè, gå slalåm mellom mennesker i en travel gate; selv om mange av tingene er fine ting, så tar det på. Det er overveldende. Hjemme kan jeg være alene hele dagen om jeg vil, og legge opp dagen akkurat slik jeg selv ønsker det. Nå er det konstant noe eller noen å forholde seg til. Det er så mye at jeg har på en måte blitt nummen og kjenner ikke stresset like godt hele tiden, men jeg kjenner slitenheten veldig godt.

Jeg har svært få muligheter til å koble av. En del av meg kunne virkelig tenke meg til å dra hjem og be om å bli innlagt på trygge, gode KAD noen dager. Men om jeg drar hjem tidligere så får jeg også mer tid hjemme før den nye innleggelsen på avdelingen jeg var på nå i mai, og tiden er min verste fiende akkurat nå. Det jeg på mange måter føler at jeg gjør nå, er å slå i hjel tid frem til innleggelsen, men jeg forsøker å gjøre det med positive og meningsfulle ting. Det var derfor jeg dro på ferie, for å slippe å gå rundt og trø hjemme. Og jeg gjorde lurt i det, for selv om det er svært utfordrende, så har jeg det jo fint også! Det er godt å se igjen gode venner og familiemedlemmer jeg ikke har sett på flere år. Jeg koser meg med dem alle sammen! Jeg bor hos tanten min, som er verdens snilleste og mest forståelsesfulle tante. Hun ordner og legger til rette så mye som overhode mulig ift mat og spising, og det gjør det faktisk mulig for meg å komme hit. Det er likevel litt utfordrende, men fremdeles innafor overkommelig-grensen. Jeg lengter voldsomt etter Frøya mi, men vet at hun er i de beste hender der hjemme. Jeg er veldig takknemlig for at de mange gode menneskene i livet mitt som gjør at det lar seg gjøre for meg å ta denne fire-ukers «ferien».